Analogt

I går kveld kombinerte vi «Statistisk Aarbog for Kongeriget Norge. Første aargang. 1880» med Norsk Riksmålsordbok for å finne ut hvor mange som arbeidet som «bestillingsmænd» det året (9403 menn og 1090 kvinner, til sammen 10 493) og hva en bestillingsmand faktisk var: «2) offentlig (kommunal) tjenestestilling som ikke er embede». Det er i slike situasjoner internett kan ta seg en bolle.

Det blir garantert mer fra aarbogen om ikke lenge.

Aanestad & Harstad

I dag har jeg to intervjuer med to forfattere på trykk. Det ene, med Ingrid Z. Aanestad, er i Ny Tid, og for Morgenbladet har jeg intervjuet Johan Harstad.

De to bøkene de har gitt ut kunne knapt vært mer forskjellige. Aanestads bok «Stormkyss» er en kort, 140 sider lang roman om Selma, som bor i kollektiv med to andre jenter, har en bestemor på sykehjem og en mor som har det med å forsvinne. «Osv.» av Harstad er et 500 sider langt skuespill som foregår i 1994, i London, Washington, Bosnia, Rwanda og Tsjetsjenia, og er spekket med skildringer av folk som har opplevd og opplever krig på nært hold.

Begge har selvfølgelig det til felles at de er gode bøker som kan anbefales. Og da jeg snakket med Aanestad om at det ikke akkurat er skildringer av revolusjoner og jordskjelv som preger boken hennes, sa hun seg enig i det, men la til at det som i den store verdenssammenhengen er små ting, kan være like viktige som jordskjelv i et liv. Harstad er heller ikke den som glemmer de personlige historiene selv om han trekker opp et enormt lerret med voldsomme motiver. Hans skildring av vietnamveteranen som er uteligger i en park er sår lesning.

«Nynorsk kortprosa» og «skuespill» er to sjangere som ikke akkurat ligger høyt på bestselger-listene. Disse fortjener i hvert fall å gjøre det.

Hurra for pappaperm

Aftenposten trykker i dag to leserbrev i anledning debatten om pappaperm; en som er for mer perm til pappaer, og en som er mot. Begge innleggene er skrevet av menn. Jeg heier selvfølgelig på han som vil ha mer, og går derfor videre til neste.

«Kvinner må få være kvinner» er overskriften på innlegget til lærer Jon Rolland. Allerede her stusser jeg. Hva er en kvinne? Det enkleste svaret er naturlig nok: En kvinne er ikke en mann. Bortsett fra det, kan kvinner være hva som helst. Ergo må det en komplisert kjønnskifteoperasjon til før en kvinne ikke lenger er en kvinne. Noe sier meg likevel at det ikke er det Rolland sikter til.

Han begynner innlegget med å skrive at han har støttet kvinnekampen helhjertet i hele sitt liv, og ære være ham for det. Likevel skildrer han likestillingsprosjektet som en karikatur: «Prosjektet var at pappa skulle stelle hjemme, mamma skulle overta verktøykassen og barna skulle oppdras på den lysende, kjønnsnøytrale vei.»

Det er feil. Det var snakk om, for å låne et begrep fra høyresiden, om å utvide valgfriheten. Pappa skulle ikke bare stelle hjemme, men han skulle få lov til å stelle hjemme også, i tillegg til å bruke verktøykassen. Mamma skulle ikke overta verktøykassen, men hun skulle også få lov til å bruke den, og ikke være låst i en omsorgsrolle. Med andre ord: Større valgfrihet for begge. Yes! Hurra for valgfrihet!

Rolland undrer, som mann, over hvorfor kvinner «ikke i større grad kjemper for retten til fortsatt å være kvinne og kreve større fokus [sic!] på kvinners spesielle bidrag til samfunnsutviklingen,» og trekker korrekt frem dette med at kvinner som føder barn og er hjemme, mister pensjonspoeng. Moren min var på 70- og 80-tallet aktiv i Norges Husmorforbund, og det de blant annet kjempet for, var nettopp dette: At arbeidet hjemme måtte verdsettes på lik linje med arbeidet utenfor. Husmoren var «først oppe og sist i seng.» Så det er faktisk noen som både har kjempet, og fremdeles kjemper, den kampen. Rolland sier at svaret fra 1970-tallsfeministene er å få barna «i barnehage så fort som mulig, kom deg ut i arbeid og tjen dine poeng.» Hva om dette ikke bare handler om pensjonspoeng? Hva om det handler om at kvinnene synes de har såpass interessante jobber at de gjerne vil prioritere dem? Kan det tenkes at ikke absolutt alle kvinner synes det er morsomst å være hjemme?

Rolland har rett i at det er kvinner som er gravide, har melk til barnet og er utslitte etter en fødsel, men så hevder han at det er «lite sannsynlig» at «barnet er klart for full overgivelse til pappa etter et halvt år» – uten å skrive hvorfor. «Vår tid kommer når barnet er klart for oss.» Jeg synes det er en usigelig trist tanke at jeg ikke skulle greid å ta vare på det kommende barnet vårt om noe skulle skje med forloveden min. Men det hadde jeg jo. Min tid med barnet kommer derfor med en gang, den, og takk og pris for det.

Mye positivt har skjedd, skriver Rolland, når det gjelder holdninger og endringer, og der er vi enige. Men som innlegg på debattforumet verdensbestepappa.no viser: Mange mannlige arbeidstakere opplever fremdeles et press om at de skal være på jobb også etter at barna er født. For eksempel skriver Lommedøl’n: «Jeg har en sjef som mener at unger er supert, så lenge det ikke skjer hans ansatte. Han ser helst at jeg dropper permisjon så jeg kan være på jobben, for som han sier, ’han tok nesten ikke ut noe’ …» Å gi far mer perm fører til at mange menn slipper en kjip diskusjon på jobben. Slikt er nødvendig så lenge ikke alle ennå vet at også menn kan ta seg av småtasser.

Dagens kunstner: Caravaggio

Michelangelo Merisi da Caravaggio ble født i Milano i 1571, reiste til Roma i 1592 etter å ha kranglet med en del folk og såret en politimann, og fra Roma måtte han flykte videre til Napoli i 1606 etter å ha drept en mann. Derfra dro han videre sørover til Malta, som han måtte forlate etter å ha slåss, skadet noen og blitt arrestert, så til Sicilia, tilbake til Napoli, der noen forsøkte å ta livet av ham, og i 1610 døde han på båten fra Napoli til Roma. «Tvileren Thomas» malte han fra 1601 til 1602.

Lag kopier av vikingskipene

Debatten om hvorvidt vikingskipene på Bygdø skal flyttes til det planlagte middelaldermuseet i Bjørvika eller ikke, har pågått en stund nå. Noen sier ja, det blir kjempefint med vikingskipene sammen med alle de andre middelaldergreiene, og dessuten er Bjørvika stedet der Oslo lå den gangen.

Andre sier nei, ikke flytt dem, for de står nå i et hus som er spesialtegnet for å huse dem, i nærheten av andre museer, og dessuten kan det være at vikingskipene er så skjøre at de ikke vil tåle å flyttes. Motstanderne av flytting fikk et nytt argument forrige lørdag, da Aftenposten skrev at det ikke er sikkert om skipene tåler å ligge vegg i vegg med den nye Follobanen som vil påføre dem vibrasjoner.

Heldigvis finnes det et alternativ som vil gjøre alle fornøyde. La vikingskipene stå der de gjør i dag, og bygg eksakte kopier som plasseres i det nye museet. Simsalabim. Pose og sekk. Er ikke kopier fint nok? Da bør du vite at Karlsbroen i Praha, ja, den ja, byens hovedattraksjon, Europas mest romantiske bro, er dekorert med kopier av de originale barokkstatuene, og det fungerer strålende. Ingen grunn til at fin-fine kopier av vikingskipene ikke vil skape begeistring som del av en middelalderutstilling.

Foto: Ola Sæther/UiO

Den mørke siden

Hovedpersonen i Jens M. Johanssons nye roman går dypt ned i både seg selv og Oslos underverden. Ikke rart den var vanskelig å skrive.

– Av og til lurte jeg på om jeg ville greie å skrive den ferdig.

Forfatteren Jens M. Johansson har skrevet boken «Den andre». Det er historien om Paul Wilhelmsen, på overflaten en middels vellykket advokat med bil og leilighet i et hus på Grefsen i Oslo, og en kone som er psykiater. Jevnlig trener han capoeira i Bjølsenhallen. Men alt er ikke helt som det later til å være.

– Jeg sleit lenge med å forstå hvem han var, og det er jo litt rart når det er jeg som har funnet ham opp, sier Johansson.

– Jeg ville skrive om en som levde det samme livet som meg. Et helt vanlig liv. Men det var noe uforklarlig ved ham. Han gikk lenger enn andre, og jeg forsto ikke hvorfor han gjorde det. Dessuten likte jeg ham ikke.

Leseren forstår tidlig at det er noe som skurrer i Pauls liv. Han irriterer seg over de andre på capoeiraen, synes de oppfører seg toskete og er noen tullinger, og den dagen en ukjent fremmed dukker opp og utmanøvrerer treneren fullstendig, er Paul klar for å gå videre. Den fremmede gir ham et telefonnummer, og sier: «Hvis du vil oppleve ordentlig capoeira, ringer du dette nummeret her.» En dag ringer Paul, og slik oppdager han en helt ny verden; en voldelig underverden der folk slåss så blodet spruter mens andre vedder på vinneren.

– Alle har vi forskjellige roller i oss. Vi forandrer oss ettersom vi omgås venner, andre venner, kolleger, familie og kjæreste, sier Johansson.

– Jeg ville utforske den mer ekstreme varianten av dette. Jeg visste at Paul på et tidspunkt hadde funnet opp seg selv på nytt. Han hadde bestemt seg for å leve et helt normalt liv, ha en vanlig jobb, leve godt og være lykkelig. Er det mulig å bestemme seg for å være en helt annen?

For Paul opplever at det han var før fremdeles bor i ham. Av og til dukker det opp, som når han banker opp en kollega som oppfører seg ufint mot russiske prostituerte på forretningstur i Moskva.

– Jeg lå søvnløs, og spurte meg selv: Hva vil det egentlig si å ha en mørk side? Hvor kommer den fra? Og hvorfor er Paul villig til å sette det nye og lykkelige livet sitt på spill? Han har det jo tross alt bra på den tiden romanen begynner. Da jeg kom på det, sto jeg opp grytidlig og skrev nærmest i ett strekk en hel helg.

Johansson mener det han kom på egentlig var ganske enkelt.

– Ofte forklares en mørk side med en skjellsettende hendelse, noe konkret, fra barndommen. Men det er ikke så enkelt. Jeg tror det er livet selv, satt sammen av mange små og store ting, som gjør at vi blir de vi er. Da dette gikk opp for meg, skrev jeg et kapittel om oppveksten hans, og da løsnet det. Da forsto jeg at han ikke er så annerledes fra oss andre.

Johansson sier dette er en rød tråd i forfatterskapet hans: De som er som oss andre, men likevel har noe ved seg som ikke går opp, så og si. Folk vi ikke vet helt hvor vi har.

– Da jeg forsto hvorfor Paul var som han var, kunne jeg også begynne å like ham, noe jeg ikke hadde gjort opp til det punktet i skrivingen – og jeg synes det er vanskelig å skrive om folk jeg ikke liker. De må gjerne gjøre mye dumt, men jeg må like dem, sier Johansson.

– Jeg liker den måten Paul ser folk på. Den eneste han ikke skjønner, er seg selv. Han vil folk vel, men har en destruktiv side som gjør at han støter bort det som er best for ham. I oppveksten forsmår han en venn ved at han begynner å irritere seg over ham. De har det egentlig veldig hyggelig sammen, oppdager musikk, inngår en slags pakt, og Paul har ikke mange andre venner, men så begynner Paul å tenke at godteriet han får av vennen er ekkelt. På samme måte vemmes han over småborgerligheten, karrierejaget, det trygge og forutsigbare som voksen.

At han tyr til slåssing for å bryte opp hverdagen, kan lede tankene til filmen «Fight Club», men Johansson sier hans bok står for noe annet.

– Greia i filmen er at det å slåss er en del av det å være mann. Jeg tror ikke noe på det. Utgangspunktet for boka er faktisk en kvinne: Svenske Åsa Sandell var kulturredaktør i avisa Helsingborgs Dagblad mens hun var proffbokser på høyt internasjonalt nivå. Hun sa hun ble god i boksing fordi hun tålte å være redd, og det gjør Paul også. Frykt er vanligvis noe vi skal gjemme bort, men det er den som gjør Paul god til å slåss, og jeg tror ikke det er en unik maskulin egenskap. Uansett,  mer enn slåssingen er jeg opptatt av de relasjonelle aspektene, som hans forhold til Jader.

Jader er Jader Lima, den fremmede som en dag dukker opp på capoeiraen, imponerer og gir Paul telefonnummeret. Han er nordmann med brasilianske røtter på farssiden.

– Paul har et slags barnslig ønske om å hele tiden imponere Jader.

– Er det fordi Paul tidlig mistet faren?

– Det er et viktig moment i boken. Det forbauser meg at ikke flere lesere har legt vekt på det, for den fraværende faren er et stort hull i Pauls liv. Han så ikke opp til faren, men savner ham likevel, og jeg tror Jader kanskje fyller et tomrom. Men folk må jo lese boken slik de selv vil.

– Til å begynne med er det lett å tenke at «den andre» er Jader. Men det er kanskje vel så mye Paul selv?

– Tittelen er ment å spille på begge. En mann kommer inn i fortellingen, og åpner døren for den andre Paul.

Faren og moren til Paul var 68-ere, og moren er fremdeles en radikaler, noe som gjør at hun har et lett anstrengt forhold til sin advokatsønn.

– Hvordan påvirker det ham at han er vokst opp med 68-erforeldre?

– Flere i min generasjon har en følelse av at vi ikke fyller en funksjon. Våre foreldre, som i både mitt og Pauls tilfelle var politisk aktive radikalere, hadde en følelse av å delta og spille en rolle, en følelse vi aldri har opplevd. Paul føler seg som en del av kjedsomhetens generasjon, men jeg synes han har mange ting å kjempe for, sier Johansson, og får et engasjert uttrykk i øynene.

– Ta dette med at slåssingen foregår i en brakkeby. Det fascinerer og skremmer meg at vi har folk i Oslo som betaler leie for å bo i kummerlige brakker på seks-sju kvadratmeter som er fulle av råte. De er innvandrere og polske håndverkere, det bor barn der, og dette godtar vi, midt i vår velstand. Hvorfor gjør vi ikke noe med det? Det er opprørende og uforståelig at det kan skje. Vi aksepterer det ekstreme klasseskillet, og sier til og med at det ikke finnes klasser lenger. Dette kunne vært en kampsak for Paul. Kanskje er det typisk for vår generasjon, at vi vet om skjevhetene, men ikke gjør noe med det.

Dette intervjuet står på trykk i fredagens Ny Tid.

Nokia-melodien

Di-di-di-dii di-di-di-dii di-di-di-di-diii … Det er lyden av ganske så mange Nokia-telefoner. Det er lyden som avslører at brukeren ikke føler noe behov for å markere identitet ved hjelp av ringetone, og er mer enn fornøyd med standarden. Men vet du hvor melodien kommer fra? For det er ikke Nokia som har laget den.

Francisco de Asís Tárrega y Eixea var en spansk komponist som levde mellom 1852 og 1909. Han lærte seg å spille gitar på egenhånd ved å høre på faren sin. Som tiåring ville en musikklærer gi ham timer, og det gikk greit en stund, men da musikklæreren reiste på turné, rømte vesle Francisco hjemmefra for å skape seg en karriere ved å spille på kafeer i Barcelona. Han ble funnet og tatt med hjem, men bare tre år etter rømte han hjemmefra igjen med en gjeng sigøynere, denne gang til Valencia. Etter å ha blitt tatt med hjem, rømte han for tredje gang.

Etter hvert ble han en anerkjent musiker som spilte både gitar og piano. Han studerte ved konservatoriet i Madrid, reiste rundt i Spania, Frankrike og England for å holde konserter, og skrev egen musikk.

I 1902 skrev han stykket «Gran Vals», og det var den valsen Anssi Vanjoki i Nokia tok med til sin sjef Lauri Kivinen, og sammen valgte de det riffet som skulle bli ringetone. Det er regnet ut at tonen er å høre 1,8 milliarder ganger hver dag, det vil si 20 000 ganger hvert sekund. Tárrega kan derfor sies å være en av verdens mest spilte komponister. Ikke dårlig for en vals som ble skrevet 25 år før var det mulig å ringe fra USA til Europa.