Flamme på Maria

«Hva har Virginia Woolf lært deg om økonomi?» Det er spørsmålet en av Norges beste blogger, den som skrives av Flamme Forlag, stiller til Maria. Utgangspunktet er igjen Dagens Næringslivs kommentar om at Marias bokhylle nok er «en god del større enn den gjennomsnittlige norske journalists,» kombinert med Flammes innsideinformasjon om at «minst én av disse hylleradene består av ihjelleste Virginia Woolf-romaner». Derfor spørsmålet, altså. Svaret kan du lese her.

Advertisements

Verdenslitteraturen 1–12

Dagen begynte fint den, med kaffe og kanelbolle på Java. Ingen planer. Men så, da jeg bare skulle gå en liten omvei på St. Hanshaugen, fikk jeg øye på et skilt der det sto at det var bokmarked på Ila skole. Åh nei, tenkte jeg, dit skal ikke jeg. Så tenkte jeg: Det hadde kanskje vært fint bare å se hvordan det ser ut på innsiden av Ila skole, siden det er skolen jeg egentlig skulle ha gått på, – jeg flyttet fra Ila rett før jeg fylte seks – og det har jeg faktisk aldri gjort. Jeg kan jo ta det som en tur. Ja, så gikk jeg da, og etter hvert ble det til at jeg tenkte at jeg kunne i hvert fall kjøpe én bok om jeg fant en – sånn for å støtte nærmiljøet.

Inne i en gymsal var det bøker overalt. Ei jente sa det var tyve kroner for harde bøker og ti kroner for myke. Greit nok. Etter å ha sett meg litt rundt, fant jeg et fin-fint eksemplar av «Rosens navn» av Umberto Eco, og det var jo bra, for akkurat den har en lei tendens til å deles opp i to bind, hvorav kun det ene er til salgs. Men her var altså hele greia mellom to permer.

På dette tidspunktet burde jeg gått mot utgangen. Men så fikk jeg se en plakat som annonserte et bord med engelske bøker, og jeg strenet dit. Det var lurt, for der fant jeg en bok jeg aldri før har sett, men som jeg vet er en av Tor Åge Bringsværds favorittbøker: «Three men in a boat (To say nothing of the dog)» av Jerome K. Jerome, opprinnelig gitt ut i 1889. (Denne utgaven var 90. opplag, gitt ut i april 1937.) (Bringsværd nevner den i London-boken sin, for den handler om tre menn [og en hund] som padler på Themsen.)

Sånn, to bøker. Da hadde jeg overskredet de opprinnelige intensjonene mine med tohundre prosent. Men hva fikk jeg så se? Jo, en vegg med bokserier, og jeg tenkte: Hva om de har en fin Grimberg? Da blir Maria blid. Vel, de hadde Grimberg, men alas: Bare enkeltutgaver, for eksempel 4, 7 og 9 fra én utgave, og 2, 5 og 11 fra en annen. Helt ubrukelig, altså. Det de derimot hadde, var dette: Verdens litteraturhistorie bind 1–12. Komplett og i fin stand. 300 kroner. (Hvilket vil si at de hadde det motsatte av kvantumsrabatt. 12 bøker burde, jamfør det jenta hadde sagt, koste 240 kroner, men her ble det tydeligvis dyrere jo flere du kjøpte.)

Jeg forsøkte å være sterk. Tenkte at det siste vi trengte var 12 sakprosabøker til. Men jo mer jeg bladde i dem, jo svakere ble jeg. De var jo så fine. Dermed bestemte jeg meg ikke bare for å kjøpe dem – jeg gikk attpåtil ned til nærsenteret for å ta ut penger slik at jeg kunne gjøre det. (Bokmarkedet tok ikke kort.) Jeg hadde med andre ord masser av tid på å ta til fornuft og ombestemme meg, men nei. Jeg kom opp igjen med 400 kroner, betalte 340 kroner for 14 nye bøker, og gikk hjem med blandede følelser av både skam og hoppende glede.

Maria i Klassekampen

Denne bloggen er i ferd med å utarte til en ren reklamekanal for Marias nye bok, men det får så være. I dagens utgave av Klassekampen kan du lese et lengre intervju med henne på avisens kultursider. Fordelen med å kjøpe avisen er at du får et stort og fint bilde av Maria med på kjøpet (pluss et mindre ett på forsiden), men om du nøyer deg med å lese selve intervjuet, så har Klassekampen vært så geme at de har lagt det ut på nettet her.

Ligningen for lykke

Min kjæreste og samboer, Maria Reinertsen, er i disse dager aktuell med sin første bok: «Ligningen for lykke». Jeg er selvfølgelig mildt stolt av henne.

Maria er utdannet samfunnsøkonom, og boken handler om «tallene, tankene og tilfeldighetene bak den rådende økonomiske fornuft», for å sitere dens undertittel. Hvorfor er det bestemt at vi kan bruke akkurat fire prosent av oljefondet – hvorfor er det ikke tre eller fem? Hvordan kom noen frem til at de fattige taper 100 milliarder dollar på dagens handelspolitikk? Er det mange eller få uføre her i landet? Hvilke variabler glemte økonomene bak formelen for den gode skole?

Du gjør lurt i å tro at jeg har absolutt null forutsetninger for å si noe om denne boken som ikke er skamløs ros. Men dette må du tro: Om boken handler aldri så mye om økonomi, er den likevel ikke tørr og kjedelig. Maria skriver lett og ikke minst morsomt, med avstikkere til både Ole Brumm, kaffebarer og husmødre, og her er mye som vil gjøre det langt enklere for deg å henge med i svingene når økonomi diskuteres både privat og i mediene.

Forresten behøver du ikke høre på meg. Bård Bjerkholt anmelder boken i Dagens Næringsliv i dag, og han skriver:

«Jakten på handlingsregelens unnfangelse, som tar leseren med tilbake til Sosialøkonomisk institutt og den unge og ambisiøse studenten Jens Stoltenberg, er kostelig. […] Kapittelet om de rike, eksemplifisert gjennom kjøpmannsfamilien Johannson, er fornøyelig lesning. […] Forfatterens destillat av Pisa-undersøkelsen, som skal måle kvaliteten i skolen verden rundt, er også til å bli klok av. Det samme er langt på vei analysen av ’den voldsomme veksten’ i antall uføre. […] Det er i dette terrenget, der Reinertsen kombinerer store mengder offentlig statistikk og relevant forskning med journalistens blikk for enkeltmenneskets skjebne, at hun lykkes best.»

Deretter er Bjerkholt misfornøyd med kapittelet om pengepolitikk og inflasjonsmålet, og så synes han forfatteren kunne kommet med «tydelige referanser til hva som er alternativet til dagens politikk,» men ham om det. Til lags åt alle kan ingen gjera.

For øvrig er det moro når han, med referanse til Marias mange kulturelle referanser, skriver: «Maria Reinertsens bokhylle er nok en god del større enn den gjennomsnittlige norske journalists.» Jeg kan bare henlede oppmerksomheten mot dette tidligere innlegget. Denne bloggen vil komme tilbake med flere nærsynte blikk på boken når anledningen byr seg.

Peter Englund

En av grunnene til at jeg begynte å skrive blogg, var at jeg leste den Peter Englund hadde. Jøss, tenkte jeg, en blogg kan jo være både personlig, leken, uhøytidelig og klok, og satte meg fore å skrive en som var like bra. (Så langt uten å lykkes.)

I fjor ble Englund utnevnt til ny leder (ständig sekreterare) av Svenska Akademien, og dermed hadde han ikke tid til å skrive blogg mer. Sjette juni ble den lagt ned. Så må han likevel ha savnet det å blogge, for nå på nyåret har han opprettet en ny en: Att vara ständig. Viktigt och oviktigt ur en akademisekreterares liv. Og ja, den er selvfølgelig både personlig, leken, uhøytidelig og klok. Klikk og les.

Ettersom jeg opprettet denne bloggen som et resultat av å ha lest Englund (jeg valgte til og med wordpress i stedet for blogspot fordi han hadde det), er det med en viss tilfredstillelse jeg registrerer at han med sin nye blogg har valgt den samme malen som den jeg har. Jeg kan late som om en ring er sluttet: Jeg kopierte ham, og nå kopierer han meg. Men han har nok aldri sett denne bloggen.

Kanskje skal jeg publisere på bloggen min det intervjuet jeg gjorde med ham for Vinduet?

Avatar

Vi var og så filmen «Avatar» i går, og det er ikke vanskelig å forstå alt oppstusset. Den er rett og slett helt fabelaktig å se på. 3d-effekten gjør at du i de mest svimlende scenene klamrer deg fast i stolen, og i naturscenene, som er noe av det vakreste jeg har sett, særlig når det er natt der, er det som om du kommer så nær innpå skogen at du kan føle den puster.

«Avatar» er historien om månen Pandora og det som skjer når menneskene kommer i konflikt med urfolket der – na’viene – på jakt etter et verdifullt metall. Soldaten Jake Skully blir med i avatarprogrammet, en komplisert greie der hans egentlige kropp legges i dvale så han kan gå inn i en annen kropp som er identisk med na’vienes høye, blå kropper. Han skal bli en av dem for å skaffe info til gruveselskapet, men du forstår tidlig hva som er i ferd med å skje: Jake får sympati for na’vienes eldgamle kultur, forelsker seg, og snart blir deres kamp også hans kamp.

Etter at gruveselskapet ved hjelp av tungt skyts har skutt ned det enorme Livets tre, som er hellig for na’viene, blir Jake en lederskikkelse for stammen. Man kan godt se det problematiske i at et menneske som har bodd i skogen i bare tre måneder med ett blir den fremste blant dem, og man kan også være kritisk til at det må en krig til for å få en slutt på konflikten, men søren eller: «Avatar» er en glimrende film.

En ikke så rent liten ting den oppnår, er å få oss til å heie på de som strengt tatt er «de andre» – na’viene – mens det er «oss mennesker» – bortsett fra de edle som Jake og noen andre – som er de onde. Både militæret, som består av leiesoldater, og gruveselskapet er superonde. De tenker bare penger og makt, og har null forståelse for at «de blå apekattene» kan ha en kultur det er verd å ta vare på.

Selvfølgelig er konflikten sort-hvitt så det holder. Men Ny Tid skriver at i Ecuador har indianere saksøkt oljeselskapet Chevron for å ha dumpet 65 milliarder liter giftig avløpsvann i Amazonas, i Malaysia settes et regnskogområde på størrelse med Singapore under vann, noe som har tvunget mange urfolk til å flytte, og Norge har en ikke helt pen historie bak seg når det gjelder respekt for samenes kultur og religion.

I sin nyeste essaysamling «The Education of a British-Protected Child» skriver den nigerianske forfatteren Chinua Achebe at den europeiske koloniseringen av Afrika ble så grusom fordi den ikke var i stand til å se de koloniserte som mennesker. Hvilket er akkurat det samme som er tilfellet i «Avatar». Derfor er det ikke til å undres over at urfolk og okkuperte verden over heier på denne filmen og håper at den skal åpne øynene til oss andre for all den uretten de har gjennomlevd og fortsatt må slåss mot.

Lars Løvold i Regnskogfondet sier til Ny Tid: «En viktig forskjell er at mens filmen har en lykkelig slutt, er det dessverre sjelden slik i virkelighetens sammenlignbare konflikter. Utvinning av ressurser er en like stor trussel mot den virkelige verdens naturfolk som man ser i ‘Avatar’. Det utkjempes lignende konflikter i vår egen samtid.»

To små griser

Ettersom vi her hjemme begge er ganske så opptatte av og veldig glade i griser, er det bare naturlig å ha to stykker på nattbordet. Disse ble kjøpt inn i en liten fransk by oppe i fjellene ikke langt fra Andorra og Spania. Vi får se om det kan bli tre små griser etter hvert.