Bør jenter ha militærtjeneste?

jenterimil.jpg

Steinbitpappa skrev nylig om kvinnelig verneplikt, og la ved en link til en kommentar Kaia Storvik hadde i Dagsavisen. I korthet gikk begge ut på at tiden var moden for kvinner i grønt.

I går skrev Torild Skard, leder i Norsk Kvinnesaksforening og tidligere stortingsrepresentant i SV, om det samme i Klassekampen. Hun snubler dessverre over stokk og stein når hun argumenterer for at kvinnelig verneplikt hverken fremmer likestilling eller fred.

Skards fremste argument mot jenter i militæret er «fødearbeidet». Men tatt i betraktning av at de fleste gutter avtjener verneplikten når de er 18–19 år gamle, hvor mange jenter vil dette ramme? Snittalderen for førstefødende i dag er 28 år.

Hun hevder også følgende: «Kvinner som vil, kan i dag gå inn i det militære. Verneplikt betyr at kvinner som ikke ønsker det, blir tvunget.» Dette er feil. Jeg er mann, og jeg har ikke vært i militæret. Du kan få fritak og siviltjeneste om samvittigheten din krever det. Som sivilarbeider fikk jeg med meg debatten om jentene som ønsket den samme tjenesten, men ikke kunne få det – fordi de ikke kunne nekte militæret. Her skorter det altså på likestillingen. Som gutt fikk jeg noe jentene var avsperret fra.

Skard sier det er en illusjon at kvinner vil endre det militære, at de vil havne nederst på rangstigen – og det er en relevant innsigelse. Hun argumenterer: «I over hundre år har vi slåss for å gi kvinner en rettmessig plass i politikk og næringsliv, kultur og forvaltning, rettsvesen, media og forskning – og ennå ikke lyktes.» Ingen kan være i tvil om at mye gjenstår. Men hvem vet om ikke det vil gavne likestillingen å la jentene delta på lik linje med guttene i militæret?

Dagens ordning har en undertekst av at jenter bør få slippe, for de er så sarte og veike, stakkars, og dette er med på å legge føringer for hvordan vi ser på kvinner og menn generelt. Jeg tror 18-årige gutter som har jenter i kompaniet vil ta med seg et annet syn på kvinner videre i livet enn det fedrene deres har. Å omgås kvinner vil føles mer naturlig, Gutteklubben Grei mer kunstig.

Selv er jeg for å nedlegge hele militæret – der er nok Skard og jeg enige, ettersom hun bruker mye plass på å minne oss på at miltæret er et voldsapparat. Men så lenge militæret er her, og så lenge det er med på å forme gutters syn på samfunnet i en ikke ubetydelig grad, mener jeg jenter bør delta på lik linje.

PS: Etter å ha skrevet mitt innlegg, fant jeg Kapitalismus’ syn på saken i hans blogg. Han foreslår ganske enkelt å avskaffe verneplikten, og la kvinner og menn søke på lik linje. Det lyder umiddelbart som en god idé. 

Reklamer

«The Flappers»

flapper.jpg

Denne vitsetegningen sto på trykk i 1925, og er gjengitt i en av julegavene jeg fikk i år: «The complete cartoons of The New Yorker». Selv i dag, over åtti år senere, kan den liberale holdningen den viser overfor sex virke moderne – og kanskje til og med støtende på noen.

Mannen betegnes som Uncle, mens kvinnen er Flapper. Så hva var egentlig en flapper? I sin bok «New world coming. The 1920s and the making of modern America» skriver Nathan Miller: «Pretty and impudent, the flapper was the symbol of the sexual revolution associated with the postwar era. She challenged prevailing notions about gender roles and double standards. In essence, she demanded the same social freedoms for herself that men enjoyed.»

Spol bare tredve år tilbake, til flapperens mor og 1890-årene. Da befinner vi oss i Viktoria-tiden, der bare det å si «ben” kunne oppfattes som støtende. Karen Blixen, i boken «Daguerrotypier», skriver om en onkel av den gamle skole og hans uttalelse: «Naar jeg ser en dame køre paa Cykle, synes jeg saagu at jeg har Ret til at give hende én paa Enden.” Blixen utforsker deretter hvorfor onkelen synes han har denne retten.

Blixens far, Vilhelm Dinesen, skrev en gang: «Hvor fortryllende en velskapt Pikelæg, som den uforsigtigt opløftede Kjole røber, end kan være, er der intetsomhelst tillokkende ved, med stumpede Skørter, at faa hele Benet præsenteret, lige op til Knæet. Thi, det er det Kvindeliges hemmelige kraft: det Anede.”

Blixen gjengir også en anekdote fra den engelske forfatteren Samuel Butler, som fikk et mildt sjokk første gang han ved en tilfeldighet fikk se en viktoriansk kvinne uten de store skjørtene: Han hadde frem til da trodd at kvinner ikke hadde ben på samme måte som menn.

Dette tatt i betraktning, skriver Blixen, er det ikke rart om menn «følte at de var blevet holdt for Nar” når de har sett den nye tids «Damer sætte sig overskrævs paa en Cykle og rulle afsted med begge Ben ganske frækt stillede til skue.”

Flapperne var, noen av dem helt sikkert ubevisst, døtre av suffragettene og på sitt vis feminister. De kastet korsettene, kjørte bil, brukte stemmeretten de fikk (i USA) 26. august 1920, og mange engasjerte seg i kvinners rettigheter.

Dessverre tok det slutt i og med depresjonen som fulgte etter børskrækket på Wall Street i 1929. 30-tallet ble preget av en konservativ og religiøs reaksjon som overlevde andre verdenskrig, og videreførte husmoridealet for kvinner til langt inn på 60-tallet. Så skjedde det noe igjen. Men hvor er vi i dag? 

Vil vi slutte å lese og skrive?

En interessant i artikkel i The New Yorker bærer den litt dystre tittelen «Twilight of the books» – bøkenes skumring. Undersøkelser fra USA og Nederland viser nemlig at folk leser mindre, både bøker og aviser. Et eksempel: Mellom 1955 og 1975, årene da fjernsynet gjorde sitt inntog, sank gjennomsnittlig lesetid i løpet av en uke fra fem til tre og en halv time i Nederland. I 1995 leste en student født etter 1969 mindre enn det en lavt utdannet person gjorde før 1950.

Ingen grunn til å tro at lesing og skriving vil forsvinne helt, men noen sosiologer har ytret frempå om at vi kan være på vei tilbake til den tiden da det å lese kun var noe som visse deler av befolkningen gjorde, slik det var før folk flest begynte å lese på slutten av 1800-tallet. Med den forskjellen at det ikke vil gi noe særlig kred – mer som en slags arkaisk hobby.

Om man ser på de lange linjene er det ikke det at vi leser mindre som behøver å forklares, men at vi leser i det hele tatt. Ifølge Maryanne Wolf, forfatteren av Proust and the Squid, har vi lest en så kort tid av menneskehetens historie at det ennå ikke har rukket å avleire seg i genene våre. Den delen av hjernen vi bruker for å lese, er den samme vi bruker for å se forskjellen på en kvist og en sukkerert. Kvist = ikke spiselig, sukkerert = spiselig, A = a og M = m. Det er evnen til å både se forskjell og å huske hva de forskjellige formene betyr vi bruker når vi leser.

Hva er så forskjellen på lesekyndige og ikke-lesekyndige samfunn? Det er vanskelig å påvise helt klare forskjeller, men artikkelen nevner noen eksempler. En russisk undersøkelse viste at de som ikke kan lese tenker mer i bilder. På spørsmål om farger, for eksempel, svarte de oftere «lever», «pære» og «bomull», mens lesekyndige svarte «mørkeblå» og «lysegul». Mer interessante er påstandene om at en skriftkultur egner seg bedre til å dyrke uenigheter og diskusjoner. Ifølge en forsker er vedtatte sannheter, stereotyper og klisjeer høyt verdsatt som visdom i muntlige samfunn, mens analyse sees ned på som et forstyrrende element. Når samfunnet forandrer seg, forandrer historiene seg, og de som bar i seg andre verdisett enn de rådende blir lagt til side og glemt. Ikke slik når tanker blir bevart i skrift: Da tvinges en kultur hele tiden til å revurdere seg selv i møtet med fortiden.

Vi reagerer også annerledes på budskap ettersom de blir fremført muntlig eller skriftlig. Har vi en person foran oss, i live eller på skjermen, legger vi merke til utseende, kroppsspråk og stemmebruk. Da blir det mindre plass til å få med seg selve budskapet. Derimot føler vi at vi blir bedre kjent med personen, og dermed får du inn trynefaktoren. I en ren tekst har du langt større muligheter for ikke bare å få med deg innholdet i budskapet, men også for å vurdere om det holder vann.

En annen grunn til å lære seg å lese: Det gjør det lettere å lære andre ting. Etter to fremvisninger av en PowerPoint-presentasjon om landet Mali, der den ene kun var basert på skrift, mens den andre hadde både skrift og tale, satt flere av de som hadde sett den stumme presentasjonen igjen med en følelse av «The presentation was interesting». De andre var mer enige om at «I did not learn anything from this presentation.»

En rapport fra amerikanske National Endowment of Arts viste at lesere er mer tilbøyelige enn ikke-lesere til å bedrive sport, trimme, besøke gallerier, gå i teatret, gå på konserter, male, ta bilder, stemme og være med i frivillige organisasjoner. Så spørs det om alt dette skyldes lesingen. Neppe kontroversielt er det vel å hevde at dette er kjennetegn på folk som har god kontroll over livene sine, og dermed kan investere i aktiviteter som gir enda mer overskudd.

Til slutt, en ikke overraskende opplysning: Det tekstbaserte internettet er faktisk bra for deg, så lenge du ikke bare bruker det til å se musikkvideoer på YouTube.

Dagens artister: David Bowie & Bing Crosby

Denne duetten er fra julen 1977, et ganske uvanlig år selv i Bowies biografi. Han bodde i Berlin, og i løpet av dette året snekret han sammen både «Low» og «‘Heroes'», samtidig som han skrev mesteparten av og produserte Iggy Pops «Lust For Life» og «The Idiot». Ifølge rykter var han så neddopet mens alt dette pågikk at han knapt kan huske noe av det. Og likevel, altså: Året avsluttet han med Bing Crosby ved et piano. Crosby døde en måned senere.

Et juleeventyr

Det var en gang et land langt mot nord. Dette landet het Sverige, og det var et svært rikt land. Da det nå stundet mot jul, lå det an til at de som bodde i Sverige skulle bruke mange, mange penger på julegaver og julemat.

Men det var noen som var uenige. De sendte et innlegg til en avis som het Dagens Nyheter om at julen handlet om mer enn bare å kjøpe. For mye handel kunne være skadelig for både sjelen, jordkloden og de fattige. Hva om folk i Sverige isteden lagde sine egne julegaver?

En organisasjon som het Svenskt Näringsliv likte dårlig å lese dette. Derfor rykket de inn en diger annonse i den samme avisen, der man kunne lese «Sagan om gumman som handlade för lite» – eventyret om den vesle kona som handlet for lite. Det handlet om ei kone som lot seg påvirke av propagandaen om ikke å handle så mye, og da gikk det dårlig. Den koselige kjøpmannen måtte stenge butikken sin og fikk ikke råd til hverken julegaver eller julemat. Enda verre gikk det for den fattige arbeideren på den andre siden av jorden, som mistet jobben; og den vesle kona, ja, hun fikk en kjempekjedelig jul. Slik kunne det gå om man sluttet å handle.

I Dagens Nyheter arbeidet journalisten Malin Ullgren. Hun syntes ikke noe særlig om eventyret til Svenskt Näringsliv. Derfor skrev hun sitt eget: «Sagan om gubben med råbiff i hakskägget» – eventyret om gubben med biff tartar i skjegget. Det handlet om en forening for rike menn (og noen kvinner) som var veldig glade i å eie ting. Og fra rare land importerte de billige produkter som de solgte med skyhøy avanse i Sverige. Dessverre fikk ikke de som lagde produktene spesielt mye.

I dette eventyret var det bare én ting de rike mennene var redde for: De kommuniststyrte kultursidene i avisene, som trykket artikler der det sto at det var urettferdig å bygge rikdom på andres fattigdom, og at ubegrenset konsum kanskje ikke var så bra for miljøet. Da de rike mennene leste dette, falt de ned på knærne og gråt så bittert som bare de kan gjøre som er urolige for at julehandelen skal lande på samme nivå som året før, og ikke sette nye, svimlende rekorder. Derfor gjorde de alt som sto i deres makt for å få folk til å kjøpe.

Snipp, snapp, snute. Ja, slik var Malins eventyr, og hvem vet: Kanskje diskuterer de fremdeles med eventyr i landet der i nord?