Micael Dahlén har skrevet en bok om hva det gjør med oss at vi kan få hva som helst når som helst. Selv synes han det har mye for seg. Tro bare ikke at du blir lykkelig.
Fredag. Jeg ringer den svenske forfatteren og økonomiprofessoren Micael Dahlén for å avtale et intervju med ham på mandag.
– Jättebra, sier han når avtalen er i boks, jag ser framåt till det.
Og det er nettopp det vi skal snakke om. Forventninger. Dahléns nyeste bok, «Nextopia. Livet, lykken og pengene», er nå aktuell på norsk, og når vi snakker skal han beskrive Nextopia som det fantastiske stedet rett rundt hjørnet, den neste dejten, den neste forfremmelsen som kommer til å bli den beste noensinne, men likevel er et sted vi aldri kommer frem til. Nextopia er alltid forventningen om hvor bra ting skal bli, og det er den som driver oss mennesker fremover, mener Dahlén. Det er også den som kommer til å avgjøre om naturen tar livet av oss eller om vi overlever.
Mandag. Jeg ringer Dahlén på hans kontor ved Handelshögskolan i Stockholm.
– Tror du dette kommer til å bli det beste intervjuet du noen gang har gjort?
– Så klart, så klart. Jeg har gledet meg til dette hele helgen.
– Boken din er blitt et tungt diskutert fenomen i Sverige. Har du truffet tidsånden?
– Jeg vet faktisk ikke hvorfor den er blitt så populær. Det kan være fordi jeg samler en del tråder om økonomi som vi alle kjenner til, men vegrer oss mot å vite mer om, som det faktum at stadig høyere inntekt ikke har gjort oss lykkeligere. Akkurat det pleier å medføre hakeslepp eller forbauset latter når jeg holder foredrag. De fleste har ikke et problem med det, men få har tenkt over hvilken enorm økonomisk vekst verden har hatt de siste generasjonene. Mye av det vi tar som en selvfølge i dag, som en skikkelig bred flatskjerm, ville vært ren luksus på 80-tallet. Da måtte du være millionær for å ha flatskjerm. Derfor er det lenge siden størrelsen på brutto nasjonalprodukt avgjorde velferdsnivået. En gang var det den viktigste indikatoren, men i dag er det andre ting som avgjør, sier Dahlén, og jeg glemmer å stille det naturlige oppfølgingsspørsmålet om fordelingen er viktigere.
– Som økonom er det for øvrig fascinerende hvordan alle som et resultat av finanskrisen snakker om brutto nasjonalprodukt (bnp). For 15 år siden visste de færreste hva det var. Min favoritt er paret jeg så i en butikk: Mannen kom med en pakke dyr iskrem. Skal vi ha den dyreste, spurte kvinnen, bør vi ikke greie oss med en litt rimeligere. Men jeg leste akkurat nyhetene på mobilen min, sa mannen, og der sto det at bnp er på vei opp, så da har vi råd.
Dahléns bok har gitt oss det nye ordet «forventningssamfunnet». Som et eksempel nevner han at iPad ble kåret til årets julegave i Sverige før noen hadde hatt muligheten til å prøve den.
– Kan det ikke innvendes at menneskeheten alltid har levd i et forventningssamfunn der vi har sett framover, bare at det er noe dere økonomer ikke har greid å lage en effektiv modell for?
– Ha, ja, det er først nå økonomene har tatt igjen biologene, he he. Jo, du kan godt si at det til en viss grad alltid har vært slik, men det er først i dag utviklingen har kommet så langt at alle aspekter av våre liv, fra politikk til kjærlighet, bygger på forventninger. Det er fordi vi har bikket en økonomisk grense og fått et internett der alt er tilgjengelig bare noen tastetrykk unna. De nyeste filmene, lekene, klærne, bilene – vi kan få hva som helst, når som helst, hvor som helst.
– Men dette gjelder vel bare den rikeste delen av verdens befolkning?
– Ja, det er riktig, men den økonomiske utviklingen har vært høy i nitti prosent av verden de siste femti årene. Derfor er det geosentrisk å tro at dette bare gjelder oss i Vesten. Vi tror vi har mest av alt, men ser du på bloggtettheten i Iran, vil du se at den er høyere enn i Norden, og på Filippinene sender de flere sms per dag enn det vi gjør. Pakistan er et av de landene i verden som har den mest avanserte bruken av mobiltelefoner. De skippet datamaskinen, og gikk rett til for eksempel nettbank på mobil. Mange av de såkalt underutviklede landene tar større steg enn det vi gjorde før vi kom dit vi er i dag. De hopper over noen faser. De drev for eksempel ikke mye med faks før de begynte med sms på Filippinene.
Dahlén skildrer dette forventingssamfunnet med en, innrømmer han, litt provoserende optimisme.
– Nettet, Facebook og Twitter ble ikke påtvunget oss av marsboere, og vi blir ikke kvitt det, så vi må gjøre det beste ut av det. Og det er mye bra vi kan gjøre. Vi må bare riste av oss det vi lærte på 1900-tallet, sier Dahlén, som selv er født i 1973.
– Verden i dag er annerledes enn den var for bare ti år siden. Jeg har av og til følelsen av å komme fra en fremmed planet. De unge, som ikke har det samme etterslepet fra 1900-tallet, har andre måter å se ting på, gode måter. For eksempel så jeg en undersøkelse sist uke som viste at de som sitter mye på Facebook er tretti prosent mer positivt innstilt til velgjørenhet enn snittet. Grunnen er at de er så påkoblet at de er vant til å tenke at de kan gjøre en forskjell. De tenker ikke nei, vil ikke demonstrere, vil ikke pante flasker, det gjør ingen forskjell. De ser hele verden som sitt eget dataspill som de kan påvirke, og det er bra, sier Dahlén, og nevner et eksempel.
– Sveriges største energileverandør hadde gjennomført en undersøkelse der folk svarte på hva de syntes om energieffektive produkter. De fleste hadde svart at de var for dyre og for mye bry å bruke. Hva var snittalderen blant de som deltok, spurte jeg, og de sa 46 år. Prøv en gang til, og spør bare folk yngre enn 46 år, foreslo jeg. Da fikk de et stikk motsatt resultat fra unge folk som var svært så entusiastiske til de nye produktene.
Bokens siste kapittel åpner med spørsmålet: «Så hvor slutter det?» Dahlén svarer selv: «Det gjør det ikke.» Likevel lanserer han muligheten for at naturen kan stanse det hele ved å ta livet av oss.
– Absolutt. Fortsetter vi på samme måten, vil det ta slutt, og jeg ser at Nasa nå har satt i gang et program som innebærer kolonisering av Mars om tjue år. Da har vi liksom brukt opp hele denne planeten, og flytter oss videre til neste.
Men han er optimist.
– Studier viser at vi kan stanse den globale oppvarmingen om vi setter av et beløp tilsvarende ti prosent av verdens bnp. I Sverige har vi nå en vekst på fem prosent; det vil si at vi må holde oss på det nivået vi er i dag i halvannet år, altså ikke kjøpe iPad 2, noe som ikke burde være et stort tap. Dessuten tror jeg forventningssamfunnet avler fram en slekt som er bedre rustet til å håndtere naturens og samfunnets utfordringer – homo innovatus.
Dette intervjuet står også på trykk i forrige fredags utgave av Ny Tid.
