iBooks

Så var den her da, endelig, Apples nye vidunder: iPad. Et databrett med en mengde forskjellige funksjoner, med e-post, internett, spill, kalender, et cetera. Men det jeg lurte aller mest på, var hvor god den ville bli å lese aviser og bøker på, og hvilket bokformat den ville velge.

Spørsmålet om bokformat er faktisk ganske stort. Det avgjør i hvilken grad bøker kan utveksles mellom forskjellige lesebrett (la oss si du har lyst til å låne bort en bok, hvilket jo er helt vanlig), men viktigere: Det avgjør hvilke bøker og hvor mange du kan kjøpe hvor.

For eksempel: Amazon, verdens største nettbokhandel, har sitt eget lesebrett, Kindle, med sitt eget format (AZW). Det vil si at du med en Kindle ikke kan kjøpe e-bøker fra andre steder enn Amazon.

Den norske bokbransjen, som lanserer sine e-bøker den 16. mars, har valgt å bruke epub-formatet, som er åpent og fritt. Google Books og Project Gutenberg er blant de som bruker dette.

I morgen, fredag, har jeg en større sak på trykk i Ny Tid om nettopp e-bøker, og der intervjuer jeg Gyldendals Bjarne Buset, som før Apples lansering var ganske spent på hvilket format Apple ville velge til sin nye dings, ettersom det ville være avgjørende for e-bøkenes fremtid.

Apple valgte epub. Jeg tror store deler av verdens forlagsbransje dermed trakk et lettelsens sukk. Å konvertere papirbøker til e-bøker er vanskeligere og dyrere enn man tror. Nå slapp de å få enda et nytt format å forholde seg til. Apples leseprogram heter iBooks.

Vel så viktig: Apple åpnet – som forventet – en nettbokhandel. iBookstore baserer seg på suksessen de har hatt med iTunes for iPod og App Store for iPhone. iBooks er et fikst program som først ser ut som en bokhylle når du åpner det. I bokhyllen ser du bøkene du allerede eier. Trykk øverst til venstre, og hyllen snur seg 180 grader rundt, akkurat slik den gjør i fortellinger der en annen verden eller en hemmelig gang åpner seg. Der ligger iBookstore med omtrent det samme brukergrensesnittet som iTunes Store.

Med fare for å henfalle til ren reklame for Apple (som om jeg ikke hadde gjort det allerede): Du bare finner en bok, klikker på den, ser anmeldelsene, leser utdrag fra den, klikker på en kjøpeknapp, og boken lander i bokhyllen din i løpet av et par sekunder. Dermed kan du begynne å lese den. Og den kan også ha både bilder og video.

Apple samarbeider allerede med forlagene Penguin, HarperCollins, Simon & Schuster, Macmillan og Hachette, og de har åpnet dørene for alle andre forlag i hele verden. «So we’re gonna have a lot of books in the bookstore,» sa Apple-guru Steve Jobs da han presenterte iPad i går.

Selv om iPad som sagt er langt mer enn et rent lesebrett, er det i hvert fall lov å håpe at den kan gjøre lesing mer fristende for de som i dag ikke synes bøker er så altfor kult. Og for oss som allerede er hektet på bøker, er konseptet med e-bøker ganske så svimlende. Når bøker ikke lenger trenger å trykkes og fraktes, kan i teorien hver eneste bok som noen gang er gitt ut være tilgjengelig bare noen tastetrykk unna.

iPad finner forhåpentligvis veien til Europa i løpet av forsommeren.

Hvem skal ut?

Som sagt: Det har vært mye flytting og skruing denne høsten og vinteren. Grunnen er at jeg har flyttet inn med min kjære, og dermed måtte en leilighet som tidligere hadde huset én tilpasses to. Og når det er to som er glade i bøker, blir det mye flytting av store esker og skruing av nye hyller. Bøker tar plass.

I sitt essay ”Marrying Libraries” skriver Anne Fadiman om hvordan hun og mannen først etter å ha bodd sammen i seks år gikk til det steg å blande sine boksamlinger. Grunnen var at bøkene var ladet med så mange minner at det å dele seng og felles fremtid var «child’s play» sammenlignet med det å sette hennes Keats ved siden av hans Eliot.

Viktigere er det kanskje at deres motvilje mot fusjon «was also fueled by some essential differences in our characters. George is a lumper. I am a splitter.» Det skal forstås dithen: Hun sorterer bøkene sine. Han gjør det ikke. Når bøkene skal slås sammen, vinner hun frem med argumentet om at han vil finne frem med hennes system, mens hun ikke vil gjøre det med hans. Deretter følger en lang rekke skildringer av hvordan organiseringen går for seg, en prosess som topper seg i det at George innrømmer at han aldri hadde vært så nær å be om skilsmisse som da Anne insisterte på å sortere bøkene kronologisk innenfor hver forfatter.

Vi har vært gjennom en lignende prosess. Heldigvis har vi vært rørende enige hele veien. Først tok vi ut all skjønnlitteratur fra hennes bokhylle. Sakprosaen som ble igjen fikk selskap av min sakprosa. Dette skal sorteres etter emner (en vakker dag). Deretter gikk vi i gang med å sette alle de skjønnlitterære bøkene inn i de nyoppskrudde Billy-bokhyllene i alfabetisk rekkefølge.

Men vi har også vært gjennom enda en prosess: Vi hadde så mange bøker at det ikke var snakk om å få plass til alle. Noen måtte altså ut. Og da er det selvsagt et spørsmål om hvilke og hvor mange bøker man er sterk nok til å kvitte seg med.

The New York Times hadde rett før jul en artikkel som handlet om akkurat dette med å kvitte seg med bøker: ”Books You Can Live Without”. Der har de spurt forskjellige folk, seks forfattere og en bokselger, om hvordan de vil rydde opp i bokhyllene sine. Det er fryktelig morsom lesing.

Francine Prose sier: «Unless you are an Egyptologist, you only need one, at most two, enormous coffee table books on the Art of the Pharaohs.» Hun kommer også med spørsmålet som har vært det ledende for vår opprydning: «Ask yourself the following hard question and answer honestly: If I live to be 100, will I read this book again?»

David Matthews går konkret til verks: «The biography of Willem de Kooning. Ditto the 600 pages devoted to Wittgenstein’s life and thought. Malraux’s “The Voices of Silence” will remain mute, its spine un-cracked, the book’s presence meant to imply to anyone perusing my “library” that I’m a man of serious ideas and scholarship.

Sadly, I’m too far along to absorb whatever Bertrand Russell’s history of philosophy has to teach me, so out it goes. For that matter, what with the urgency of global warming and recession and deadly flus, I might as well live in the moment, so anything with the words “The History of…” in the title is, well, history.

And I can safely remainder to charity the Camille Paglia screeds which seemed so edgy in the late ’80s and early ’90s, when I mistook her combo of misogyny and classicism for refreshing “political incorrectness.”

On to fiction. DeLillo’s “Underworld” can go, because a book can be long, or it can be boring, but it shouldn’t be both. Marquez’s “A Hundred Years of Solitude” makes the scrap heap, because it would take precisely that combination of circumstances before I could be bothered to finish it.»

Joshua Ferris spør: «Get rid of books? Are you kidding? […] Sometimes when I hear of a book I want, I buy it and then I put it away with every reassurance that it will be read soon, forget about it, hear about it again, buy it again, and only realize my mistake when I place it next to its twin on the bookshelf. It’s an addiction of good intentions.»

Og så videre. Les artikkelen selv. Selv har jeg kvittet meg med flerfoldige pappesker med bøker jeg ikke engang ante at jeg hadde. Takk til Fretex og Deichman som har tatt dem imot med snille smil.

Fremdeles har vi likevel altfor mange igjen. I den dype sakprosabokhyllen står de stablet i doble rekker. Flere hyller er skrudd opp, flere er på vei, men det ser ut til vi ikke kan unngå en andre sortering. For det er jo ikke slik at vi vil slutte å skaffe oss flere bøker.

Mer om det senere. Nå bare den fine avslutningen på Fadimans essay: «My books and his books had become our books. We were really married.»

Og igjen …

Vel, de siste ukene har vært preget av flytting, julestri, mer flytting, skruing og – i det aller siste – nedmontering av kjøkken, håndverkere, gulvsliping og et nytt kjøkken på vent i stuen, noe som medfører at hele leiligheten er et sant kaos. Vi aner ikke hvor noe er. Og likevel, altså: Verden består mens bloggen forgår. Håper likevel fra nå av å ha et nytt og ikke altfor navlebeskuende innlegg på plass hver tredje dag. Godt nytt år.