Dagens artist: Anna Järvinen

Vel, Dagsavisen har skrevet mye godt om henne, men Anna Järvinen kan ikke gis nok oppmerksomhet. Hun var tidligere med i bandet Granada, nå har hun gitt ut det glimrende soloalbumet «Jag fick feeling». Les mer om henne her, her og her. Bor du i nærheten av den utmerkede platebutikken Tiger ved siden av Rockefeller, kan du kjøpe skiva hennes der. Hvis ikke, har de den på dotshop.se.

Advertisements

Hvor er kameraet mitt?

Nok en gang får jeg en påminnelse om at man alltid, alltid, alltid må ta med kameraet når man går hjemmefra, for du vet aldri når det dukker opp et motiv. Jeg sitter på kaffebaren Javelin, oppvaglet foran vinduet på nøyaktig samme måte som «bloggkommentatormauren» i Rocky-stripen nedenfor, og ser at sneen daler ned i Nannestadgata. Det er så idyllisk at jeg nesten får sukkersyke. De røde, gule og grønne trehusene får et lag melis på takene, fortauene blir hvite, bilene blir hvite. Også fabrikkpipen har fått en hvit topp. Skomaker Andersen, bakermester Snipp, fru Enebær og Stine er rett rundt hjørnet.

Og her sitter jeg og får ikke delt inntrykket med noen.

Japanske menn vil være tynne og søte

Ting skjer på kjønnsfronten i Japan. Kvinner gir slipp på idealet om å være søte og går for en mer robust stil, mens mennene slanker seg og ønsker å bli tatt vare på av sine kvinner. I hvert fall om vi skal tro en artikkel i International Herald Tribune.

«Hun er mye sterkere enn meg, kan løfte tunge ting og drikke helt til morgengry. Jeg beundrer de trekkene hos henne, og føler meg beskyttet når hun er i nærheten,” sier 25 år gamle Junichi Shirakawa til IHT. Han er 182 centimeter høy og veier 57 kilo, men ønsker å gå ned til 55. Han arbeider i en klesbutikk. «Å være ordentlig tynn er viktig, ikke bare av mote- og arbeidsmessige grunner, men også fordi jenter ser ut til å like tynne gutter.”

Kjæresten hans er fem år eldre og veier mer enn ham. Han sier hun er sjefen i forholdet. «Jeg synes kvinner bør sitte i førersetet. Samfunnet og forhold fungerer best på den måten.” Hun er en av de mange kvinnene som de siste årene har begynt å trene det som kalles «boxercising” – en slags blanding av boksing og aerobics. Dagens japanske kvinner skal være sterke, robuste, fulle av energi, stolte av sine biceps og sin seksualitet.

Hva finner vi om vi leser japansk historie? Japan er preget av konfutsianisme. Den legger vekt på hierarkier, og der er kvinnen underordnet mannen. Samtidig var den japanske føydalismen aldri like kjip mot kvinnene som den europeiske. De kunne arve eiendom og posisjoner fra sine familier, og skulle være minst like modige som menn.

I moderne tid, mens mennene så og si har bodd på jobben, har kvinnene tatt seg av alt som har med hjemmeøkonomien å gjøre, inkludert husleie, renter og avdrag, utdanningsutgifter, sparing og innkjøp. Tidlig på 80-tallet overlot åtte av ti menn lønningsposen til kvinnen. Siden den gang har stadig flere kvinner strømmet ut i utdanning og arbeid.

I en undersøkelse fra 2002 ble japanske kvinner og menn bedt om å navngi noen karakteristikker de mente passet på de ulike kjønnene. Der viste det seg at menn ble forbundet med en sterk personlighet, lederegenskaper, vilje, evne til å tenke stort og det å inngi tillit. Kvinner ble sagt å være uskyldige, høflige, søte, oppmerksomme på andres behov, glad i barn og ha renslige vaner.

Men noe skjedde da 423 kvinner og menn skulle sortere seg selv etter disse karakteristikkene. Da ble 16 prosent av kvinnene og mennene maskuline, og 14 prosent av mennene og 12 prosent av kvinnene feminine. Resten, altså 72 prosent av kvinnene og 70 prosent av mennene, havnet i kategoriene udifferensierte eller androgyne. Japanerne har stereotypiske forestillinger om kjønnene, men lever tydeligvis ikke opp til dem.

Girls Aloud er popgenier

girlsaloud.jpg

Girls Aloud er et band som burde vært skrekkelig. Tross alt er det et konstruert band, skapt på ITV-programmet «Popstars: The Rivals» i 2002. Konseptet var å sette sammen et girlband og et boyband som skulle rivalisere om nummer 1-plasseringen samme jul. Hva skjedde? Jentene ga ut den glimrende singelen «Sound of the underground” og lå på førsteplass i fire uker. One True Voice, boybandet, havnet på en hederlig andreplass, men ga ut bare én singel til før de ble oppløst.

Fem år etter er Girls Aloud ett av de mest suksessrike bandene i britisk pophistorie. Og ikke nok med det: De er pinadø ett av de beste. Fjerdealbumet deres «Tangled up» ble sluppet for en snau uke siden, og det er nok en gang en skive som bobler av overskudd, kreativitet, gode låter og smart produksjon. Derfor er det ingen forbudt glede å høre på Girls Aloud, noe man kanskje skulle tro om man bare hadde sett jentene på bilder eller kjente historien bak. Et tv-skapt band av pene jenter skal liksom ikke lage popklassikere – også har de knapt gjort annet de siste fem årene.

Det er a-ha-syndromet. Som musikkavisen Melody Maker spurte da bandet var på sitt mest populære: «Are a-ha really the witless Norwegian wimps we all believe them to be?” Og som Morten svarte: «I can understand people’s prejudices though because, when we were 16, 17 with long hair and paisley shirts, we would never have listened to a-ha because the image was all wrong.” Merkelig dette, hvordan noen går glipp av glimrende popmusikk fordi de ikke ser bak fasaden. Mens, kan man legge til, de hører på kjedelig musikk som har den riktige fasaden.

Heldigvis vet The Guardian å rydde opp: «Frankly, the sort of person who claims they find nothing to love here is like the sort of person who claims to hate the Beatles: they’re either posturing or they’re an idiot. Either way, you should pay them no mind.”

Det er dette som er kaffe

kaffe3.jpg 

Å sove lenge om morgenen, stå opp, spise frokost mens man leser morgenavisen, deriblant Klassekampens utmerkede bokmagasin, der Bendik Wold bruker sin fascinasjon for den ensporede romanteoretikeren Georg Lukács til å kritisere Åsne Seierstad, – akkurat det bør hun kunne ta helt med ro, for Karin Sveen gir henne en positiv anmeldelse fire sider senere – før man setter seg med en god bok på kaffebaren Javelin, rett nedenfor Kampen kirke, det er oppskriften på en god lørdag formiddag.

Javelin er bitteliten. Knappe seks stykker kan sitte langsmed vinduet før det blir stappfullt. Men om baren er liten, er smaken stor, for å si det med en grufull klisjé. For det er så mye rart man får servert av melkekaffer rundt om i Oslo. Noen smaker salt, andre smaker vann, noen smaker bare fet melk, og atter andre serverer deg lunken drikke. På Javelin smaker det godt og fyldig av kaffe. Det er så du nesten ikke kan bestille en dobbel espresso, for den truer med å ta knekken på deg. I tillegg består betjeningen uten unntak av hyggelige mennesker. Eneste minus er at de kun har radio, ikke stereoanlegg, og at den alltid står på P4. Nå er det vel egentlig ingen radiokanaler som egner seg for 24-timersbruk; desto større grunn til å skaffe seg en cd-spiller. Jeg donerer en bunke brente cd-er til cafébruk den dagen det skjer.

Maria Bonnevies kommende film

bonnevie.jpg

Hvor mange bra filmer har Maria Bonnevie vært med i? «Himmelfall»? «Jeg er Dina»? «Jerusalem»? Nja… Jeg kan gå med på at «Øyenstikker» (2001) hadde noe for seg, og «Reconstruction» (2003) var interessant, selv om den i litt for stor grad bar preg av at regissøren skulle vise frem alle triksene han hadde lært på filmskole. Hovedinntrykket er uansett at Bonnevie aldri har fått en film som har holdt mål hele veien ut. Flere som føler det samme? Og det er synd, for det er noe hun virkelig har fortjent.

Nå, derimot, ser det ut til at det endelig har skjedd. «Forvist» har ennå ikke fått noen premieredato i Norge, men i Sverige, Bonnevies andre hjemland, kommer den opp på kino i kveld. Og vi har ifølge svenske aviser noe å glede oss til: «En cinematografisk poesi utan motstycke i dagens filmkultur,” Bonnevie er «gripande,” skriver en lett overspent anmelder i Svenska Dagbladet. «Kunde jag ge filmen sju prickar gjorde jag det.” Dagens Nyheter er mer behersket, og nøyer seg med en firer. Hører likevel ikke like mye på henne, ettersom hun mener at regissør Andrej Zvyagintsevs forrige film «Tilbake» var et komplett mesterverk – for det var den ikke, om enn veldig bra.

Så hva handler om filmen om? Vera og Aleksander reiser med sine to barn til hans barndomshjem på landet. Vera forteller så at hun er gravid, men ikke med ham. Perspektivet forflytter seg flere ganger i filmen, fra det mannlige til det kvinnelige, det lovlydige til det kriminelle, den barnlige til den voksne verden. Noe sånt. Det var ikke så lett å oppsummere i ord hva «Tilbake» handlet om heller. Uansett er det lov å glede seg.