RSS? Twitter API?

rss

Helt siden jeg opprettet en Twitter-konto, har dette vinduet sprettet opp i tide og utide – særlig det siste. Som dere ser, ber det meg om å logge inn «to the area Twitter API» for å oppdatere RSS-en min. Problemet er at jeg ingen steder på Twitter er i stand til å finne dette API-området, og et søk på Google gir meg bare veldig kryptiske resultater. Derfor ville jeg blitt ganske så glad om noen rett og slett kunne fortelle meg hva jeg bør gjøre.

Postkort fra Løkken

postkort

En dag, for ganske mange år siden, sto en fotograf foran dette motivet og tenkte at ja, jamen meg, her har jeg et flott motiv, og knipset. Og fotografen var så fornøyd med dette bildet at hun eller han tok det med til Stjerne Foto i Århus, for dette måtte da være noe å lage postkort av.

Ja, sa de på Stjerne Foto, det er det, dette blir et flott postkort. Og de tok igjen kontakt med Grønborgs Boghandel, som også sa ja, det er sgu’ godt, det trykker vi opp og selger.

Så, etter en stund, ble det satt ut til salgs, og da var det en av mine slektninger på farssiden, uklart hvem, fant det og utbrøt du verden, dette var et kjekt postkort, det må jeg ta med meg hjem. Og nå er det havnet hos meg. Fine postkortet.

Lyden av Oslo

klokkespillet

Lyden av Oslo? For meg er det lyden av klokkespillet på Rådhuset. Slagene kvart over, halv og kvart på, og aller mest melodiene som spilles hver time. Derfor var det en stor opplevelse å komme opp i Rådhusets østre tårn under kulturnatten nå på fredag. For i tillegg til å få en fantastisk utsikt over Oslo i alle retninger, fra øyene ute i fjorden til Grefsenkollen og alt i mellom, er det i østre tårn klokkespillet står, og jeg kunne stå rett ved siden av det og titte inn gjennom sprinklene.

Det er en av Norges fire klokkenister, Vegar Sandholt, som er dj-ansvarlig der oppe. Hvert sommer- og vinterhalvår velger han et nytt repertoar. Denne sommeren har spillelisten vært dominert av Felix Mendelssohn-Bartholdy, Henry Purcell, Franz Joseph Haydn og Georg Friedrich Händel – og Alexander Rybak.

I desember er det ti år siden det fornyede klokkespillet sto ferdig. I den anledning har Sandholt samlet og arrangert ritornellene fra det orginale programmet fra 1952, da Rådhusets første klokkespill ble tatt i bruk. Slik vil vinterprogrammet se ut:

07: Se dagen bryter frem med makt

08:  Kari og Mari statt upp no

09: Stev (opprinnelig fra Setesdalen)

10: Ro fjorden

11: Kirken den er et gammelt hus

12: På solen jeg ser

13: Truls med bogjin

14: Eg akter inkje mykje hine gutan

15: Anne Knutsdotter

16: Matvise fra Sunnmøre

17: Brudeslått fra Trøndelag

18: Bånsull

19: Se solens skjønne lys og prakt

20: Go’ kveld mi Kari

21: Går eg ut en kveld finne eg ein venn

22: Vil du meg lye – fra Draumkvedet

23: Hvad er det godt at lande

24: Væktersang

Det nye klokkespillet består av tjue tonn klokkebronse fordelt på 49 klokker. Rett under det hele ligger Sandholts kontor, og der har han også stokklaviatur han kan spille på klokkene manuelt med. Her er en video fra monteringen av de nye klokkene i 1999.

Rrummpff tillff toooo?

schwitters

Fümms bö wö tää zää Uu
pögiff,
kwii Ee.

En av de kuleste opplevelsene på årets Ultima kom helt uventet. Vi hadde begitt oss til Akershus for å høre «Telegrams from the nose», en pastisj på russisk futurisme, og hadde egentlig ikke lagt merke til at «Ursonate» av Kurt Schwitters sto som første post på programmet. Kanskje fordi jeg ikke husket hvem Schwitters var.

Oooooooooooooooooooooooo,
dll rrrrr beeeee bö
dll rrrrr beeeee bö fümms bö,
rrrrr beeeee bö fümms bö wö,
beeeee bö fümms bö wö tää,
bö fümms bö wö tää zää,
fümms bö wö tää zää Uu:

Og det selv om jeg har lest om ham. En tegneserie, til og med, ført i pennen av Lars Fiske som en del av Kanon-prosjektet han har sammen med Steffen Kverneland.

kanon

Kurt Hermann Eduard Karl Julius Schwitters (1887–1948) var en tysk kunstner som tidlig ble en del av avantgarden. Etter hvert ble det å lage collager noe av et kjennemerke. Han brukte ting han fant, prøvetrykk, bussbilletter, gaver fra venner og alt mulig annet. Navnet han ga alt dette var Merz, og han forklarte det med at etter første verdenskrig hadde alt ligget ødelagt rundt ham. Da gjaldt det å skape noe nytt av fragmentene.

Men han drev også med lydpoesi, og nå kommer vi til «Ursonate», som han begynte på i 1922 og stadig utvidet til den var ferdig i 1932. At han kalte den «ur» kan ha noe å gjøre med at dette synes å være poesi fra en tid før menneskene hadde språk. Som du kan se av de fragmentene du allerede har lest, er dette rene lyder uten noen egentlig mening.

Dedesnn nn rrrrr,
Ii Ee,
mpiff tillff too,
tillll,
Jüü Kaa?

Likefullt har den strukturen til en klassisk sonate eller symfoni. Den består av fire deler, – «Erster Teil», «Largo», «Scherzo» og «Presto» – og er nøye bygget opp med temaer som utvikles og kommer tilbake.

Rinnzekete bee bee nnz krr müü?
ziiuu ennze, ziiuu rinnzkrrmüü,
rakete bee bee,

Det er langt verk, partituret er tredve sider langt, og tar rundt førti minutter å fremføre – og det var altså det vi fikk høre den kvelden. Fantastisk. Vi lo og vi lo, og kunne nesten ikke slutte å klappe da det var ferdig. Han som fremførte det gjorde det med så mye humor og energi at han hadde salen i sin hule hånd.

Jeg håper han gjør en innspilling av den, for den eneste innspillingen jeg etterpå har vært i stand til å finne, er en som Schwitters gjorde selv. Og det er jo kult nok det, å ha originalversjonen. Problemet er bare at Schwitters selv for en stor del lyder som om han bare leser det opp. Han vi så, fremførte det. Men for all del: Klikk deg hit om du vil høre Schwitters.

Til slutt skal bare nevnes at han bodde mye i Norge. I 1937 kom han hit som flyktning, og i 1940 tok han båten over til Skottland etter det tyske angrepet på Norge. Den første oktober åpner Høvikodden utstillingen «Kurt Schwitters i Norge».

Flommen

Ifølge dagens Klassekampen sa Siv Jensen følgende under onsdagens statsministerdebatt:

«Det vi ser i Oslo, er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn.»

I motsetning til gode nordmenn som voldtar med god grunn?

Ultima-åpning

Jeg arbeider for tiden som journalist for Ultima, og i går var jeg på åpningen. Her er en tekst som handler om den:

Pop og opra med most banan

Ultima åpnet med samtidsmusikk i mini- og maxiformat: Småstykker på tre og et halvt minutt og opraer som favnet fra antikken til i dag.

– Vi tenkte dette kanskje kunne sette i gang fødselen. Han skal bli fotballspiller og Ultima-entusiast.

Henny Sundby og Marius Lien, to vordende foreldre, terminen er om en uke, sitter og drikker Farris på Stratos. Klokken er ti over åtte, det er onsdag niende september, og det er på tide at Ultima-festivalen åpner.

– Vi er her for å høre opraene til Trond Reinholdtsen. Etter å ha sett hans tolkning av «Fitzcarraldo» på hjemmesiden til Den Norske Opra, tenkte vi at dette er vi nødt til å få med vårs. Vi er store fans av «Fitzcarraldo». Men det gjenstår å se om Reinholdtsen er like kul som Klaus Kinski i Werner Herzogs filmatisering.

Pop

Ultima åpner. Det er stinn brakke. Lars Petter takker alle involverte og reklamerer litt for hva som skal komme senere denne uken. Så overlater han scenen til trioen BOA, som har fått et knippe komponister – Morten Qvenild, Hanne Hukkelberg, Ole-Henrik Moe, Susanne Sundfør og Jenny Hval – til å skrive sanger til seg som ikke skal vare lenger enn tre minutter og tredve sekunder. «Max 3:30».

De åpner med Moes komposisjon, «Red Souls», en hyllest til et par røde sko som befinner seg i lokalet denne kvelden. Moe peker ivrig på en kvinne etter at han har vært på scenen og fått sin del av applausen.

– Det er ingen dyp komposisjon, dette, sier Moe.

– Men det er så bra pop som jeg synes jeg kan skrive. Det lød absolutt slik jeg hadde hørt det for meg, men de tilførte det en egen, estetisk touch, og jeg var imponert over de mange fasettene og deres evne til å dra det i forskjellige emosjonelle retninger.

Konserten fortsetter, pop for sanger, cello og klarinett. Antageligvis er det et godt tegn at alle sangene høres ut som om de varer lenger enn 3:30.

– Jeg har aldri før skrevet en sang som varer 3:30, sier Jenny Hval, som har skrevet «Engines in the City». Den handler blant annet om å kjøre trikk med en elektrisk tannbørste mot klitoris.

– Jeg er god på 2:00 og 2:30, men 3:30, det var vanskelig. Det jeg ga til dem var 2:30, så de har tøyd den. Jeg syntes de ga en god tolkning. Jeg hørte de spille den på prøve, og det var bra, for da fikk jeg avreagert, og dermed slapp jeg å grine mens jeg satt her i kveld. Det hadde vært pinlig. Jeg greide å glemme at det var min sang de spilte. Skulle ønske jeg greide det også når jeg spiller sjæl.

Publikum I

To personer bakerst i lokalet.

– Du kan ikke snakke med meg. Jeg er inhabil.

– Han ligger med sangeren.

– Nei, jeg skal skrive for Ultima. Men jeg kan godt si jeg syntes dette var bra.

– Hva heter du?

– Bare Øyvind.

Jeg spør ikke hva Jon Øystein Flink heter, for ham kjenner jeg igjen. Han sier:

– Det blir fort noe litt sånn P2-aktig over musikk som skal befinne seg i et skjæringspunkt, og det er ikke nødvendigvis bare en god ting. Men jeg gleder meg til opraen. Den tror jeg blir bra.

Opraen

Til venstre for scenen sitter et ensemble i pene klær. Piano, klarinett, cello, gitar, to stykker har noe de kan tromme på.

Til høyre for scenen står oprakomponist Trond Reinholdtsen i ikke fullt så pene klær. Han står lent over en Mac, og har helt uten å introdusere noe som helst bare satt i gang et ferdiginnspilt foredrag om operahistorien. Foran ham er en stige, en mengde tomme pappesker, og en stråmann – bokstavelig talt: en fyr iført blant annet strå – som virker ivrig opptatt med å bygge noe av disse tomme pappeskene. Kan det være Den Norske Opra?

Reinholdtsen roper ut:

– Har alle fått synopsiset?

Deretter hiver han ut hefter med beskrivelse av opraprosjektet. På storskjermen over scenen ser vi en mann øverst i et kirketårn som ringer med klokken og hysterisk skriker ut – på tysk – at han skal bygge sitt operahus. Vi er i gang med «Opra nummer 1: Verk for røkmaskin». Men røykmaskinen virker ikke. Ikke ennå.

En jeg kjenner ler og sier:

– Gudd løkk med å skrive noe om dette.

Noe

Jeg må forsøke.

Tidlig kommer en «Fitzcarraldo»-loop. Gitaristen i ensemblet slår an en akkord på gitaren.

– Gjentagelse.

Den samme akkorden en gang til.

– Gjentagelse.

Den samme akkorden en gang til.

– Gjentagelse. Gjentagelse. Gjentagelse. Variasjon.

En annen akkord.

– Variasjon. Gjentagelse. Variasjon. Gjentagelse. Kontrast. Utvikling. Reprise. Overgang. Rytme.

På scenen har det nå dukket opp en person kledt i papirtrevler. Det skal etter hvert vise seg at hun – eller han – bare er den første av mange som har et kostyme tilsynelatende laget av ting de har funnet i containere. Gitaristen fortsetter:

– Lydstyrke. Modulasjon. Floskel. Instrumentasjon.

Lyden av pipende gummiender og andre ting.

– Tonehøyder. C. C. C. Ters. Klarinett. Sopran.

Sopranen gir fra seg noen klokkeklare rop mens hun slår på tromme. Nå har Reinholdtsen begynt å rope det han samtidig viser på et lysbildelerret: «Opraens fødsel ut av samtidsmusikkens krise». Under står det: «Velkommen til åpnigen av Den Norske Opra». Jeg vet ikke om «åpningen» er stavet feil med hensikt. Så begynner røykmaskinen å virke.

Ensjø

Reinholdtsen holder et foredrag om seg selv og opera og det går over stokk og stein og publikum ler og ler. Når det er over, ser han seg rundt og spør:

– Har det vært noen på scenen mens jeg snakka?

Ny film. Den Norske Opra er på visning i en lelighet på Ensjø i sin jakt på lokaler. Eiendomsmegleren må hanskes med folk i rare masker som tester akustikken, og jeg lurer på hva han har gjort for å fortjene dette. Reinholdtsen forteller meg etter forestillingen at de fremdeles venter på svar når det gjelder leiligheten.

Først nå oppdager jeg lysskiltet over den store skjermen. Det viser seg at vi allerede har kommet til «Opra nummer 6: Krise 2». Det går med andre ord radig unna. Gitaristen fortsetter:

– Entusiastisk. Rasende. Apatisk. Håpefull. Voldsom. Erotisk.

På scenen drar det seg til med kostymedrama og antikke referanser. Helveteshunden Kerberos med sine tre hoder i papp. Orfeus og Eurydike. Herkules. En person kledt i grener. Det blir mer og mer grisete på scenen etter hvert som ting kastes rundt. Opraene 8, 9 og 10, «Faust i sitt studentkammer», «Kain og Abel» og «Onkel Vanja går i kognitiv terapi» kommer i rask rekkefølge. Reinholdtsen kommanderer:

– Er dere sikre på at dere kommer på raskt nok der bak? Dere må være veldig på’n.

Tre tilskuere blir hentet opp på scenen, og dør like etterpå. Odyssevs slakter alle som har gjort kur til Penelope mens han var borte. Vi møter Stockhausen og hans to koner. Etter en storslagen finale, der alle er på scenen, inkludert Reinholdtsen selv, er det hele over. Den Norske Opra er offisielt åpnet.

Gitaristen heter Anders Førisdal. Han forteller at de har øvd på musikken uten å vite stort om hva som skulle skje på scenen.

– Jeg kjenner Trond godt, og vi har hatt noen hysteriske øvinger der alle knakk sammen i latter. Det viktigste med å øve med Trond er å få gjort unna all latteren slik at man kan holde seg alvorlig under selve fremførelsen.

Reinholdtsen selv er fornøyd:

– Knapt et feilskjær.

Publikum II

Pia Møller Johnsen heter en av de som døde på scenen.

– Vi ble lokket opp på scenen med beskjed om at det var veldig viktig for forestillingen. Jeg døde av hjerteinfarkt mens jeg kvalte venninnen min og falt ned på en most banan, så nå er jeg litt grisete.

Jono El Grande sier:

– Opraen til Trond var kostelig og artig, og et herlig tilbakeblikk til 10-tallet – og da mener jeg 10-tallet før Kristus. Reinholdtsen er gud for meg, i betydningen avgud.

Jon Øystein Flink er fornøyd:

– Reinholdtsen er dritflink, jeg elsker ham. Men han må bli bedre på å forføre publikum. Han må legge av seg nervøsiteten sin. Da vil han bli Stockhausens like.

Et innspill fra siden:

– Alt var faen meg jævla bra, men han kunne hatt på seg mindre klær. Det burde vært mer stripping.

Flink opplyser:

– Trond har kledt av seg på scenen mange ganger før.

Kirsten Opsal og Helge Horvei sier de ikke har sett maken siden Finnerud Trio brukte en gressklipper som instrument på Høvikodden i 68. De er med i Sosialistisk Kor, og utgjorde en del av finalen med filmen der de synger ordet «utopi» i førti minutter.

– Det var en prøvelse. Men alt for kunsten.