Fri eller gratis?

En feil som er veldig, veldig, veldig, veldig vanlig å begå på norsk, er å tro at det engelske free uten problem kan oversettes til det norske fri. På engelsk har ordet to betydninger, både fri og gratis, mens fri på norsk slettes ikke betyr gratis.

En av de som synder sterkest mot dette, – de burde vite bedre – er Aftenposten som lover tre måneders fri avis. Betydningen av en fri presse er noe journalister legger vekt på ved alle festtaler, så her er det grunn til å uroe seg over hva som skjer etter at de tre månedene er over. Går Aftenposten da over til å bli en ufri avis, altså underlagt sensur? Spørs om det er en avis man egentlig ønsker å abonnere på.

Sony Ericsson viser også at de har misforstått denne forskjellen mellom fri og gratis. «Fri bruk frem til mai,» lovte de i mars, og da er det lov å lure på om bruken fra og med mai nå har blitt ufri, med full overvåkning av hva du gjør med telefonen din. Den er i hvert fall ikke fri lengre.

T.

villige piker

I Lille Grensen, like ved et av byens beste kaffesteder, Stockfleths, har det åpnet et tehus. Enkelt og greit heter det T – et godt navn. Og det er vel verdt et besøk om du har lyst på skikkelig god og uvanlig te.

Vi drikker ikke mye te i Norge. I 2010 importerte vi 40 196 809 kilo kaffe mot 1 078 633 kilo te. Te er litt sånn noe vi enkelt og greit kan lage hjemme, med en tepose og varmt vann, i motsetning til det å lage en cappuccino. Slik har jeg i hvert fall tenkt selv.

Så kommer du inn på T. Bak disken står en diger hylle med en stor mengde tebokser. Bohea lapsang, Pu-erh gold, Sencha, Dragon well, Kokosoolong, Ingefær pu-erh og Iron goddess of mercy, for å nevne noen. Ettersom de holder til i den samme bygården der jeg arbeider for tiden, i Morgenbladet, er det lett å stikke innom – særlig når kjæresten min og babyen vår har trillet ned rundt lunsjtider. Målet er å drikke seg gjennom alle tesortene før jeg bestiller noen på nytt.

Det begynte ganske så bra. Rød ginseng med kanel, fiken og ristede nøtter var en höjdare. Mao jian («forsiktig nøttekarakter og grønn personlighet»), Iron goddess, Bohea lapsang, Ingefær pu-erh og Kryddermaté («skogsurter og ingefær») er også lette å anbefale.

Men i dag gikk jeg på en smell. Jeg bestilte Supergrønn, «intens grønn av sencha og matcha», og ble advart om at den var veldig grønn. Gjerne det, tenkte jeg, for jeg hadde ennå til gode å se grønn te som virkelig var grønn. Det fikk jeg i dag. Teen var grønn som froskeslim, og smakte veldig, veldig sterkt. Jeg greide ikke mer enn et par slurker før jeg måtte melde pass.

Greit nok, da har jeg opplevd det også. Neste gang blir det Dragon well, «sjefen av grønn te», og så får jeg forsøke å arbeide meg opp mot et slikt feinschmeckernivå at jeg også hæler Supergrønn – en gang i løpet av 2011.

Pfft

Agnes Ravatn intervjues i dagens Klassekampen om sin nye bok «Folkelesnad». Der står det: «Hvorfor gir det så lav status å ha mye kunnskap om sminke, og så høy status å vite noe om det ukjente medlemmet av The Monkeys?»

De het ikke The Monkeys. De het The Monkees.

Beretninger om Buddha

Fortellinger om Buddha har spredt seg fra India og blant annet blitt til «Tusen og en natt» og et rotnorsk folkeeventyr. Nå lar Tor Åge Bringsværd oss få møte originalene.

Det går mange fortellinger om Buddha, buddhismens grunnlegger, og en egen gruppe av disse handler om de livene han levde før han ble selveste Buddha. Han var blant annet ape, hund, munk, løve, elefant og rotte. Tor Åge Bringsværd har samlet 25 av disse fortellingene i den nye boken «En gang ble Buddha spist av en tiger».

– Jeg syntes det ville være hyggelig om vi på norsk endelig kunne stifte bekjentskap med de over to tusen år gamle buddhistiske tekstene som kalles Jataka, «fødselshistorier», svarer Bringsværd på hvorfor han ønsket å gi ut disse.

– De troende hevder de stammer fra Buddhas egen munn. Buddha sa nemlig at han husket alle sine tidligere liv, og brukte gjerne opplevelser fra disse livsløpene når han ville forklare eller understreke noe. Jeg har kjent til denne fortellerskatten like fra tidlige ungdomsår, og har lenge ønsket å dele litt av den med andre. For meg er dette rett og slett noen av de fineste historier jeg vet om.

– Du er redaktør av bokserien Verdens hellige skrifter. Ville det ikke vært mer naturlig å gi dem ut der?

– I den serien ønsker vi bestandig å oversette direkte fra originalspråkene, og helst ikke forkorte noe som helst. Dette er en enklere og mer upretensiøs bok der jeg har oversatt fra europeiske språk, og ikke fra sanskrit og pali, som originalene er skrevet på, og jeg har befridd fortellingene fra alle senere «teologiske» snirkler, slik at de kunne fremstå omtrent like rene og enkle som de kanskje en gang har vært fremført muntlig. Men for all del, det ene utelukker ikke det andre, så sammen med min venn, den meget språkkyndige professor Jens Braarvig, har jeg allerede planer om også å lage en adskillig større og mer komplett utgave for Verdens hellige skrifter.

– Det finnes 547 fortellinger om Buddhas tidligere liv. Hvordan har du valgt ut de 25 som er med her?

– Jeg har rett og slett valgt dem jeg likte aller best. Enkelt og greit.

Bringsværd mener vi bør lese disse fortellingene fordi vi bør være nysgjerrige på hverandre.

– For den globale landsbyen er ikke lenger bare en drøm. Folkeslagene har aldri levd nærmere hverandre enn nå. Derfor er kunnskap om røtter viktigere enn noen sinne. Hvis vi virkelig vil forstå våre naboer her i verden, er det viktig at vi lærer å kjenne hverandres guder og helter, skurker og monstre, idealer og fordommer. Så kan vi kanskje bedre møtes til en prat over de kulturelle hagegjerdene.

– Du skriver i forordet at Jataka-fortellingene har fått en global utbredelse. Hvordan?

– De fleste tror det begynte med Alexander den stores invasjon av India rundt år 300 f. Kr. Under denne okkupasjonen var det en livlig kulturutveksling. Greske og indiske ideer påvirket hverandre gjensidig. Det er grunn til å tro at grekerne tok med seg jatakafortellingene hjem til Hellas, noe vi blant annet kan se av Æsops fabler. På den annen side lærte inderne mye av møtet med gresk billedkunst. Langt senere har korsfarerne hatt med seg eventyr og Jataka-fortellinger via arabiske gjenfortellinger, for eksempel fra Tusen og en natt, tilbake til Europa, og i middelalderen bidro særlig jødiske lærde til at slike historier – helst dyrefabler – fikk en stor spredning. Her i Norge har Knut Liestøl pekt på at Asbjørnsen og Moes eventyr «Han far sjøl i stua» egentlig er en Jataka-fortelling. Også i eldre og nyere europeisk skjønnlitteratur finner vi jatakaspor. Hos for eksempel Kipling er beretningen om “Kongens Ankus” i «Jungelboken» en regelrett gjenfortelling av den Jataka-fortellingen som i vår bok kalles «De tusen røverne».

Men at kulturelle vandringsveier også kan være kronglete og føre til nærmest surrealistiske misforståelser, er en annen side av saken, sier Bringsværd.

– I middelalderen var den «sannferdige» beretningen om Barlaam og Josaphat svært populær over hele Europa. Her fortelles det om Josaphat, en indisk prins som blir omvendt til kristendommen av Barlaam – midt i en tid hvor de kristne blir forfulgt på det mest bestialske. Historien vandret gjennom flere ledd fra persisk via arabisk til gresk, og så populær var den her i vest at de to hovedpersonene faktisk ble sett på som kristne helgener. De fikk sin dag i den gresk-ortodokse kalenderen, og den romersk-katolske kirken regnet dem blant sine martyrer. Det hele har bare en stor og vesentlig hake, nemlig den at Barlaam og Josaphat aldri har eksistert. Historien er tvert imot hentet fra Buddhas liv ­– og Josaphat er bare «den blivende Buddha» (Boddhisattva) under et annet navn. Bodhisattva er blitt til Bodisav i de persiske tekstene fra det sjette eller syvende århundret. Hundre år senere ble navnet forvandlet til Budhasaf eller Yudasaf på arabisk, og i det tiende århundret i Georgia ble det til Iodasaph og endelig til Josaphat på latin. Slik ble Buddha en kristen helgen. Sånn kan det gå.

Bringsværd kan fortelle at Jataka-fortellingene lenge har spilt en viktig rolle i buddhismen: Allerede det andre store buddhistiske rådsmøtet i Vaisali (år 383 f.Kr.) aksepterte dem som en del av de hellige overleveringer.

– Hva er det vi lærer av dem? Hvilket budskap har de?

– Det kan være så mangt. Selv er jeg mest fascinert av forholdet mellom mennesker og dyr. I Jataka-historiene er vi tilbake i en tid hvor mennesker og dyr forstår hverandre og kan tale sammen. Interessant nok er dette et trekk som vi finner i alle eventyrtradisjoner over hele kloden. Ja, av og til kan det nesten virke som om vi har en slags kollektiv, underbevisst hukommelse om en slik fjern, førhistorisk tid – og «husker» at vi en gang sto dyrene adskillig nærmere enn vi gjør i dag. I mange urbefolkninger (for eksempel hos de nordamerikanske indianerne) finner vi en klart uttrykt respekt og ærbødighet overfor dyr: De var her først, heter det. Dyrene er de eldste.

– Har du selv en favoritt blant disse fortellingene?

– Jeg liker best beretningen om elefanten som begår selvmord for at sultne flyktninger skal få noe å spise – og naturligvis tittelhistorien om den sultne tigermoren. Fordi disse to fortellingene virkelig gir våre egne tanker og idealer noe å skrubbe seg mot.

– I tittelhistorien ofrer Buddha seg selv for å hindre at en annen begår synd. Minner ikke dette veldig om hovedpoenget i en annen stor verdensreligion?

– Godt sett! Mer er det ikke å si. Jo, forresten: Jeg liker denne versjonen bedre enn den du antagelig tenker på.

Intervjuet har vært på trykk i Ny Tid.

Alderstrygd

«Velferdsstaten er ikke en sosialdemokratisk oppfinnelse. Høyre har lang historie med å bygge ut gode velferdsordninger. Allerede i 1923 innførte vi alderstrygden,» sier Erna Solberg i dagens Klassekampen.

Det var det, da. Store norske leksikon skriver: «I 1923 kom det så langt at en lov ble vedtatt, men den ble ikke satt i verk under henvisning til de økonomiske nedgangstider. Først i 1936 ble en statlig alderstrygd vedtatt, og også satt ut i livet.»

I 1936 satt Arbeiderpartiet i regjering for første gang (om du ser bort fra de to ukene til Hornsrud-regjeringen i 1928).

Høyre vedtok altså en lov de lot være å iverksette av økonomiske hensyn. Arbeiderpartiet hadde et annet syn på økonomi. De mente at en alderspensjon ville føre til forbruksvekst, i og med at folk fikk mer å rutte med, noe som igjen ville bidra til et økonomisk oppsving for Norge som helhet. Dermed fremsto ikke innføringen av alderstrygd som et like stort løft som det hadde gjort for Høyre. Et annet argument for alderstrygd var at det ville øke befolkningsveksten. Hvordan? Jo, når eldre ble økonomisk forsørget av staten, falt ikke byrden på barna deres, som dermed kunne få egne barn.

Nextopia

Micael Dahlén har skrevet en bok om hva det gjør med oss at vi kan få hva som helst når som helst. Selv synes han det har mye for seg. Tro bare ikke at du blir lykkelig.

Fredag. Jeg ringer den svenske forfatteren og økonomiprofessoren Micael Dahlén for å avtale et intervju med ham på mandag.

– Jättebra, sier han når avtalen er i boks, jag ser framåt till det.

Og det er nettopp det vi skal snakke om. Forventninger. Dahléns nyeste bok, «Nextopia. Livet, lykken og pengene», er nå aktuell på norsk, og når vi snakker skal han beskrive Nextopia som det fantastiske stedet rett rundt hjørnet, den neste dejten, den neste forfremmelsen som kommer til å bli den beste noensinne, men likevel er et sted vi aldri kommer frem til. Nextopia er alltid forventningen om hvor bra ting skal bli, og det er den som driver oss mennesker fremover, mener Dahlén. Det er også den som kommer til å avgjøre om naturen tar livet av oss eller om vi overlever.

Mandag. Jeg ringer Dahlén på hans kontor ved Handelshögskolan i Stockholm.

– Tror du dette kommer til å bli det beste intervjuet du noen gang har gjort?

– Så klart, så klart. Jeg har gledet meg til dette hele helgen.

– Boken din er blitt et tungt diskutert fenomen i Sverige. Har du truffet tidsånden?

– Jeg vet faktisk ikke hvorfor den er blitt så populær. Det kan være fordi jeg samler en del tråder om økonomi som vi alle kjenner til, men vegrer oss mot å vite mer om, som det faktum at stadig høyere inntekt ikke har gjort oss lykkeligere. Akkurat det pleier å medføre hakeslepp eller forbauset latter når jeg holder foredrag. De fleste har ikke et problem med det, men få har tenkt over hvilken enorm økonomisk vekst verden har hatt de siste generasjonene. Mye av det vi tar som en selvfølge i dag, som en skikkelig bred flatskjerm, ville vært ren luksus på 80-tallet. Da måtte du være millionær for å ha flatskjerm. Derfor er det lenge siden størrelsen på brutto nasjonalprodukt avgjorde velferdsnivået. En gang var det den viktigste indikatoren, men i dag er det andre ting som avgjør, sier Dahlén, og jeg glemmer å stille det naturlige oppfølgingsspørsmålet om fordelingen er viktigere.

– Som økonom er det for øvrig fascinerende hvordan alle som et resultat av finanskrisen snakker om brutto nasjonalprodukt (bnp). For 15 år siden visste de færreste hva det var. Min favoritt er paret jeg så i en butikk: Mannen kom med en pakke dyr iskrem. Skal vi ha den dyreste, spurte kvinnen, bør vi ikke greie oss med en litt rimeligere. Men jeg leste akkurat nyhetene på mobilen min, sa mannen, og der sto det at bnp er på vei opp, så da har vi råd.

Dahléns bok har gitt oss det nye ordet «forventningssamfunnet». Som et eksempel nevner han at iPad ble kåret til årets julegave i Sverige før noen hadde hatt muligheten til å prøve den.

– Kan det ikke innvendes at menneskeheten alltid har levd i et forventningssamfunn der vi har sett framover, bare at det er noe dere økonomer ikke har greid å lage en effektiv modell for?

– Ha, ja, det er først nå økonomene har tatt igjen biologene, he he. Jo, du kan godt si at det til en viss grad alltid har vært slik, men det er først i dag utviklingen har kommet så langt at alle aspekter av våre liv, fra politikk til kjærlighet, bygger på forventninger. Det er fordi vi har bikket en økonomisk grense og fått et internett der alt er tilgjengelig bare noen tastetrykk unna. De nyeste filmene, lekene, klærne, bilene – vi kan få hva som helst, når som helst, hvor som helst.

– Men dette gjelder vel bare den rikeste delen av verdens befolkning?

– Ja, det er riktig, men den økonomiske utviklingen har vært høy i nitti prosent av verden de siste femti årene. Derfor er det geosentrisk å tro at dette bare gjelder oss i Vesten. Vi tror vi har mest av alt, men ser du på bloggtettheten i Iran, vil du se at den er høyere enn i Norden, og på Filippinene sender de flere sms per dag enn det vi gjør. Pakistan er et av de landene i verden som har den mest avanserte bruken av mobiltelefoner. De skippet datamaskinen, og gikk rett til for eksempel nettbank på mobil. Mange av de såkalt underutviklede landene tar større steg enn det vi gjorde før vi kom dit vi er i dag. De hopper over noen faser. De drev for eksempel ikke mye med faks før de begynte med sms på Filippinene.

Dahlén skildrer dette forventingssamfunnet med en, innrømmer han, litt provoserende optimisme.

– Nettet, Facebook og Twitter ble ikke påtvunget oss av marsboere, og vi blir ikke kvitt det, så vi må gjøre det beste ut av det. Og det er mye bra vi kan gjøre. Vi må bare riste av oss det vi lærte på 1900-tallet, sier Dahlén, som selv er født i 1973.

– Verden i dag er annerledes enn den var for bare ti år siden. Jeg har av og til følelsen av å komme fra en fremmed planet. De unge, som ikke har det samme etterslepet fra 1900-tallet, har andre måter å se ting på, gode måter. For eksempel så jeg en undersøkelse sist uke som viste at de som sitter mye på Facebook er tretti prosent mer positivt innstilt til velgjørenhet enn snittet. Grunnen er at de er så påkoblet at de er vant til å tenke at de kan gjøre en forskjell. De tenker ikke nei, vil ikke demonstrere, vil ikke pante flasker, det gjør ingen forskjell. De ser hele verden som sitt eget dataspill som de kan påvirke, og det er bra, sier Dahlén, og nevner et eksempel.

– Sveriges største energileverandør hadde gjennomført en undersøkelse der folk svarte på hva de syntes om energieffektive produkter. De fleste hadde svart at de var for dyre og for mye bry å bruke. Hva var snittalderen blant de som deltok, spurte jeg, og de sa 46 år. Prøv en gang til, og spør bare folk yngre enn 46 år, foreslo jeg. Da fikk de et stikk motsatt resultat fra unge folk som var svært så entusiastiske til de nye produktene.

Bokens siste kapittel åpner med spørsmålet: «Så hvor slutter det?» Dahlén svarer selv: «Det gjør det ikke.» Likevel lanserer han muligheten for at naturen kan stanse det hele ved å ta livet av oss.

– Absolutt. Fortsetter vi på samme måten, vil det ta slutt, og jeg ser at Nasa nå har satt i gang et program som innebærer kolonisering av Mars om tjue år. Da har vi liksom brukt opp hele denne planeten, og flytter oss videre til neste.

Men han er optimist.

– Studier viser at vi kan stanse den globale oppvarmingen om vi setter av et beløp tilsvarende ti prosent av verdens bnp. I Sverige har vi nå en vekst på fem prosent; det vil si at vi må holde oss på det nivået vi er i dag i halvannet år, altså ikke kjøpe iPad 2, noe som ikke burde være et stort tap. Dessuten tror jeg forventningssamfunnet avler fram en slekt som er bedre rustet til å håndtere naturens og samfunnets utfordringer – homo innovatus.

Dette intervjuet står også på trykk i forrige fredags utgave av Ny Tid.