Da jeg logget meg inn på Postbankens hjemmesider i dag, så jeg at de igjen har begynt å oppfordre sine kunder til å spare i fond. Jeg begynte selv med det for snaue to år siden. Gir større avkastning på sikt, heter det, men det er dårlig sikt. Så langt har jeg kun tapt penger på å plassere en månedlig sum i Postbankens Folkefond. At de taper penger akkurat nå er greit, nå da finans- og aksjemarkedet er som det er, men de har pinadø greid å tape penger for meg fra første stund, selv da aksjemarkedet gikk så det grein.
Jeg skal ikke late som om dette er noe jeg har greie på. Skulle bare ønske jeg hadde satt de pengene på høyrentekontoen i stedet.
Olivier Messiaen, det forrige århundres største komponist, ville fylt hundre år i dag. Hvem var egentlig denne franske komponisten som lot seg inspirere av fuglesang og gregorianske salmer?
Slik kan vi se ham for oss: Han er ute midt på natten. Han befinner seg inne i en skog, han er i Frankrike, England, USA, Japan eller Australia, og med seg har han penn og papir. Idet han hører en fugl, begynner han å notere.
– Olivier Messiaen hører med blant de helt store i musikkhistorien. Han er der oppe sammen med Monteverdi, Bach, Beethoven og Wagner – alle disse man alltid kommer tilbake til. Og jeg kommer selv alltid tilbake til Messiaen.
Rolf Gupta, sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Kristiansand Symfoniorkester, satt i ekspertjuryen da Morgenbladet i fjor vår kåret Olivier Messiaen til verdens beste komponist født etter 1900. Skal han trekke frem noe særskilt ved Messiaens verk, er det musikkens tidløshet og enkelhet.
– Mange andre verk fra forrige århundre lyder allerede daterte. Ikke slik med Messiaen. Men ved siden av tidløsheten finner vi også en dyp originalitet. Jeg har hørt musikken hans sammen med andre komponister som har sagt: Hvorfor kom ikke jeg på dette? Musikken hans virker så forbløffende enkel, og man kan ta seg i å tenke at dette kunne enhver idiot ha gjort. Men det kan altså ikke enhver idiot.
Olivier Eugène Prosper Charles Messiaen ble født i Avignon den 10. desember 1908. Cécile, moren, flyttet ham og broren til Grenoble da Pierre, faren, ble utkommandert til første verdenskrig.
Vesle Olivier var, som man sier, ikke helt som de andre barna. Inspirert av moren leste han Shakespeare som seksåring, på samme tid som han lærte seg selv å spille piano. Sitt første stykke, La dame de Shallott, komponerte han som niåring, og som elleveåring begynte han på konservatoriet i Paris, der han gjorde raske fremskritt.
– Jeg er ikke så opptatt av at han var et vidunderbarn, sier Gupta.
– Jeg er mer imponert over at han tidlig, allerede en gang mellom 1928 og 1932, definerte sin musikalske teknikk. Det må ha virket sprøtt og kanskje litt stormannsgalt på samtiden at han gjorde det så tidlig i karrieren, men han holdt seg stort sett til dette gjennom hele livet, med unntak av noen eksperimenter på 50-tallet. Livsverket hans er som en diamant som stadig blir finere slipt.
I 1936 ble Messiaen med i gruppen Jeune France. I sitt manifest tok de til orde for en «levende musikk som legger vekt på oppriktighet, generøsitet og artistisk samvittighetsfullhet,» og dette var verdier han måtte forsvare overfor sine elever da han senere ble lærer.
– Flere av elevene hans, som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen, ville dehumanisere og automatisere musikken for å ta avstand fra det senromantiske og subjektive. Det er interessant at Messiaen tidlig forsto at dette var et blindspor. Paradoksalt nok var han selv den første som lagde et stykke bygget på musikalsk serialitet, en teknikk særlig Boulez videreførte, men så gadd han ikke å lage flere slike.
Slik kan vi også se ham for oss: Messiaen bøyd over orgelet i Trinité-kirken i Paris. Der var han organist fra 1931 til 1992. Ifølge Gupta var tilgangen på et orgel og et kirkerom svært viktig for den dypt religiøse komponisten.
I verket La nativité du Seigneur fra 1935 ligger en gregoriansk salme i bunn, men han legger den oppå sitt eget toneraster, vrir den og blander den med indiske og greske rytmer samt referanser til Bach. På samme måte lot Messiaen seg inspirere av tradisjonell musikk fra Japan og Indonesia, mens han også var blant de første som tok i bruk elektroniske instrumenter.
Og så er det selvsagt fuglene. Allerede stykket han skrev mens han satt i en tysk fangeleir i 1940 er inspirert av dem. Réveil des oiseaux(Gryningskoret), Oiseaux exotiques (Eksotiske fugler) og Catalogue d’oiseaux (Fuglekatalogen) fra 1953 til 1958 er alle basert på fuglesang.
– Er det noe mer jeg bør spørre om?
– Du kan spørre om hvilket verk det er lurt å begynne med om man vil utforske Messiaen. Da vil jeg svare Turangalîla fra 1948. For øvrig er det morsomt at Stravinskij, som Messiaen var svært inspirert av, ble bedt om å si hva han syntes om stykket. Nja, svarte han, jeg hører jo at det er passasjer her som minner om meg. Men jeg har aldri hatt noe særlig sans for fugler.
Dette er en video jeg ikke får sett mange nok ganger for tiden: “I lived on the moon” med bandet Kwoon, laget av regissøren Yannick Puig. Her er hjemmesiden hvor du kan laste ned en høyoppløst versjon av videoen – anbefales.
Denne filmen så jeg for første gang da en amerikansk filmviter hadde med seg et foredrag om sensurerte tegnefilmer til filmklubben på Blindern en gang på 90-tallet. Noen var sensurert fordi de handlet om dop, noen fordi de var vovede, andre av politiske årsaker. Og det er vel ganske lett å forstå hvorfor Disney ikke lenger ønsker at denne filmen skal vises.
Som propaganda var den nok alt annet enn kontroversiell i 1942. Men i dag, da Disney skal være ren og ufarlig familieunderholdning, passer den ikke inn i katalogen – også fordi de gjerne vil selge sine produkter i Tyskland, Italia og Japan.
Men som tegnefilm er denne helt glimrende. Å få bråkmakeren Donald til å innordne seg et naziregime? Ja særlig.
Oppdatering: Oj oj oj, skjerpings. Det viser seg at Disney faktisk har gitt ut denne filmen på dvd. Der ser man.
Når Trøndelag Teater nå setter opp forestillingen «Cabaret», går de inn i en tradisjon som omfatter både strip tease og avantgardekunst.
Paris, 1881. Montmartre ligger akkurat i utkanten av folkeskikken. Hit flytter alle de kunstnerne som ikke har råd til å bo i det stadig dyrere Latinerkvarteret.
Rodolphe Salis, sønn av en rik brygger, var litt poet, litt maler, men mest av alt forlegger og kulturorganisator. I denne bydelen etablerer han Chat Noir, der vennene hans, poeter, malere og komponister, kan møtes og la seg inspirere av hverandre.
Ryktet sprer seg i Paris. Folk blir nysgjerrige. Salis ser en mulighet, og bestemmer seg for å åpne dørene en gang i uken slik at kunstnerne kan fremføre sine verk for et publikum mot betaling. Den første kabareten er født.
Trondheim, 2008. 127 år senere setter Trøndelag Teater opp stykket «Cabaret», som har gått sin seiersgang over hele verden siden premieren i på Broadway i 1966. Teatersjef Otto Homlung har regien.
– Cabaret er et stykke som fremdeles har aktualitet. Den normoppløsningen det skildrer i mellomkrigstidens Berlin ser vi også i dag. Så har du det paradoksale i at det var Hitler som strammet inn. I tillegg er det interessant i og med at Berlin igjen er i ferd med å bli Europas viktigste kulturby, og at den brune ideologien er levende i det tidligere Øst-Tyskland. Det er noen der som lengter tilbake til tidligere tider.
Stykkets handling begynner nyttårsaften 1932, altså et drøyt år før nazistenes maktovertagelse.
– På den tiden var Berlin fylt av alle slags kabareter. Mange var spennende, litterære med et høyt, kunstnerisk nivå, andre hadde tydelige, politiske budskap. De var påvirket av ekspresjonismen og det tyske gesamtkunstwerk. Samtidig var de preget av depresjonen, særlig de harde årene mellom 1929 og 1933.
– Stykkets kabaret heter Kit Kat Klub. Hva slags sted er det?
– Det er ingen litterær kabaret; snarere et ganske forsoffent sted der det meste er tillatt, og et sted der alkoholikere, transvestitter, homofile og andre minoriteter kan møtes i ro og fred. Et eksempel på en klubb som var blant de første til å bli stengt av nazistene, og et klientell som raskt havnet i konsentrasjonsleir.
I boken «The Cabaret» definerer Lisa Appignanesi kabaret som et intimt sted preget av prat og røyk, der folk også kan spise og drikke. Den er også preget av et nært forhold mellom utøvere og publikum. En kabaret er aldri illusorisk, ettersom utøverne aldri identifiserer seg med rollene som i et skuespill. Å definere den noe nærmere er vanskelig, ettersom underholdningens innhold varierer voldsomt etter tid og sted. Som regel er den dagsaktuell.
Selve ordet kabaret stammer fra det latinske kamera, som betyr lite rom, og ble til camberette på gammel nord-fransk og cabret på nederlandsk. Appignanesi setter Chat Noir inn i en tradisjon som strekker seg tilbake til franske vinkjellere på 1400-tallet, der sangere og gjøglere sto for improvisert underholdning.
Tidlig 1800-tall var sangene gjerne den tidens aviser, og kunne gjøre narr av herskerne, punktere dobbeltmoral eller oppfordre til opprør. Café-concert er kabaretens mor, men kabareten hadde høyere kunstneriske ambisjoner, ettersom den blandet sangen med andre kunstuttrykk som poesi, i tekstene, og kunst, i kulissene og dekorasjonen av lokalet. Kabaret fremfører en linedans mellom teatret og varieteen.
”Dissens – enten av den sorten som utfordrer konvensjonelle normer innen kunst, eller den som ønsker et sosialt eller seksuelt opprør – er kabaretens essens,” skriver Appignanesi.
Chat Noir lukket sine dører i 1897. Da var Montmartre blitt det kunstneriske sentrum i Paris, og andre kabareter hadde dukket opp som paddehatter i området rundt – og enda lenger unna.
I Barcelona ble Els Quatre Gats et sentrum for spansk modernisme, med menyer tegnet av Picasso. I 1900 ble den berlinske Überbrettl’ et opprør mot det strenge keiser-Tyskland. Året etter grunnla den senere så viktige teatermannen Max Reinhardt sitt Schall und Rauch. Andre kabareter dukket opp i München, Wien og Budapest, mens den italienske futuristen Marinetti gjorde sin vri på sjangeren i Milano. I ett av sine mange manifester beskrev han kabareten som anvendelig fordi den livnærte seg på hurtig aktualitet, og latteren kunne ødelegge ”det Høytidlige, det Hellige, det Seriøse og Sublime i Kunsten med stor K.”
Særlig det tradisjonelle teatret fikk gjennomgå. Francesco Cangiullo skrev «Detonasjon: Syntesen av alt moderne teater». Det lyder slik i sin helhet: ”Skuespiller: En kule. En øde, kald vei om natten. Et minutts stillhet. Et skudd. Teppe.”
I Zürich møttes alle som var på flukt fra den første verdenskrigens absurditet. Nærmest tilfeldig oppsto her dadaistbevegelsen rundt Cabaret Voltaire.
I Russland vokste kabareten frem fra miljøet rundt regissør Konstantin Stanislavskij i Moskva. Da det var karneval festet og improviserte skuespillerne, – ofte parodierte de de seriøse stykkene de ellers spilte – og dette tok de med seg videre da en av dem åpnet Letusjaya mysh, Flaggermusen, i 1908. Den ble et møtested for skuespillere, forfattere, sanger og komponister, og Rachmaninov var ofte innom. Særlig berømt ble dette stedet for sitt dukketeater, som oppførte Stravinskis ballett Petrusjka og harlekinader skrevet av symbolistene.
I St. Petersburg ble Brodyasjaya Sobaka, Løshundkabareten, stedet der den radikale intelligentsiaen møttes – folk som Anna Akhmatova, Osip Mandelstam og Vladimir Majakovskij. Sergej Prokofjev spilte ofte på pianoet ved peisen. Avantgardistiske kunstnere dekorerte veggene. Kabareten ble et sted der de fremførte tekster, sang, danset, diskuterte, og av og til argumenterte for den revolusjonen som senere skulle forråde dem.
I 1910 kom den avantgardistiske kabareten til Tyskland. En kunstnersirkel ved navn Neuer Club ville nå ut, og grunnla den Neopathetische Cabaret. Ved åpningen het det: ”Vi finner det på ingen måte uverdig eller vulgært å drysse filosofi blant sanger eller vittigheter. Snarere tvert imot; det er fordi filosofi for oss er noe mer enn en akademisk disiplin, noe med en vital betydning, en erfaring som for oss synes å passe uendelig mye bedre i en kabaret enn i en forelesning eller et tidsskrift.” Den bakkantinske latteren til Nietzsche var kabaretens inspirasjon.
Den klassiske, berlinske revyen oppstår i det første verdenskrig slutter, og sensuren, både den moralske og den politiske, slakker på tøylene. Berlin omfavnet alle: Ekspresjonistiske kunstnere og kominternagenter, nakendansere og sexologer, svindlere og svartebørshandlere, narkomane, transvestitter, halliker, kurtisaner, homofile, vegetarianere, magiske og apokalyptiske profeter. Dette mye fordi byen tok imot innflyttere fra store deler av Europa: Russere som flyktet fra revolusjonen, jøder som flyktet fra pogromene i Ukraina, konspiratører fra Balkan, polakker, ungarere og wienere.
I dette klimaet blomstret kabaretene, og ikke alle hadde like høye kunstneriske ambisjoner. Mange var rene strippeklubber med et tynt ferniss av annen underholdning. Kabaretprogrammer med pornografiske tekster, tegninger og bilder florerte, og hadde gjerne pirrende titler som ”Kjærlighet i kunst, humor og poesi”, eller ”Kunsten og scenen, og andre vakre ting”. For å skille disse fra den vanlige kabareten, har de fått betgnelsen Amüsierkabarett – og her det vi finner Kit Kat Klub fra Cabaret.
Men det er også i Berlin vi på denne tiden finner de unge Bertolt Brecht og Kurt Weill, forfatter og komponist, som tok med seg kontakten mellom skuespillere og publikum inn i de mer vanlige teatrene, og lot seg inspirere av musikken.
Alle de sosiale problemene Tyskland slet med på denne tiden, gjorde at kabareten ble et medium der venstreintellektuelle kunne kritisere samfunnet. De tok et oppgjør med den tyske glorifiseringen av krigen, den begynnende militariseringen, og skrev ballader om de grusomme opplevelsene soldatene hadde vært utsatt for. Brecht skrev ”Legende vom toten Soldaten” (Legenden om den døde soldaten) i 1918, og ble svartelistet av nazistene allerede i 1923. Sangen ble brukt som begrunnelse for å frata ham hans tyske statsborgerskap i 1935.
I «Cabaret» vies konflikten mellom kabaretene og nazistene stor oppmerksomhet. Ettersom sistnevnte vant stadig større makt, valgte stadig flere forfattere og komponister å forlate Tyskland. Erich Kästner, forfatter av mange kabaretsanger, var av dem som valgte å bli igjen, og var til stede under et av nazistenes bokbål:
”I 1933 ble bøkene mine brent under en mørk fest i Berlin, på den store plassen ved siden av operaen, av en viss herr Goebbels. I triumf ropte han ut navnene på 24 tyske forfattere, som på dette symbolske viset ble utslettet for evigheten. Jeg var den eneste av de 24 som hadde møtt opp personlig for å bivåne denne teatralske frekkheten.”
På 90-tallet var jeg platesnurrer i Filologisk Forening – studentforeningen på HF i Oslo. Det var stort sett veldig gøy, selv om jeg litt for ofte fikk oppfordringen om å “spille noe kul musikk fra 80-tallet”, det ville si Wham!, Cyndi Lauper, Michael Jackson og Pointer Sisters. Ikke at jeg har noe imot disse, men at det var så forutsigbart hva som slo an kunne av og til være litt deprimerende. Nå setter jeg på “Billie Jean”, og der er dansegulvet fullt, ja. Sku’du sett.
Desto morsommere da når jeg hadde bestemt meg for at folk pinadø skulle få noe de ikke hadde hørt så ofte, – kanskje aldri – og det slo an. Jeg har noen veldig gode minner: Da dansegulvet var fullt av folk som danset til Nick Caves “Red right hand”, og mengden holdt seg der da jeg fulgte opp med “Electioneering” av Radiohead. Eller han som begeistret ropte “Jaaa!” da jeg satte på “Teenage kicks” av The Undertones.
En sang som av og til fungerte glimrende, og andre ganger ikke fungerte i det hele tatt, var “Amulet” av Natacha Atlas. Til tross for at den er fengende som fy.
Av min nest beste venn Christian fikk jeg for en tid tilbake en helt fantastisk bok: «Schotts sammensurium». Den er skrevet av Ben Schott, og er akkurat det tittelen lover: Et sammensurium. Slå opp på en tilfeldig side, og du får navnene på berømte vinder, noen typografiske begreper, morsealfabetet, komponister som lagde ni symfonier, kjemiske forkortelser eller en oversikt over Norges fiskebanker. En bok du kan bla deg frem og tilbake i, og egentlig aldri bli lei av. Illustrasjonen ovenfor forklarer vel egentlig seg selv: Det er symbolene rullebanepersonalet bruker når de skal dirigere på plass et fly.
Du vet hvordan det er med noen bøker: Du vet at de vil være med deg videre i livet fordi de gjorde et så sterkt inntrykk. Nå har jeg akkurat lest ferdig «The Collector» av John Fowles, og det er en slik bok.
Handlingen finner sted i England på 50-tallet. Frederick er avstandsforelsket i Miranda, men han vet hun er uoppnåelig fordi hun er en blendende vakker og godt kunstutdannet jente fra overklassen, mens han er en sosial enstøing fra nedre middelklasse. Lenge nøyer han seg med bare å observere henne. Så vinner han en gigantisk pengesum i biljardhallen. Da er det han begynner å legge visse planer.
For pengene kjøper han et isolert hus på landet, innreder kjelleren som en finere fengselscelle, og nå kan du kanskje gjette hva som skjer: Han kidnapper Miranda, sperrer henne inne, men tar godt vare på henne og tror hun vil bli forelsket om hun bare lærer ham å kjenne. Selvfølgelig går det ganske annerledes enn han hadde tenkt.
Boken er delt i to. Først forteller Frederick, deretter leser vi Mirandas dagbok som begynner tidlig i fangenskapet. Dermed får leseren kastet et helt nytt lys på ting Frederick har fortalt, ettersom de to delene overlapper hverandre. Hans del slutter akkurat i det Miranda har blitt alvorlig syk, og han ikke har det minste lyst til å skaffe en lege. Via hennes dagbok får vi også vite mye om det tidligere livet hun nå lengter seg syk tilbake til.
Hvorfor gjorde denne boken så inntrykk? For det første fordi den er himla spennende. Den kan godt leses som en krim, der du hele tiden leser videre fordi du lurer på hva som vil skje. Greier hun å rømme? Vil hun fejke en forelskelse? Vil han innse hva han holder på med?
Dernest fordi den kan leses på mange plan, blant annet om forholdet mellom kvinner og menn. Det er hans fysiske overtak som gjør det mulig å holde henne fanget – og hva er nå dette med at menn så ofte vil eie sine kvinner? Dette er ekstremvarianten av å holde kvinner i hjemmet. Hva tenker han om sine handlinger, hvordan rasjonaliserer han dem, og hvilke knep bruker hun som kvinne for å utholde situasjonen og komme seg ut av den?
Men i kanskje enda større grad er det en bok om klasseforskjeller. Miranda er som sagt en pen pike fra overklassen, men tilhører venstresiden og har i utgangspunktet sympati for folk fra Fredericks klasse. Likevel greier hun ikke la være å irritere seg stort over det hun ser som middelklassens totale mangel på dannelse og god smak. Hun er i tillegg lynende intelligent, og hennes argumenter setter Frederick totalt ut av spill når de diskuterer det som skjer. Hans forsvar er å latterliggjøre all hennes kjærlighet til ”uforståelig” kunst, litteratur og musikk, og i stedet legge vekt på folkelig fornuft.
En bok med bare to hovedpersoner står og faller på skildringen av forholdet dem i mellom, og der står denne boken fjellstøtt. Dialogene deres, tankene de gjør seg om hverandre, handlingene – alt virker troverdig, og det som hender er til og med fullstendig uforutsigbart. Godt gjort i en bok med et så til de grader stramt plot.
Bokens tittel henspeiler på det faktum at Frederick er sommerfuglsamler, et symbol det ikke gjøres noe forsøk på å underspille. Miranda er en sommerfugl, fanget på glass, og slik er det også hun ser seg selv der nede i kjelleren. Og da er spørsmålet: Hva gjør samleren med sommerfuglen?
Jeg er vel ikke den eneste verdslige personen som kan la seg fascinere av den religiøse estetikken? I dag var jeg innom Kampen kirke fordi den var påskeåpen, og måtte løpe hjem for å hente kameraet da jeg så lyset fra blyglassvinduene som falt på det teppebelagte gulvet og lagde mønster sammen med skyggene fra benkene. For ordens skyld: Her har jeg ikke brukt Photoshop i det hele tatt.
