Ryggklø

Fjernsynsserien «Universets mysterium» blir bare bedre og bedre. Forrige episode handlet om materie, om hvordan all materie i universet henger sammen, er en del av et større hele, at du og jeg er laget av det samme som stjernene og planetene er laget av, og at vi slik sett alle er vandrende deler av universet.

Dette førte til at jeg senere på kvelden, da sønnen min på ett år hadde våknet og jeg måtte sovne ham inn igjen ved å synge og stryke ham på ryggen, tenkte: «Nå klør én del av universet en annen del av universet på ryggen.»

Et par timer etter det igjen, midt på natten, idet han holdt seg våken i to timer, var den ene delen av universet ikke fullt så harmonisk innstilt til den andre.

Reklamer

Theo Angelopoulos

Så brått kan det skje. En mann møter en motorsykkel i havnebyen Piraeus, Hellas, en motorsykkel i høy hastighet nedover en travel gate, og et par timer senere dør han av hodeskader på et sykehus.

«Denne historien vil aldri bli ferdig.» Det sier storesøsteren til sin lillebror i begynnelsen av filmen «Landskap i tåke». Theo Angelopoulos, den 76 år gamle, greske filmregissøren som nå er død, var iferd med å spille inn sin film nummer tre i trilogien om det moderne Hellas da han møtte motorsykkelen. Nå takker vi for det han rakk å lage.

«Landskap i tåke» (1988), en rørende film om to søsken på leting etter faren sin; «Storkens nølende steg» (1991), om den iboende inhumaniteten i grenser; «Odyssevs’ blikk» (1995), om en gresk-amerikansk filmskaper på jakt etter gamle filmruller, «Den gråtende engen» (2004) og «Tidens støv» (2008), de første to filmene i trilogien, og mange andre. Selv er jeg aller mest glad i «Evigheten og en dag» fra 1998.

Det er fascinerende filmer. Angelopoulos var ikke en som tok altfor nøye på det å underholde. Filmene er langsomme, med lange tagninger, ofte med mennesker som synes fastfrosne i tiden, arrangert i tablåer som kan lede tankene hen til noe drømmeaktig, ikke alltid realistisk, men bestandig betagende. I tillegg hadde han et visuelt språk som er lett å kjenne igjen. Vi befinner oss langt unna det solfylte Hellas i hans filmer. De er grå, sorte og beige, og ser bestandig ut som om de er filmet i november eller mars. Men om omgivelsene er kalde, er menneskene, og da kanskje særlig barna og de eldre, varme.

Angelopoulos er død. Et sted i Hellas sitter motorsyklisten som kjørte ned og drepte en av verdens mest anerkjente regissører. Et oppsett den avdøde regissøren sikkert kunne ha funnet det verdt å lage film av.

Dagens kunstner: William Turner

William Turner (1775–1851) malte det impresjonistiske «Snow storm» i 1812 – seksti år før Claude Monet malte sitt «Impression, soleil levant» i 1872. Men selv om Turner med slike bilder befant seg ganske langt unna den etablerte stilen, ble han anerkjent i sin samtid. Kunstkritikeren John Ruskin mente Turner var den som mest oppsiktsvekkende og sannferdig gjenga naturens stemninger.

Universets mysterier

På NRKs nett-tv kan du akkurat nå se første episode av BBC-serien «Universets mysterier» – og det bør du. Den er nemlig ganske så glimrende. Brian Cox, programlederen, begynner ved noen 2500 år gamle ruiner i Peru som inneholder et stort solur, besøker skilpadder som har lagt egg på strender i hundre millioner år, og går derfra til å forklare tid, hvorfor fremtiden aldri kan bli den samme som fortiden, og hvordan universet har utviklet seg og vil utvikle seg helt til det en dag vil gå i fullstendig oppløsning.

Og underveis får vi mye å tenke på. Visste du for eksempel at verdensrommet vil være dominert av stjerner kun en liten del av sin levetid? Eller følgende: «I levetiden til universet, målt fra begynnelsen og til det siste sorte hullet er borte, er liv slik vi kjenner det bare mulig i én tusendel av én milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliarddels prosent.»

Her ligger den første episoden.

«Sale»

Jeg skulle liksom bli greiere, og slutte å gjøre narr av alle firmaer og butikker som bruker engelsk for å flotte seg. Jeg skulle bli mer positiv, og i stedet se på de som gjør en god innsats på norsk. Så gikk jeg en tur nedover Bogstadveien i dag.

«Sale sale sale» her og «sale sale sale» der, overalt «sale sale sale». Og jeg spør meg selv: Hvorfor alt dette snakket om å sale? Jepp folkens, «sale» er et verb, og vi bruker det når det er snakk om å sale opp en hest. Ellers aldri. Aldri! Men jeg er da ikke helt teit heller, og skjønner at butikkene bruker det engelske ordet for «salg». Men da må jeg igjen spørre: Hvorfor? «Salg» er et helt utmerket ord, det er ikke langt og vanskelig, det inneholder nøyaktig like mange tegn som det engelske ordet, og deler til og med tre av fire bokstaver med det. Hvorfor taster dere «e» i stedet for «g» etter å ha skrevet «sal»? Hvorfor? Hva er poenget? Oslo er ikke London, det er ikke New York, uansett hvor hardt dere prøver.