Penguin-omslag

De berømte lefsebøkene til forlaget Penguin fyller 75 år i år, og i den anledning har de fått forfatteren Douglas Coupland («Generation X», «Microserfs») til å feire dem med et prosjekt som heter «Speaking to the past». Greia er at du skal lage forsiden på en bok som ville vært fryktelig spennende og eksotisk for en leser i 1935.

Coupland er jo en fyr som er god på å beskrive tendenser ved hjelp av enkle, velformulerte setninger, og han har allerede laget en rekke bokomslag. To av dem ser slik ut:

Hvordan kan du lage din forside? På nettsiden speakingtothepast.com har forlaget lagt ut jpeg-filer av tomme forsider, også fyller du ut med tekst (og kanskje bilde) ved hjelp av Photoshop eller et annet bildebehandlingsprogram. Deretter, om du er på Flickr, kan du laste det opp i gruppen Speaking to the Past.

I skrivende stund ligger det 90 omslag der av varierende kvalitet. De dårligste er etter min mening de som er formulert som rene advarsler til 1935, og da særlig Hitler og nazismen, for det er bøker som ikke har noen relevans for dagens lesere. Ingen kan i dag gi ut en bok og kalle den «That whole thing with Hitler doesn’t end well». Derimot er titler som «Earth is a blue pearl» og «The black president» relevante for vår tid. Det synes jeg også disse to er:

Advertisements

Oliventre på balkongen

Som når en mann har plantet det rankeste skudd av et frodig

oljetre fjernt på den fredede mark hvor bekkene risler –

prangende skyter det opp og i svalende luftninger svaier

kronen i all slags vind, og det bugner av snehvite blomster.

Akk ja, så poetisk beskriver Homer et oliventre i «Illiaden». Ullevålsveien 59b kan vel ikke sies å være en fjern og fredet mark, og i stedet for lyden av rislende bekker har vi brummingen fra 37-bussen, men nå har vi i hvert fall et oliventre på balkongen her. Og sannelig skyter det ikke prangende opp ved siden av hagemøblene fra Clas Olson, mens kronen svaier i all slags vind. Snehvite blomster må vi kanskje vente litt på.

For ikke å snakke om selve olivenene. Olea europaea, som det heter på latin, er et tregt tre. Det begynner ikke å bære frukt før det er syv år gammelt, og når ikke full kapasitet før det er 35. Derfor er det så ille når israelske soldater og nybyggere river opp palestinske trær med roten eller sager dem ned: De tar lang tid å erstatte. Den israelske avisen Haaretz skrev rett før jul at menneskerettighetsorganisasjonen Yesh Din hadde anmeldt 69 tilfeller av vandalisme mot flere tusen palestinske trær.

På den annen side kan trær som er tusen år gamle fremdeles bære frukt. Det må være litt kult, da, å være bonde et sted langsmed Middelhavet, og kunne gå blant trær som ble plantet av din tipp-tipp-tipp-etc for tusen år siden, og forsyne deg av en oliven. Selv var jeg i Getsemane-hagen utenfor Jerusalem for noen år siden. Er det de samme oliventrærne som står der nå som da Jesus var innom? Noen sier det er det, andre at det ikke er det. Fint sted uansett.

Grunnen til at de blir så gamle, er naturlig nok at de er så hardføre. Oliventrær er så tøffe at de blir syke og gir dårlig frukt om de står i jord som er for god. Tørt, tørt, tørt, skal det være, gjerne kalksten og tørr leire. Derfor våger jeg å tro at dette blir det første grønne vesenet jeg ikke greier å kverke. Må bare huske å ta det inn om vinteren.

Brudekjole

Litt sent nå, kanskje, å oppdage kameraet på mobilen, men sånn er det altså. Og det jeg har oppdaget, er at den dårlige kvaliteten gir en del kule effekter. Som for eksempel i tilfellet med denne brudekjolen som hang i et vindu og fikk et spøkelsesaktig skjær over seg.

Ha det bra, Ludvigsen

Dager finnes i alle farger, også grå. Jeg så først den lille notisen i Aftenposten: Gustav Lorentzen er død. Ludvigsen er død. Knutsen og Ludvigsen kan aldri opptre sammen mer. Og med ett denne brå følelsen av sorg som avslører hvor mye Knutsen og Ludvigsen faktisk har betydd for meg. Først og fremst «Juba juba»-kassetten til fetter Håkon, som ble spilt igjen og igjen og igjen i bilen på vei til hytta, på soverommet i hytta, i bærbar kassettspiller utenfor hytta, i bilen på vei hjem, og deretter «Fiskepudding! Lakrisbåter!» på vinyl i kjellerstua, og min egen kassett med forskjellige barnesanger, deriblant ”Knutsen og Ludvigsens kjenningsmelodi”, der de synger: «Jeg kan stå på hodet / Og da skal jeg si bøh! / Øh!». Og senere, som voksen, å oppdage alt de hadde gjort før jeg ble født og mens jeg var bitteliten: Debutalbumet fra 1970, andreutgivelsen «Brunost no igjæn?» – den beste platetittelen på norsk noen sinne – og «Tut» fra 1974. For en lang rekke med perlelåter de hadde.

En superfin sommerdag i 2006 så jeg dem på en scene for første gang. Jeg vet ikke med hvilke forventinger jeg gikk for å se dem, to middelaldrende herrer som av en eller annen grunn ikke hadde laget musikk sammen på 23 år (lurer på hvordan en ny Knutsen og Ludvigsen-plate skrevet og spilt inn i 2006 hadde blitt), men det var strålende. En av de beste konsertene jeg har vært på. Duoen boblet over av spilleglede, og at de hadde med seg The Train Conductors, bandet som besto av Sondre Lerche, Julian Berntsen, Bård Ylvisåker, Tarjei Strøm og Kato og Yngve Ådland, gjorde det ikke akkurat noe dårligere. Publikum var også i et glimrende humør, og et høydepunkt inntraff da de under ”Hallo, hallo” sang «vi tar tak i røret / og svinger den rundt som en slegge» mens en i publikum svingte et telefonrør rundt og rundt i luften etter ledningen. De så det, pekte og lo. En sånn konsert du skulle ønske aldri tok slutt.

Ludvigsen ga ut plater etter at duoen ble oppløst i 1986. I 1987 kom «Ludvigsens hostesaft» med den fine ”Meg om 100 år”, en vemodig sang om døden der han ser seg for seg om hundre år. Dessverre husker jeg ikke annet av den akkurat nå enn at den var fin. Men som en venn av meg skrev som en siste hilsen til Ludvigsen på Dagbladets nettsider: «Nå spiller de ”Juba juba” på repeat i himmelen i påvente av at du skal komme, Gustav. Scenen er klar, det er bare å ta mikrofonen.» Tusen øyne lyser mot deg.

Nytt nummer av Babylon

Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøstenstudier, lanserer i disse dager en ny utgave. Førstkommende torsdag skal vi ha lanseringsfest på Dattera til Hagen på Grønland. Den begynner 19:00, og den største delen av arrangementet er en debatt om situasjonen i Irak, som også er temaet for den nye utgaven. I tillegg vil Babylon-prisen til en ung forsker bli delt ut for første gang.

Innen august skal alle de amerikanske kampstyrkene være ute av Irak, og i løpet av neste år skal USA ha trukket seg helt ut av landet. Hva vil dette få å si for forholdene i landet?

I debattpanelet sitter Reidar Visser, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt og en internasjonalt anerkjent Irak-ekspert. Der sitter også Truls Hallberg Tønnessen fra Forsvarets forskningsinstitutt, som vet mye om irakiske opprørsgrupper, og Sigurd Falkenberg Mikkelsen, utenriksjournalist i NRK som har fulgt krigen i Irak siden 2003 og ga ut boken «Siste stopp Bagdad» i 2006.

Lanseringsfesten er åpen for alle, og det er gratis inngang. Hjertelig velkommen.

Ole Robert Sunde

Litt for mange forfattere er slike man har i øyekroken, som man liksom aner at er interessante, som man av og til leser en god korttekst av i et tidsskrift, som får gode omtaler og blir snakket om, og som man tenker at man en dag skal lese.

Sånn har jeg lenge hatt det med Ole Robert Sunde. Fordelen med å være journalist er at jeg kan lese bøker og møte forfattere i embeds medfør, og nå har jeg endelig både lest og møtt Sunde. Førstkommende Neste fredag kommer et intervju med ham i Ny Tid.

Han er aktuell med boken «Selvomsorg» – den tredje i en tenkt dekalog (ti bøker) om små og hverdagslige ting. Kapitlene i boken har titler som ”Jeg slår av lyset”, ”I en bratt bakke gikk jeg av sykkelen”, ”Et par sko”, ”En kikkert”, ”Ventilene til en trompet”, ”En film jeg har sett flere ganger” og ”En hammer”. Sunde skildrer alle disse småtingene med smittende entusiasme og høy poetisk presisjon, men han bruker dem også som utgangspunkt for å skrive om en lang rekke andre ting. Større ting, som Romerriket, Darwin, første og andre verdenskrig. De korte kapitlene er skrevet slik jeg på forhånd hadde tenkt meg Sunde: Lange setninger fulle av kommaer og semikolon snirkler seg av gårde i lange drag nedover boksidene.

Intervjuet kunne være på bare 6000 tegn. Tenkte derfor å nevne en del ting her på bloggen som ikke ble med i den ferdige utgaven.

Tittelen på boken var det kona hans som kom på. Han hadde egentlig tenkt ut en annen tittel, men den husker han ikke lenger, og han syntes «Selvomsorg» var perfekt.

Sunde er opptatt av det han kaller den romerske sølvalderen, og Seneca, en retoriker som levde fra år 4 fKr til 65 eKr, pluss de greske stoikerne og den franske filosofen Foucault, er alle sammen også opptatt av selvomsorg.

Han lurer på om det å sykle kan være en form for selvomsorg.

Sunde er stor tilhenger av bysykkelordningen, ettersom han sier at mye av det å være sykkeleier består av å reparere. Han har et bysykkelstativ rett nedenfor der han bor i Thereses gate på Bislett.

Han er veldig misunnelig på de som kan spille flygel og piano. Særlig Goldberg-variasjonene til Bach skulle han likt å spille.

En gang gikk han gjennom byen med en kassettspiller i vesken og tok opp lyden underveis. Ideen var å skrive en roman om en som gikk gjennom byen.

Sunde og kona var her om dagen med i en quizkonkurranse. De ble litt snurte fordi de ikke fikk poeng for å svare at en østerriksk utforkjører var alpinist, mens et annet lag fikk poeng for å si at en vortebiter er et insekt. En vortebiter er en gresshoppe, mer nøyaktig.

Han kunne godt tenke seg å skrive en tekst om gresshopper.