Dagens band: The Undertones

2:22 med ren energi fra 1978: «Teenage kicks» er alt det tittelen lover at den er. The Undertones ble dannet i Londonderry, Nord-Irland, i 1976, men det var vanskelig å finne spillesteder i den konservative byen. Uten store håp om å få platekontrakt var de like ved å oppløses da det lille, men viktige Belfast-selskapet Good Vibrations tok dem under sine vinger. Dette var debutsingelen deres. Selv om den ikke solgte noe særlig til å begynne med, ble en viss radio-dj ved navn John Peel oppmerksomme på dem, og han hevdet helt frem til sin død for noen år siden at dette er tidenes beste låt. Og ja, hvorfor ikke? Den er nærmest helt perfekt. Det er ingenting å legge til eller trekke fra her, den kunne hverken vært kortere eller lengre, og tekst og musikk passer som kuk i kram snø. Det er bare å kose seg.

De sosialdemokratiske islamistene

Mattias Gardell er forfatter av boken Bin Laden i våre hjerter. Men den handler om langt mer enn bin Laden.

– Først må du forklare tittelen.

– Jeg holdt et foredrag i en bydel i Stockholm med mange innvandrere. Det var på den tiden da jakten på bin Laden var på sitt mest intense, og jeg spurte ut i luften: «Hvor er bin Laden?» Da reiste ei jente seg og sa: «Han er i våre hjerter.» Det pussige er at hun var latinamerikaner, ikke muslim. Men hun kom fra et kontinent der USA har gjort mye skade, og for henne var det nok å vite at bin Laden var mot USA.

– Men dette er ikke en bok kun om bin Laden?

– Nei, det er mest av alt en omvisning i islams politiske landskap, og som enhver annen god guide stanser jeg opp ved viktige hendelser og personer, og redegjør for de forskjellige tolkningene. For det siste man må tro, er at politisk islam kun er én ting.

– Den spenner over et vidt spekter?

– Akkurat som med kristendommen, spenner islam fra høyre til venstre, med retninger som kan assosieres med både fascisme og marxisme, og forskjellige meninger om alt fra privat eiendomsrett til kollektivtrafikk.

– Du skriver om noe du på svensk kaller «folkhemsislamism». Det lyder jo koselig?

– Det er den kanskje mest innflytelsesrike retningen akkurat nå. Deres syn på islam minner mye om den nordiske modellen med blandingsøkonomi, ytringsfrihet og menneskerettigheter. De kaller seg «middelveien» med henvisning til et sitat fra Koranen der Gud sier at trossamfunnet bør samle seg i midten. Dette bruker de som et argument mot de ekstreme variantene av islam. Det gjelder Taliban og jihadister, men også den religiøse eliten som har alliert seg med staten og kapitalen i land som Saudi-Arabia og Egypt. De tar også avstand fra apolitiske retninger, og sier at så lenge kvinner og menn er Guds stedfortredere på jorden, har vi alle et ansvar for hverandre og miljøet. Det muslimske brorskap er én av representantene for dette.

– Det er ikke så ofte vi hører om dem i mediene?

– Journalister er mer interessert i skjeggete dommedagsprofeter som varsler død og elendighet. Disse finnes, men de er ikke populære. De moderate i Egypt ble spurt om de kunne godta en kristen president i en islamsk republikk, og det svarte de ja til, noe som fikk bin Ladens nestkommanderende til å fly i taket og si at Det muslimske brorskap hadde sviktet fullstendig. Men det er Brorskapet som har folkelig støtte – ikke ekstremistene.

– I det mer sekulære Vesten ser vi ofte på religion som noe undertrykkende.

– Det er fordi de som kjempet for demokratiet hos oss, som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, måtte slåss mot en konservativ kirke. Da landene i Midtøsten ble fri fra vestlig styre, fikk de fleste sekulære diktaturer. Dermed har sekularisering blitt forbundet med fattigdom og ufrihet, og religion kan spille en frigjørende rolle.