Det de voksne gjør

voksenting

Maria Børja har skrevet en bok om sårbarhet, kropp, navlebeskuing, doer og prestasjonsangst. Ja, også sex, da.

– Jeg husker jeg tenkte: Hva faen har jeg gjort?

Maria Børja debuterer i disse dager med boken Voksenting – en bok som handler en god del om sex. Og allerede i første scene befinner oss nede på kne sammen med en ung kvinne som, vel, gjør noe med en fyr som han liker ganske så godt at hun gjør.

– Jeg tenkte på mor og far og folk jeg kjenner godt. Hvor ærlige kom de til å være om hva de syntes om boken? I de ukene da den var hos trykkeriet var jeg skikkelig nervøs. Men da jeg sto der med ferdig bok i hendene hadde jeg en god følelse, og tenkte at okej, dette får jeg stå inne for, og de som gir den en sjanse vil oppdage at boken handler om langt mer enn de provoserende og slitsomme seksuelle greiene.

– For den handler jo om langt mer enn sex?

– Takk! Ja, det gjør den.

Og mottagelsen har vært god.

– Jeg var på en opplesingskveld for debutanter, og på do kom ei jente bort til meg og sa «tusen takk for boka, det var så digg å lese den.» Noe sånt betyr mer enn en god anmeldelse. I alt har jeg fått ni anmeldelser nå, der seks har vært gode, en er jeg ikke helt sikker på, mens hun i Stavanger Aftenblad hata den. Hun kalte den for blotting. Og det er klart: Når hun åpner boken og den går rett inn i en seksuell situasjon, og hun ikke liker det, er det vanskelig å finne andre ting i den etter det.

– Men den handler jo om langt mer enn sex?

– Den handler mye om hvordan vi behandler hverandre. At vi mennesker er sårbare, lurer på hvor mye andre liker oss, og at vi kan være slemme. Jeg tror det ligger et sted mellom linjene her at vi må ta vare på hverandre. Dessuten har jeg forsøkt å fram at vi er fysisk sårbare. Vi er av kjøtt og blod som eldes, og vi står i konstant livsfare for å bli sjuke når vi minst aner det. Etter hvert som jeg blir eldre, merker jeg at setter mer og mer pris på det å være frisk og sunn, og noe av arbeidet med denne boka begynte med ambisjonen om å skildre disse øyeblikkene som egentlig ikke kan holdes fast med ord – de vakre og sanselige. Hvordan føltes de? Jeg ville holde dem fast.

Dermed er vi over på sex. Børja merket imidlertid raskt at skildringene ble kjedelige om de ikke også tok opp i seg alt det som ikke er så vakkert.

– Om noen skriver «åh, han var så vakker, og helt fantastisk å ligge med,» da gir det ingen gjenkjennelse. Det blir mer spennende når du også tar med alt griseriet som gjerne er en del av det. Derfor går jeg ofte tett på for å få med alle detaljene, og da ser man både pistrete hår, arr og blodårer. Alle skammer seg over det. Man ser ikke alltid suveren ut, og alle skammer seg over det.

Men det er en tosidighet ved dette å fryse fast øyeblikkene og skildre dem. Det fører til at man inntar en posisjon som betrakter.

– Ved å gå tett på oppstår en analytisk betrakterposisjon, og da har man gått i den fella jeg advarer mot: Man deltar for å posere. Vi kan være ganske navlebeskuende. Hva skal man kalle et sånt symptom? Vi er klare over vår fysiske framtoning, og ser oss selv utenfra og lurer på hvordan vi tar oss ut i stedet for å bare gi oss hen når vi burde gi oss hen. I det seksuelle blir dette satt helt på spissen. Det skjer en kobling mellom utseende og opplevelse som er usunn.

Børja forteller at bildet på bokas omslag er valgt for å understreke denne tematikken.

– Det er jo litt sånn ooh, sexy, men ser du nærmere på det, oppdager du at hun ikke er helt perfekt, og vikler du ut innbretten ser du at hun sitter på do.

Hun ler.

– Jeg har veldig lett for å sende personene mine på do. Tro det eller ei, men jeg har faktisk sensurert meg selv underveis i arbeidet med denne boken. Når jeg skriver, er jeg inne i en organisk strøm der ting bare kommer, men når jeg leste gjennom novellene tenkte jeg oj, her var vi ofte på do, gitt.

– Hvorfor det?

– Det er et så privat og personlig sted. Ingen av oss ønsker å bli sett der. Det er et sted der vi for alvor er oppmerksomme på at vi er fysisk sårbare vesener av kjøtt og blod. Selv om du ser aldri så suveren ut og har masse frigjort sex, kan du likevel få diaré neste uke.

Børja illustrerer med en historie:

– En gang jeg var sammen med en liten gutt måtte jeg på do, og han ville være med inn. Nei, sa jeg, det kan du ikke, jeg vil være alene der, men det forsto han ikke. Derfor ble han sittende utenfor døra og fortsatte å prate med meg. Barn har jo ikke den samme skamfølelsen som oss voksne. De har ikke denne selvbevisstheten om ansikt og kropp som vi får når vi blir eldre. Uansett: Jeg tok vekk en del doscener.

Tittelen, Voksenting, var et ord som bare slo rot, forteller Børja.

– En stund hadde jeg også en novelle som het det, men den kom ikke med til slutt. Jeg måtte ha et ord som tok opp i seg alt det seksuelle uten å spille på det.  «Ting» er et morsomt ord. Det kan brukes om alt mulig, og det er jo et godt ord for sex, eller det å leke mor, far og barn når man er liten. Voksenting. I en videre forstand spiller det på en brytningsperiode jeg opplever at min generasjon baler med. Vi vil gjerne fortsette å være ungdommer i all evighet, og når vi får roller som gir oss ansvar skal vi liksom fortsette med å flippe ut om natten og ikke sove, slik at vi sliter oss helt ut. I tillegg fyller vi leilighetene våre med voksenting; vi skal ha de fineste sofaene, de fineste gardinene, selv om vi sjelden er hjemme, for vi skal jo være ute, jobbe overtid og reise mye. Her om dagen leste jeg at to av tre drømmer om å delta i gruppesex. Vi skal være så frigjorte, åpne og progressive, jada, og jeg merker det ofte på meg selv. Jeg har lett for å skryte av at jeg har gått tre mil på ski. Hvorfor er det ikke nok bare å nyte en skitur?

Børja lurer på om det ligger like mye av en klassekritikk av den urbane middelklassen her som en generasjonskritikk.

– Kanskje klarer vi ikke å fylle livene våre med det innholdet vi egentlig vil? Sånn sett er boken et hjertesukk også. Kan vi ikke bare føle oss fram til en tilstand der vi har det godt, der vi ikke stiller så høye krav til alt dette med leilighet, kjæreste og jobb? Slappe av litt med alt dette materielle? Hm – dette ble en litt tung analyse. Men jeg tror at vi ville blitt lykkeligere om vi hadde latt strebingen ligge og i stedet brukt mer tid på det vi virkelig liker å gjøre. Vi må gjøre voksenting fordi de er morsomme – ikke presse oss selv inn i en form fordi vi tror vi må.

Dette intervjuet står også på trykk i nyeste Ny Tid.

Reklamer

Bare bråk?

For tiden skriver jeg artikler til en avis som skal gis ut av musikkfestivalen Ultima. Det vil si at jeg intervjuer musikere og komponister som skal være med på festivalen i september, og én av dem er Maja Ratkje, som for tiden skriver på et stykke for kor og støymusikere som skal fremføres i Uranienborg kirke.

Men vent nå litt: Støy, tenker du kanskje, det er jo ikke noe fint. Det er jo bare bråk. ”Støy er en belastet betegnelse, og de fleste finner konseptet lite tiltrekkende, ettersom ’støy’ for dem betyr uharmonisk og uorganisert.” Dette sitatet fant jeg for ti minutter siden i en artikkel som Sasha Frere-Jones har skrevet for magasinet The New Yorker. Den som sier det er Pete Swanson, den ene halvdelen av støyduoen Yellow Swans.

Jeg regner med at Ultima tillater at jeg letter litt på sløret og røper noe av det Maja Ratkje sa da jeg intervjuet henne. Det var nemlig noe nesten identisk med det Swanson sa: ”Jeg er klar over at ’folk flest’ forbinder støy med noe aggressivt og eksluderende, men for meg gir det en positiv opplevelse, på sitt beste både rikt og orkestralt.”

Dermed tar hun det litt lenger: Støy kan være fint, så det så. Og hvorfor det? ”For meg ligger det vakre på grensen mellom det som tradisjonelt sett blir kalt stygt og det harmoniske. Jeg liker musikk som ikke bare er overflatisk kliss, jeg søker kontraster som får frem nyansene, det vakre som oppstår i skjæringspunktet, i det mangetydige, og det finner jeg i støymusikken.”

Jeg har vært på tre konserter med Maja Ratkje. På to av dem har hun stått på scenen helt alene, på den tredje var hun sammen med bandet Spunk. Og, ja, hvordan ellers karakterisere det enn som en slags vakker støy? De skrur på knotter, sampler og filtrerer lyd, sender den frem og tilbake mellom rare bokser, lyder av og til som om de blander lyden av kolliderende asteroider med stemmer fra en telefonsvarer på 80-tallet, og ser ut som om de ikke vet helt selv hvordan alt dette blir til eller hvor det skal ende.

Sånn, nå er denne bloggposten lang nok. Egentlig har den ikke noe større poeng enn at om du er skeptisk til støymusikk, så bør du likevel gi det en sjanse, og begynn gjerne med å plukke opp en plate av Maja Ratkje eller Spunk. «Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger» anbefales særlig.

Drittpreik

hot sex

Selvfølgelig stanser jeg opp når noen har satt opp en snakkeboble midt ute på gresset. Og ikke hvor som helst ute på gresset: Rett oppi hundebæsjen. «Det er ikke jeg som er en drittsekk. Det er eieren min.»

Deretter ble jeg stående og la meg imponere over hvor godt laget den var. Noen har altså laget en snakkeboblemal på dataen, skrevet den ut, skrevet en velformulert beskjed inni, klippet den ut, festet den på en pinne og deretter lett etter en hundebæsj å sette den på. Eller heller: Hatt den liggende klar i en veske eller sekk, til å bruke når vedkommende fant en hundebæsj. Bortenfor lå en annen bæsj med en snakkeboble der det sto: «Her ligger jeg fordi bikkja driter i gresset og eieren driter i parken.»

Andre gangen jeg gikk forbi hadde jeg heldigvis med kamera. Da la jeg også merke til nettadressen som på fiffig måte var en del av snakkeboblen: talkinshit.wordpress.com

Hjemme tastet jeg inn adressen, og der leser jeg at det er en byomfattende kampanje som pågår. De som setter ut skitskiltene har så langt gjort det i Nydalen, Stensparken, Vika, Sofienbergparken, på Kuba og St. Hanshaugen. Slik beskriver de seg selv:

«Vi er talsmenn for etterlatt hundebæsj. Vi tar opp kampen mot ansvarsløse hundeeiere ved å gi ekskrementene en stemme!»

De har til og med et manifest:

«Det er på tide at vi alle tar ansvar og gjør en innsats for å holde byen vår hyggelig. Vi ønsker å skape et offentlig forum for lufting av frustrasjon. På en humoristisk måte skal dette opplyse om ugrei plassering av hundebæsj og problematikken dette medfører. Mest av alt oppfordrer vi til et samarbeid mellom alle som vil gjøre et tiltak for omgivelsene. Sammen kan vi få sagt fra på vegne av bæsjen og oss selv!»

Klikker du der det står «Bli med!» kommer du til en side der du kan laste ned en tom snakkeboble som du så kan skrive ut, klippe ut og skrive en beskjed på. Deretter teiper du den på en grillpinne og plasserer den ved en etterlatt og fornærmet bæsj.

Den globale sjømann

Den danske forfatteren Carsten Jensen er både folkelesning og folkefiende hjemme i Danmark. Å være sjømann i en bondenasjon er ikke bare enkelt.

Carsten Jensen er i Norge av to grunner: Først for å snakke om nyutgaven av sin romansuksess «Vi, de druknede» fra 2006, men også for å holde foredraget «Hva f… skjedde med Danmark?». Så vi spør:

– Er det noen sammenheng mellom boka og foredraget?

– Ikke den helt store, men jeg gjorde meg noen tanker om Danmark da jeg skrev boka. Om du hadde spurt vanlige dansker for to generasjoner siden om hva slags land Danmark var, ville de fleste svart sjøfartsnasjon uten å tenke seg om. Tenk på kongesangen: «Kong Christian stod ved højen mast». Danskenes vei til anerkjennelse og makt gikk over havet. Stiller du det samme spørsmålet i dag, vil de fleste svare velferdsstat. Spør du så om hva slags land Danmark har vært historisk sett, vil de svare bondenasjon.

Og det er, ifølge Jensen, resultatet av et historisk hukommelsestap.

– Hvorfor er det blitt slik? Min teori er at når man blir besatt av sitt etniske opphav, som danskene er blitt de siste årene, er det mer nærliggende å finne svarene i plogfuren enn på havet, for sjømannen gir usikre, svevende svar når det gjelder nasjonal identitet. Men det er tragisk at noe slikt skjer i dag da globaliseringen er en del av hverdagen vår.

– Sjømannen var av yrke mer globalisert?

– Enten vi liker det eller ei, er vi nødt til å leve med det fremmede, og det gjorde sjømennene. De var ofte ombord på båter med mannskap fra mange land og kulturer, og sammen skulle de få båten fra havn til havn. Han omfavnet kanskje ikke det fremmede, men når han kom hjem til Danmark visste han at det fantes flere måter å leve på. I globaliseringens tidsalder har sjømannen en bedre ballast enn bonden med sin mer innskrenkede verden. Derfor ble boka delvis skrevet som et forsøk på å utvide danskenes horisont.

– I det nye etterordet til romanen skriver du at danskenes syn på seg selv som jordbruksnasjon skyldes grundtvigianismen. Hva er dette?

– Nikolai Grundtvig var en prest som drev folkeopplysning blant bøndene på 1800-tallet, og i Danmark er alle grundtvigianere, uansett hvor gamle de er eller hvor de kommer fra. Hans tankegang har en enorm utstrekning. Fra ham har vi to tradisjoner: Den ene er det opplyste og demokratiske Danmark, den andre er det populistiske Danmark. For selv om han sto for lærdom, så var det den praktiske lærdommen som var viktigst, og han var skeptisk til den kunnskapen man kunne lese seg til gjennom bøker. Med denne tradisjonen i bakhånd kunne vår forrige statsminister, den borgerlige Anders Fogh Rasmussen, ta et oppgjør med ekspertene og kulturradikalerne. Populismen har vunnet en fullstendig seier i Danmark.

I dag er Fogh den nye generalsekretæren for Nato.

– Hvilket vil si at han gjør det Pentagon ber ham om å gjøre. Noen lurer på hvordan en så enerådig mann trives med å ta kommando, men han lot seg i mange år styre av Pia Kjærsgaard, lederen av Dansk Folkeparti på ytterste høyre fløy. Det er den virkelige tragedien i dansk politikk i dag: De borgerlige partiene har råtnet opp innenfra og sviktet sine egne idealer i samarbeidet med Dansk Folkeparti. I tillegg har vi en udugelig venstreopposisjon som ikke utgjør et skikkelig alternativ.

Her berører vi det som gjør at Jensen i dag er å regne som en folkefiende i Danmark: Hans stadige kritikk mot både høyre og venstre. Og det ble ikke bedre da han i januar i år mottok den svenske Olof Palme-prisen for 2009 fordi han «i ord og handling har tatt stilling for de utsattas posisjon i sitt eget land og i verden,» for å sitere juryen. Ikke bare har han rapportert fra Afghanistan, Balkan og Burma, men også stått på barrikadene for asylsøkere i Danmark og kritisert den danske innvandringspolitikken. Nettutgaven til avisa Politiken skrev at «Carsten Jensen får 400.000 kr. for at kritisere Danmark,» undervisningsministeren kalte ham landsforræder, Kjærsgaard fordømte ham og høyrebloggerne kokte over av vrede.

– Jeg visste jeg ikke ville bli populær i Danmark av å motta Palme-prisen, men hadde ikke forventet all den hetsen. For å si det med en dansk klisje: Man må sgu’ ta’ det med godt humør.

Jensen synes ikke han fortjente prisen som ofte går til dissidenter i diktaturer.

– Men den var en oppmuntring, for jeg kan ikke legge skjul på at jeg av og til føler meg isolert. Derfor var det hyggelig å få oppbakking fra vanlige folk jeg møtte ute på gata og i butikkene. «Jeg er så glad for at du fikk prisen,» sa de, som om det var deres private opprør mot det offisielle Danmark.

Et paradoks ved Jensen er at om han er en folkefiende politisk sett, så er han folkelesning som romanforfatter. «Vi, de druknede» er et fenomen i Danmark.

– Pia Kjærsgaard beskyldte meg en gang for å være lite folkelig, og mente jeg burde reise mer rundt i Danmark. Men det gjør jeg jo. Jeg reiser en hel masse rundt i Danmark for å snakke med boklesere, og jo lenger ut i provinsen jeg kommer, jo mer populær er jeg. Gamle mennesker som ikke har mer enn folkeskolen har pinadø lest alle de 700 sidene romanen består av. Leserne av den konservative avisa Jyllands-Posten kåret romanen til den beste danske romanen som er gitt ut de siste 25 åra.

Jensen er likevel ikke mer folkefiende enn at han forsvarer det samme som Dansk Folkeparti – velferdsstaten.

– I begynnelsen var det mange som mente at Dansk Folkeparti var moderne nazister. Da syntes jeg det var viktig å si fra at nei, det er de ikke, for det fedrelandet de forsvarer er identisk med velferdsstaten. Det de er redde for, er at fremmede skal underminere og overbelaste dette systemet. Derfor greier de å tiltrekke seg sosialdemokrater, og derfor er sosialdemokratene enige med dem i så mye.

– Du har tidligere skrevet at velferdsstaten har et vattfõret menneskesyn.

– Velferdsstaten er en av de største triumfene i menneskehetens historie, men det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til den. Selv de beste systemene har behov for å justeres av og til. Det grunnleggende for meg er å være uavhengig og stille de respektløse spørsmålene.

– Politiken berømmet deg for å ha gått på tvers av den politiske ortodoksien på 00-tallet, men du skrev samfunnskritikk også på 80- og 90-tallet. Kan det bare være at du er en kverulant som aldri kan holde kjeft?

– Ja, det kan man godt si. Noen sier at den ideelle kritiker er en rompe med ører, og det synes jeg er et godt bilde på meg selv. Med en rompe har man et effektivt middel til å kvitte seg med avfall, og med ører følger lydhørhet og kritisk sans. Det er gode egenskaper.

Dette intervjuet sto på trykk i Dagbladet forrige uke. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Skal vi ha likelønn?

Dagsavisen hadde i går et oppslag om likelønn: «Likelønn i det blå». Artikkelen handlet om Ullensaker kommune, som har arbeidet med et likelønnsprosjekt i 12 år – uten resultater.

«I dag tjener kvinner i lederstillinger 90,6 prosent av det menn i samme stilling tjener. De som jobber med mennesker tjener mindre enn de som jobber med vei og vann – jo mer kvinnedominert en gruppe er, jo mindre tjener de,» sier lokallagsleder for Utdanningsforbundet i Ullensaker, Mathea McGhie.

Det er selvfølgelig superfint at noen ønsker å ta tak i dette, men for å illustrere hvor lenge denne kampen har pågått, og bringe inn litt sånn generell håpløshet, så siteres her litt fra vår nye favorittbok, «Våre hjem og våre barn», gitt ut av Norges Husmorforbund i 1938. Det er fra kapittelet ”Når hustruen er selverhvervende” av Margarete Bonnevie:

«Et annet vilkår som må opfylles for at familiens stilling kan bli trygget og styrket ved hjelp av hustruens selverhverv, er at alle kvinner får samme betaling som mennene for samme eller tilsvarende arbeide. Ifølge de nuværende lønnsavtaler og reglementer får kvinnene enten de er fagarbeidere eller ikke, en langt lavere timebetaling enn mennene, uansett sitt arbeides verdi. Undtagelse er gjort for noen få kvinner – de høiere funksjonærer i stat og kommune, men i industrien f. eks. hvor ca. 60 000 kvinner beskjeftiges, ligger de tariff-festede lønninger for kvinner ca. 35–45 pct. under mennenes.

[…]

Det er denne generelle underbetaling av kvinnene som særlig har gjort det så vanskelig for mødrene i det moderne samfund å kunne hjelpe effektivt til med å bedre familiens kår. Det har i de aller fleste tilfelle ikke lønnet sig for hustruen å ta erhvervsarbeide utenfor hjemmet, tross familien kunne trengt det meget godt. Hvis kvinnene fikk samme timebetaling som mennene for samme eller tilsvarende arbeide, og de fikk adgang til alle erhverv, vilde de aller fleste mødre med fordel kunne påta sig ialfall 4–6 timers inntektsgivende arbeid pr. dag, eller ha heldagspost 2–3 dager i uken, og det vilde bety en stor betryggelse og en verdifull økonomisk hjelp for hele familien.»