Kvinner og sex

Evolusjonspsykologen Leif Edvard Ottesen Kennair er intervjuet i Finansavisen og sitert i Klassekampen:

«Et veldig kjent eksperiment: En attraktiv mann eller attraktiv kvinne vandrer rundt på et universitet og stopper tilfeldige studenter av det motsatte kjønn og sier: – Hei, jeg har sett deg på campus. Jeg liker deg. Vil du ha sex med meg? 75 prosent av mennene svarer ja, null prosent av kvinnene.»

Jeg leser ikke Finansavisen, og de legger heller ikke ut saker på nett, så jeg vet ikke hvilken sammenheng dette sitatet faller innenfor. Jeg vet altså ikke helt sikkert hva Kennair ønsker å si med dette. Men om det for eksempel skulle være at kvinner har mindre seksuell appetitt enn menn, så lurer jeg:

Hvor mange menn ville blitt med en ukjent mann som var større og sterkere enn dem med hjem om han hadde lovet at de skulle få tusen kroner av ham? En vanlig fremstilling av menn, ved siden av at de vil ha sex så ofte som mulig, er at de er opptatt av penger og status. Altså bør man gå ut fra at minst 75 prosent av de spurte mennene ville blitt med den ukjente mannen hjem. Men ville de det?

Jeg gjetter nei. Ganske enkelt fordi du ikke kan vite om en mann som helt ut av det blå vil gi deg penger, er spik spenna sprø. I verste fall kan du ende opp med at han voldtar eller dreper deg.

Og det er her vi finner forklaringen på hvorfor null prosent av kvinnene sier nei. Menn er, fra naturens side, større og sterkere enn kvinner, og kan i praksis gjøre hva de vil med en kvinne så snart de har fått henne med seg hjem. Så hvorfor ta sjansen?

Om mannen derimot hadde brukt litt tid på damene, vist seg å være grei, tilregnelig og høflig, så kunne nok svarprosenten steget kraftig. Det er nemlig noe av poenget med sjekking og forførelser: Mannen skal vise at han er en ålreit fyr som er til å stole på. Menn trenger ikke å ta slike forbehold når det gjelder kvinner – ergo 75 prosent ja. Mer mystisk er det ikke.

Advertisements

Nextopia

Micael Dahlén har skrevet en bok om hva det gjør med oss at vi kan få hva som helst når som helst. Selv synes han det har mye for seg. Tro bare ikke at du blir lykkelig.

Fredag. Jeg ringer den svenske forfatteren og økonomiprofessoren Micael Dahlén for å avtale et intervju med ham på mandag.

– Jättebra, sier han når avtalen er i boks, jag ser framåt till det.

Og det er nettopp det vi skal snakke om. Forventninger. Dahléns nyeste bok, «Nextopia. Livet, lykken og pengene», er nå aktuell på norsk, og når vi snakker skal han beskrive Nextopia som det fantastiske stedet rett rundt hjørnet, den neste dejten, den neste forfremmelsen som kommer til å bli den beste noensinne, men likevel er et sted vi aldri kommer frem til. Nextopia er alltid forventningen om hvor bra ting skal bli, og det er den som driver oss mennesker fremover, mener Dahlén. Det er også den som kommer til å avgjøre om naturen tar livet av oss eller om vi overlever.

Mandag. Jeg ringer Dahlén på hans kontor ved Handelshögskolan i Stockholm.

– Tror du dette kommer til å bli det beste intervjuet du noen gang har gjort?

– Så klart, så klart. Jeg har gledet meg til dette hele helgen.

– Boken din er blitt et tungt diskutert fenomen i Sverige. Har du truffet tidsånden?

– Jeg vet faktisk ikke hvorfor den er blitt så populær. Det kan være fordi jeg samler en del tråder om økonomi som vi alle kjenner til, men vegrer oss mot å vite mer om, som det faktum at stadig høyere inntekt ikke har gjort oss lykkeligere. Akkurat det pleier å medføre hakeslepp eller forbauset latter når jeg holder foredrag. De fleste har ikke et problem med det, men få har tenkt over hvilken enorm økonomisk vekst verden har hatt de siste generasjonene. Mye av det vi tar som en selvfølge i dag, som en skikkelig bred flatskjerm, ville vært ren luksus på 80-tallet. Da måtte du være millionær for å ha flatskjerm. Derfor er det lenge siden størrelsen på brutto nasjonalprodukt avgjorde velferdsnivået. En gang var det den viktigste indikatoren, men i dag er det andre ting som avgjør, sier Dahlén, og jeg glemmer å stille det naturlige oppfølgingsspørsmålet om fordelingen er viktigere.

– Som økonom er det for øvrig fascinerende hvordan alle som et resultat av finanskrisen snakker om brutto nasjonalprodukt (bnp). For 15 år siden visste de færreste hva det var. Min favoritt er paret jeg så i en butikk: Mannen kom med en pakke dyr iskrem. Skal vi ha den dyreste, spurte kvinnen, bør vi ikke greie oss med en litt rimeligere. Men jeg leste akkurat nyhetene på mobilen min, sa mannen, og der sto det at bnp er på vei opp, så da har vi råd.

Dahléns bok har gitt oss det nye ordet «forventningssamfunnet». Som et eksempel nevner han at iPad ble kåret til årets julegave i Sverige før noen hadde hatt muligheten til å prøve den.

– Kan det ikke innvendes at menneskeheten alltid har levd i et forventningssamfunn der vi har sett framover, bare at det er noe dere økonomer ikke har greid å lage en effektiv modell for?

– Ha, ja, det er først nå økonomene har tatt igjen biologene, he he. Jo, du kan godt si at det til en viss grad alltid har vært slik, men det er først i dag utviklingen har kommet så langt at alle aspekter av våre liv, fra politikk til kjærlighet, bygger på forventninger. Det er fordi vi har bikket en økonomisk grense og fått et internett der alt er tilgjengelig bare noen tastetrykk unna. De nyeste filmene, lekene, klærne, bilene – vi kan få hva som helst, når som helst, hvor som helst.

– Men dette gjelder vel bare den rikeste delen av verdens befolkning?

– Ja, det er riktig, men den økonomiske utviklingen har vært høy i nitti prosent av verden de siste femti årene. Derfor er det geosentrisk å tro at dette bare gjelder oss i Vesten. Vi tror vi har mest av alt, men ser du på bloggtettheten i Iran, vil du se at den er høyere enn i Norden, og på Filippinene sender de flere sms per dag enn det vi gjør. Pakistan er et av de landene i verden som har den mest avanserte bruken av mobiltelefoner. De skippet datamaskinen, og gikk rett til for eksempel nettbank på mobil. Mange av de såkalt underutviklede landene tar større steg enn det vi gjorde før vi kom dit vi er i dag. De hopper over noen faser. De drev for eksempel ikke mye med faks før de begynte med sms på Filippinene.

Dahlén skildrer dette forventingssamfunnet med en, innrømmer han, litt provoserende optimisme.

– Nettet, Facebook og Twitter ble ikke påtvunget oss av marsboere, og vi blir ikke kvitt det, så vi må gjøre det beste ut av det. Og det er mye bra vi kan gjøre. Vi må bare riste av oss det vi lærte på 1900-tallet, sier Dahlén, som selv er født i 1973.

– Verden i dag er annerledes enn den var for bare ti år siden. Jeg har av og til følelsen av å komme fra en fremmed planet. De unge, som ikke har det samme etterslepet fra 1900-tallet, har andre måter å se ting på, gode måter. For eksempel så jeg en undersøkelse sist uke som viste at de som sitter mye på Facebook er tretti prosent mer positivt innstilt til velgjørenhet enn snittet. Grunnen er at de er så påkoblet at de er vant til å tenke at de kan gjøre en forskjell. De tenker ikke nei, vil ikke demonstrere, vil ikke pante flasker, det gjør ingen forskjell. De ser hele verden som sitt eget dataspill som de kan påvirke, og det er bra, sier Dahlén, og nevner et eksempel.

– Sveriges største energileverandør hadde gjennomført en undersøkelse der folk svarte på hva de syntes om energieffektive produkter. De fleste hadde svart at de var for dyre og for mye bry å bruke. Hva var snittalderen blant de som deltok, spurte jeg, og de sa 46 år. Prøv en gang til, og spør bare folk yngre enn 46 år, foreslo jeg. Da fikk de et stikk motsatt resultat fra unge folk som var svært så entusiastiske til de nye produktene.

Bokens siste kapittel åpner med spørsmålet: «Så hvor slutter det?» Dahlén svarer selv: «Det gjør det ikke.» Likevel lanserer han muligheten for at naturen kan stanse det hele ved å ta livet av oss.

– Absolutt. Fortsetter vi på samme måten, vil det ta slutt, og jeg ser at Nasa nå har satt i gang et program som innebærer kolonisering av Mars om tjue år. Da har vi liksom brukt opp hele denne planeten, og flytter oss videre til neste.

Men han er optimist.

– Studier viser at vi kan stanse den globale oppvarmingen om vi setter av et beløp tilsvarende ti prosent av verdens bnp. I Sverige har vi nå en vekst på fem prosent; det vil si at vi må holde oss på det nivået vi er i dag i halvannet år, altså ikke kjøpe iPad 2, noe som ikke burde være et stort tap. Dessuten tror jeg forventningssamfunnet avler fram en slekt som er bedre rustet til å håndtere naturens og samfunnets utfordringer – homo innovatus.

Dette intervjuet står også på trykk i forrige fredags utgave av Ny Tid.

Analogt

I går kveld kombinerte vi «Statistisk Aarbog for Kongeriget Norge. Første aargang. 1880» med Norsk Riksmålsordbok for å finne ut hvor mange som arbeidet som «bestillingsmænd» det året (9403 menn og 1090 kvinner, til sammen 10 493) og hva en bestillingsmand faktisk var: «2) offentlig (kommunal) tjenestestilling som ikke er embede». Det er i slike situasjoner internett kan ta seg en bolle.

Det blir garantert mer fra aarbogen om ikke lenge.

Lønnsforskjeller

I Oslo pågår i disse dager en konferanse der folk fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) deltar. På fredag kunne Aftenposten skrive at de to organisasjonene skulle diskutere hvorvidt finanskrisen hadde sitt utspring i de stadig økende klasseskillene i verden. IMF er ikke kjent for å være en spesielt venstreradikal organisasjon, – snarere tvert imot, vil noen si – så dette var uventet lesning.

Teorien går ut på at ettersom lønnen til verdens arbeidere har økt med bare 0,75 prosent for hver hele prosent verdiskapningen har økt, har de fått en stadig mindre andel av kaken. Det betyr at noen har fått mer. Disse noen er de rike. Stadig lavere lønn kan ha ført til at folk flest i USA kompenserte ved å ta opp lån – noe de til slutt ikke greide å betale tilbake. Resultatet ble krise.

I siste utgave av The New Yorker skriver så James Surowiecki om skattedebatten i USA. Obama-administrasjonen vil legge høyere skatt på alle husholdninger som tjener mer enn 250 000 dollar (halvannen million kroner) i året. Republikanerne, som henter sine stemmer hos de rike, er naturlig nok imot dette. Surowiecki avfeier debatten ved å henvise til at det bare er tre prosent av amerikanske husholdninger som tjener mer enn halvannen million kroner.

Men ikke nok med det. Surowiecki legger frem tall som viser at mens de nederste 99 prosentene av den amerikanske befolkningen hadde en lønnsøkning på 1,3 prosent i året i perioden 2002 til 2007, så økte den aller rikeste prosenten av befolkningen sin lønn med ti prosent i året. Dette er altså Bush-årene. Mer til de rike.

Surowiecki regner videre: Disse ti prosentene til den rikeste prosenten var så store at de sto for to tredeler av all lønnsveksten i denne perioden. Altså: En prosent av befolkningen karret til seg to tredeler av lønnsveksten. I 2007 sto den rikeste prosenten for 23 prosent av de samlede lønnsinntektene i USA.

Hva skjer når rikdommen hoper seg opp hos et lite mindretall? Kalle Moene, professor i økonomi (og i sin tid veilederen til kjæresten min), sier til Aftenposten at da øker de rikes vilje til å ta risiko. «Men ved å ta stor risiko, setter de ikke bare sin egen økonomi i fare. De utsetter hele det finansielle systemet for fare.»

Med andre ord: Å fordele rikdommen vil ikke bare føre til et mer rettferdig system – det vil også føre til et mer stabilt system. Ikke rart at IMF og ILO anbefaler at lønnsforhandlinger og inntektsfordelinger må foregå på en slik måte at folk flest får sin del av kaken. Da vil det hjelpe om folk flest ikke stemmer på såkalt fremskrittsvennlige høyrepartier som har tradisjon for å prioritere de rike. Frp støttet McCain mot Obama, folkens.

Om smerte

På to dager har jeg lest to ulike tekster som begge handler om smerte. Først en av forfatteren Tor Ulven, fra den posthumt utgitte boken «Stein og speil»:

Ingen trenger å oppmuntre til den. Det er mer enn nok fra før: den naturlige smerteproduksjonen er i seg selv enorm. Men det er som om de så et underskudd der andre ser et overskudd, og de sier: Drep dem, torturer dem, før krig mot dem, skyt dem ned for maktens skyld, eller for de store pengenes skyld, eller for småpengenes, eller bare fordi de ikke liker dem, det går for det samme, for det er ikke nok med den smerten som allerede finnes, det må legges til mer, smerteproduksjonen må maksimeres, de enorme pinselsmaskinene skal hvinende og gnislende nærme seg ytegrensen, hjulene roterer uopphørlig, arbeidet går i døgnkontinuerlige skift. Og jeg sitter og ser dette hver dag, og stiller meg det samme spørsmålet hver gang: Hvordan kan de gjøre dette mot hverandre? Hvorfor vil de øke smerten i stedet for å minske den?

Alle vil umiddelbart være enige med Ulven. Så lenge «den naturlige» smerten allerede er enorm, i form av sykdommer, sult, naturkatastrofer og ulykker, hvorfor skal vi mennesker øke den ved å øve vold mot hverandre?

Så, dagen etter, leser jeg Lasse Midttun i Morgenbladet, som skriver om den nye boken «Skyld» av Henrik Arnstad. Den handler blant annet om hvordan vi, de uskyldige, forholder oss til de som er skyldige. Midttun skriver:

Når du er skyldig i skyld kan folk tillate seg helt andre væremåter overfor deg. Et klassisk eksempel er Midtøstens steiningsstraff hvor alle kunne delta. Jesus påpekte at dette fratar oss andre medskyld og gjør oss til uskyldige, og en mobb av «uskyldige» og «rettferdige» med stein må ha vært et like uhyggelig skue i antikkens Palestina som det er i dagens Iran.

Det er ikke bare Iran: Praksisen har etterkommere i for eksempel USA, hvor en morder blir henrettet med ofrenes slektninger som vitner […]. Familienes reaksjoner etter at giftsprøyten er satt og eksekusjonen er over, er ofte den samme: «Han led ikke nok.» Vi kan trygt fastslå at helt vanlige mennesker her ønsker at den som er skyldig i skyld skal smake mer enn bare døden, han trenger smerte og pine, he needs to die harder.

Har vi her et svar på Ulvens spørsmål? Er det hevngjerrigheten og en slags rettferdighetssans som gjør oss mennesker i stand til å påføre andre mennesker smerte? Riktig svar er vel: Det også. For hvordan skal man forklare det at nazistene systematisk drepte millioner av uskyldige jøder de ikke visste hvem var? Jeg har alltid sett for meg at det fordret en dehumanisering av ofrene – at de var som skadedyr som med alle midler måtte fjernes. Eller kan det være at nazistene mente jødene bar på en kollektiv skyld? Jeg vet sannelig ikke hva som er verst.

De som må flytte

tone huse

Byutviklingen fører til at arbeiderklassen får stadig færre steder å bo. Tone Huse har snakket med og skrevet bok om de som blir fordrevet.

– Dobbel cortado?

Mannen bak disken på kafeen Cedar Sunrise i Grønlandsleiret vet hva Tone Huse skal ha før hun bestiller. På den store tv-skjermen vises sendinger fra fotball-vm i Sør-Afrika, innehaveren snakker arabisk med venner og norsk med somalieren som skal ha en brus, på veggene henger italienske Mona Lisa, arabisk kalligrafi og et sommerbilde av franske Monet. Innendørs preges kafeen av mannlige somaliere som skal se fotball, mens utendørs sitter unge nordmenn med hvit snipp og solbriller.

Med andre ord: Grønland oppfører seg akkurat så «eksotisk» og «fargerikt» som boligannonsene liker å fortelle oss at det er.

Huse, som nylig ga ut «Tøyengata. Et nyrikt stykke Norge», en sakprosabok om den gaten som begynner rett rundt hjørnet for kafeen, setter seg ned med cortadoen og svarer på første spørsmål:

– Hvorfor har du skrevet en bok om Tøyengata?

– Den er en spennende gate som egner seg godt til å beskrive noe som skjer i de aller fleste vestlige byer for tiden: gentrifisering. Det vil si at arbeiderklasse og innvandrere viker plass for hvit middelklasse. Som regel skjer dette i regi av en nyliberal form for urbanisering hvor man utvikler byrommet på en slik måte at det tiltrekker seg velstående mennesker. Byen struktureres etter deres preferanser, og dermed lukker man ute alt det de opplever som forstyrrende, truende eller utilgjengelig. Det gjør at bykjernen sperres for folk med lav inntekt.

Tøyengata, sier Huse, er et mikrokosmos som lar oss betrakte denne prosessen mens den pågår.

– Der ligger både det som er på vei ut og det som er på vei inn. Du har billige, kommunale leiligheter ved siden av nye og dyre leiligheter, det nye Olav Thon-kjøpesenteret Grønland Basar ved siden av de tradisjonelle småbutikkene med grønnsaker, frisører og tekstiler, og ikke minst Munch-museet som skal flyttes og en rekke mindre gallerier.

Tidligere studier av gentrifisering har i stor grad undersøkt hva det er som fører til at middelklassen flytter inn i et område som tidligere har vært dominert av arbeiderklassen. Huse har forsøkt seg på en annen vinkel:

– Jeg ønsket å finne ut hvordan de som allerede bor i området opplever alle forandringene. Og jeg ville skrive boken på en måte som gjør den tilgjengelig for de som bor her.

Derfor er dette blitt en slags reportasjebok der Huse lar oss møte en god del av de som er med på å gjøre Tøyengata til det den er i dag: Gjengen som har bodd i området i tretti år og jevnlig treffes på Treffen, Ayaan som arbeider med somaliske kvinner som sliter med å håndtere den norske hverdagen, Andrea som kan fortelle om hvordan fattigdommen preget gata på 60-tallet, vekteren som snakker om uønskede elementer i Grønland Basar, Mine som bor på bakrommet til frisørsalongen, Petter som tilhører den kreative klassen som har kjøpt seg moderne leilighet, og Halima som forteller om utfordringen å ha barn på en skole der 96 prosent av elevene snakker 25 ulike språk.

Mange av de hun snakker med er begynt å føle seg fremmede i et område der de har sterke røtter.

– Boken er ikke akkurat en feiring av bypolitikken, sier Huse.

– Tøyengata er blitt sett på som et sted som bør behandles. Byfornyelsen, som begynte i 1979, hadde det i og for seg greie målet at en utslitt boligmasse måtte rehabiliteres. Men det lot seg ikke realisere fordi den var forutsatt å være selvfinansiert, noe som gjorde at beboerne ble sittende med mesteparten av regningen. Det førte til at mange ble tvunget til å flytte. De jeg intervjuet, brukte ord som «ofre» og «overlevende» for å beskrive prosessen, noe som tyder på at det gikk hardt for seg. Beboerne opplevde at det meste av byfornyelsen foregikk langt over hodene deres. Det endte med at Stortinget til slutt ryddet opp i kommunens rot ved å sanere store deler av gjelden i 1994.

Byfornyelsen rev opp det de fattige områdene tross alt hadde: Et sterkt sivilsamfunn og samhold. I stedet for de gamle beboerne, kommer nye som ikke kjenner området, og mange av dem er unge par som flytter videre når de skal ha barn, noe som fører til mindre stabile bomiljø.

– Ett av målene med gentrifisering er at man ønsker å oppgradere et område som er preget av fattigdom, lav utdanning og dårlig helse, og utjevne de store ulikhetene som har preget skillet mellom øst og vest, men det fungerer ikke på den måten. Når middelklassen flytter inn, blir området for dyrt for arbeiderklassen, og dermed blir resultatet i stedet økt segregering: Stadig flere områder av byen stenger de fattige ute, og de får derfor stadig færre steder å velge mellom når de skal finne seg bolig.

Huse mener at ett av kriteriene for å skape en god by må være at politikerne utvikler den i samarbeid med beboerne.

– Se på Bjørvika-prosessen: Det er lite bydel Gamle Oslo har hatt å gjøre med hvordan det er i ferd med å bli. Alt skjer som en følge av reguleringer vedtatt i rådhuset, og de åpner for få muligheter til å bruke byen på som går utenfor en kommersiell ramme, sier Huse, som i boken siterer kjøpmann Imran Bhatti: «Man kan lage det eksotisk her så mye man bare vil. Men hvis de høye herrer har andre planer for bydelen, ja, da blir det slik. Alt kan skje.»

Den samme Bhatti sier også at «her finnes det mange forskjellige kulturer, en masse forskjellige folk som kommer og går, kjøper og selger,» og det synes Huse oppsummerer hverdagen i nabolaget der hun selv bor. Til å være en bok som handler om indre Oslo øst, handler «Tøyengata» påfallende lite om det man som regel diskuterer når det gjelder området: religion og kultur. Huse hevder hun egentlig ikke har blitt konfrontert særlig mye med akkurat det.

– Jeg ba folk fortelle om forandringene strøket gjennomgår, og hvordan de opplever det. De som tilhører minoritetsbefolkningen snakket om integrering, savnet de følte etter mer kontakt med majoritetsbefolkningen, vanskelighetene med å skaffe seg bolig, viktigheten av en god skole, frykten for økte leiepriser og kriminalitet. Religion fremsto ikke som særlig relevant. Det er vel helst en privatsak, tror Huse, og håper boken kan være med og knuse noen myter.

– Den viser at vi har det meste felles.

Dette intervjuet ble først trykket i Ny Tid.

Den globale sjømann

Den danske forfatteren Carsten Jensen er både folkelesning og folkefiende hjemme i Danmark. Å være sjømann i en bondenasjon er ikke bare enkelt.

Carsten Jensen er i Norge av to grunner: Først for å snakke om nyutgaven av sin romansuksess «Vi, de druknede» fra 2006, men også for å holde foredraget «Hva f… skjedde med Danmark?». Så vi spør:

– Er det noen sammenheng mellom boka og foredraget?

– Ikke den helt store, men jeg gjorde meg noen tanker om Danmark da jeg skrev boka. Om du hadde spurt vanlige dansker for to generasjoner siden om hva slags land Danmark var, ville de fleste svart sjøfartsnasjon uten å tenke seg om. Tenk på kongesangen: «Kong Christian stod ved højen mast». Danskenes vei til anerkjennelse og makt gikk over havet. Stiller du det samme spørsmålet i dag, vil de fleste svare velferdsstat. Spør du så om hva slags land Danmark har vært historisk sett, vil de svare bondenasjon.

Og det er, ifølge Jensen, resultatet av et historisk hukommelsestap.

– Hvorfor er det blitt slik? Min teori er at når man blir besatt av sitt etniske opphav, som danskene er blitt de siste årene, er det mer nærliggende å finne svarene i plogfuren enn på havet, for sjømannen gir usikre, svevende svar når det gjelder nasjonal identitet. Men det er tragisk at noe slikt skjer i dag da globaliseringen er en del av hverdagen vår.

– Sjømannen var av yrke mer globalisert?

– Enten vi liker det eller ei, er vi nødt til å leve med det fremmede, og det gjorde sjømennene. De var ofte ombord på båter med mannskap fra mange land og kulturer, og sammen skulle de få båten fra havn til havn. Han omfavnet kanskje ikke det fremmede, men når han kom hjem til Danmark visste han at det fantes flere måter å leve på. I globaliseringens tidsalder har sjømannen en bedre ballast enn bonden med sin mer innskrenkede verden. Derfor ble boka delvis skrevet som et forsøk på å utvide danskenes horisont.

– I det nye etterordet til romanen skriver du at danskenes syn på seg selv som jordbruksnasjon skyldes grundtvigianismen. Hva er dette?

– Nikolai Grundtvig var en prest som drev folkeopplysning blant bøndene på 1800-tallet, og i Danmark er alle grundtvigianere, uansett hvor gamle de er eller hvor de kommer fra. Hans tankegang har en enorm utstrekning. Fra ham har vi to tradisjoner: Den ene er det opplyste og demokratiske Danmark, den andre er det populistiske Danmark. For selv om han sto for lærdom, så var det den praktiske lærdommen som var viktigst, og han var skeptisk til den kunnskapen man kunne lese seg til gjennom bøker. Med denne tradisjonen i bakhånd kunne vår forrige statsminister, den borgerlige Anders Fogh Rasmussen, ta et oppgjør med ekspertene og kulturradikalerne. Populismen har vunnet en fullstendig seier i Danmark.

I dag er Fogh den nye generalsekretæren for Nato.

– Hvilket vil si at han gjør det Pentagon ber ham om å gjøre. Noen lurer på hvordan en så enerådig mann trives med å ta kommando, men han lot seg i mange år styre av Pia Kjærsgaard, lederen av Dansk Folkeparti på ytterste høyre fløy. Det er den virkelige tragedien i dansk politikk i dag: De borgerlige partiene har råtnet opp innenfra og sviktet sine egne idealer i samarbeidet med Dansk Folkeparti. I tillegg har vi en udugelig venstreopposisjon som ikke utgjør et skikkelig alternativ.

Her berører vi det som gjør at Jensen i dag er å regne som en folkefiende i Danmark: Hans stadige kritikk mot både høyre og venstre. Og det ble ikke bedre da han i januar i år mottok den svenske Olof Palme-prisen for 2009 fordi han «i ord og handling har tatt stilling for de utsattas posisjon i sitt eget land og i verden,» for å sitere juryen. Ikke bare har han rapportert fra Afghanistan, Balkan og Burma, men også stått på barrikadene for asylsøkere i Danmark og kritisert den danske innvandringspolitikken. Nettutgaven til avisa Politiken skrev at «Carsten Jensen får 400.000 kr. for at kritisere Danmark,» undervisningsministeren kalte ham landsforræder, Kjærsgaard fordømte ham og høyrebloggerne kokte over av vrede.

– Jeg visste jeg ikke ville bli populær i Danmark av å motta Palme-prisen, men hadde ikke forventet all den hetsen. For å si det med en dansk klisje: Man må sgu’ ta’ det med godt humør.

Jensen synes ikke han fortjente prisen som ofte går til dissidenter i diktaturer.

– Men den var en oppmuntring, for jeg kan ikke legge skjul på at jeg av og til føler meg isolert. Derfor var det hyggelig å få oppbakking fra vanlige folk jeg møtte ute på gata og i butikkene. «Jeg er så glad for at du fikk prisen,» sa de, som om det var deres private opprør mot det offisielle Danmark.

Et paradoks ved Jensen er at om han er en folkefiende politisk sett, så er han folkelesning som romanforfatter. «Vi, de druknede» er et fenomen i Danmark.

– Pia Kjærsgaard beskyldte meg en gang for å være lite folkelig, og mente jeg burde reise mer rundt i Danmark. Men det gjør jeg jo. Jeg reiser en hel masse rundt i Danmark for å snakke med boklesere, og jo lenger ut i provinsen jeg kommer, jo mer populær er jeg. Gamle mennesker som ikke har mer enn folkeskolen har pinadø lest alle de 700 sidene romanen består av. Leserne av den konservative avisa Jyllands-Posten kåret romanen til den beste danske romanen som er gitt ut de siste 25 åra.

Jensen er likevel ikke mer folkefiende enn at han forsvarer det samme som Dansk Folkeparti – velferdsstaten.

– I begynnelsen var det mange som mente at Dansk Folkeparti var moderne nazister. Da syntes jeg det var viktig å si fra at nei, det er de ikke, for det fedrelandet de forsvarer er identisk med velferdsstaten. Det de er redde for, er at fremmede skal underminere og overbelaste dette systemet. Derfor greier de å tiltrekke seg sosialdemokrater, og derfor er sosialdemokratene enige med dem i så mye.

– Du har tidligere skrevet at velferdsstaten har et vattfõret menneskesyn.

– Velferdsstaten er en av de største triumfene i menneskehetens historie, men det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til den. Selv de beste systemene har behov for å justeres av og til. Det grunnleggende for meg er å være uavhengig og stille de respektløse spørsmålene.

– Politiken berømmet deg for å ha gått på tvers av den politiske ortodoksien på 00-tallet, men du skrev samfunnskritikk også på 80- og 90-tallet. Kan det bare være at du er en kverulant som aldri kan holde kjeft?

– Ja, det kan man godt si. Noen sier at den ideelle kritiker er en rompe med ører, og det synes jeg er et godt bilde på meg selv. Med en rompe har man et effektivt middel til å kvitte seg med avfall, og med ører følger lydhørhet og kritisk sans. Det er gode egenskaper.

Dette intervjuet sto på trykk i Dagbladet forrige uke. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen