Hyllest til Disneyland

Følgende er et svar til Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes kronikk i Aftenposten.

Det er et friskt fraspark i Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes kronikk i Aftenposten torsdag den 26. august: «Vi som er glad i Norge […].» At det finnes et «vi» som er glade i Norge, betyr at det finnes et «de» som ikke er det, og når man leser kronikken videre, ser det ut til å være Arbeiderpartiet. Mer om det straks. La meg først bare få slutte rekkene sammen med Andersen og Gjedde, ettersom jeg så definitivt er glad i Norge, og «verdsetter tilhørigheten og identiteten landets kulturelle fellesskap representerer». Andersen og Gjedde er også hjertelig velkomne til 17. mai-frokost hjemme hos oss neste år klokken 10:00, der alle gjestene tradisjonen tro synger samtlige åtte vers av nasjonalsangen.

Så var dette med Arbeiderpartiet. Andersen og Gjedde gir partiet æren for å være etterkrigstidens samfunnsarkitekt, men er ikke så opptatte av at dette har ført til at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i. I stedet kritiserer de Ap for å ha «åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen» i 1975, og spør: «Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?»

«Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert,» heter det, uten at Andersen og Gjedde kommer med eksempler på hvordan norsk kultur er blitt marginalisert siden 1975. Feires 17. mai med mindre entusiasme? Har Grunnloven endret seg i bakstrebersk retning? Er kongehuset truet? Språket?

Andersen og Gjedde skriver om «enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.» Nå tyder jo bruken av ordet «enklave» på at det faktisk er den muslimske kulturen som er marginalisert, men bortsett fra det: Er muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse verre enn det samme utført av buddhister, hinduister, jøder og kristne, for ikke å si ateister? Eller er det bare muslimer som er enfoldige, dogmatiske og intolerante?

De skriver at samfunnsutviklingen ikke skyldes Fremskrittspartiet. Det er Ap som «tillater hvert eneste år at tusenvis av asylsøkere, henteektefeller, familier samt et lite antall flyktninger får bosette seg i Norge.»

Men vil det bli annerledes om Frp får regjeringsmakten? I et intervju med Morgenbladet fredag 11. april 2008, sa partiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen at summen av flyktninger, innvandrere og familiegjenforente til Norge skal være et sted mellom «900 og 1200» per år. Men i neste setning la han til at sentralstyret hadde bestemt at familiegjenforening ikke skal være en del av denne summen. Med tanke på at det bare fra Thailand kommer tusen innvandrere hvert år på familiegjenforening, får vi raskt et tall som tilsvarer «tusenvis» med Frps politikk.

Jeg må dessverre skuffe Andersen og Gjedde ved å innrømme at jeg tilhører det «hylekoret» som hevder, om enn ikke «indignert», men snarere entusiastisk, at Norge alltid har vært flerkulturelt. Og det er påfallende at de i sin smørbrødliste over hva som tilhører norsk kultur, trekker frem flere ting som har utenlandsk opprinnelse: Språket vårt tilhører den indoeuropeiske språkfamilien som oppsto enten i Tyrkia eller det sørlige Russland, religionen vår kommer fra Midt-Østen, flagget vårt har franske og amerikanske farger, kongehuset vårt kommer fra England og Danmark, og vi har folk som John Carew og Mohammed Abdellaoue på herrelandslaget i fotball.

Andersen og Gjedde har rett i at dette er «norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon – slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner.» Kloke ord. For selv om alt dette til å begynne med var utenlandsk, betyr jo ikke det at de ikke blitt norske, for det har de jo. Men det er viktig å huske på nettopp det: At de er blitt norske.

Det er dermed ingen grunn til at «naive og overfladiske kulturrelativister» skal fortelle Andersen og Gjedde at «norsk kultur slett ikke finnes» – det gjør de rett i å fnyse av. I likhet med fransk, britisk, svensk og amerikansk kultur, er norsk kultur den som til enhver tid utspiller seg på det området vi kaller Norge. Og denne kulturen har vært preget av åsatro, føydalsamfunn, utestengning av jøder og munker, forbud mot den katolske kirken og homofili, og mangel på stemmerett.

Ikke noe vi ønsker å forbinde med Norge i dag, men likefullt en del av vår kulturarv, og en påminnelse om at fremskrittet heldigvis har gått sin gang – til tross for at mange argumenterte godt for å beholde alle de ovennevnte, og ikke forandre noe.

Det er påfallende at Andersen og Gjedde bruker Disneyland som symbol på en umulig samfunnsdrøm. La gå at de nok egentlig ikke mener Disneyland i California, men Epcot, som er en del av Disney World i Florida, der blant andre Norge, Japan, Marokko og Frankrike er representert med paviljonger som skal vise hvordan det er i landet vårt. (Vi er representert med en stavkirke og Akershus festning.)

Men det er nå engang slik at både Disneyland og Epcot ligger i USA – et land bygget opp av vi-vet-ikke-hvor-mange forskjellige folkeslag og kulturer. Ikke slik å forstå at innvandringen til USA har gått smertefritt. Også blant ikke spesielt fremskrittsvennlige amerikanere har det opp gjennom historien vært ytret høylytte krav om at folk fra tvilsomme nasjoner som Tyskland og Irland skulle nektes adgang – Nativist-bevegelsen mente på 1850-tallet at landet ble oversvømmet av katolske immigranter fra disse landene, og at de var fiendtlig innstilt til amerikanske verdier. I 1924 fikk USA «the Immigration Act» som skulle sørge for at jøder, italienere og slaviske folk ikke slapp inn så lett. Denne førte blant annet til at skipet «MS St. Louis» i 1939 måtte reise tilbake til Europa med 930 tysk-jødiske flyktninger.

Men la nå historie være historie. Jeg mener å ha registrert at USA er et land Frp i flere sammenhenger trekker frem som et eksempel til etterfølgelse. Partiets Jørgen Næsje sa i fjor til Teknisk Ukeblad: «Det er vel en viss USA-fascinasjon i Fremskrittspartiet. USA er frihetens og mulighetenes land.»

Derfor kan muligens Arbeiderpartiets svar på Andersen og Gjeddes spørsmål: «Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?» meget vel være: USA. For selv om alt fremdeles ikke er rosenrødt i USA, – de har blant annet store problemer med klasseskiller – så peker deres multikulturelle samfunn på en vei for fremtiden i en verden der avstandene bare blir mindre og mindre, folk og arbeidsplasser flytter på seg mer og mer, og de finner måter å fungere sammen på uten å la forskjellene bli det viktigste når de møtes.

Slik er fremskrittet.

Reklamer

Livet i gettoen

Jødene i gettoen i Lodz håpet arbeidet deres for nazistene skulle redde dem. Steve Sem-Sandbergs bok «De fattige i Lodz» skildrer livet bak murene til det håpløse prosjektet.

Det hele begynte da den svenske forfatteren Steve-Sem Sandberg lette etter storesøstrene til Franz Kafka.

– De bare forsvant ut av historien en gang i løpet av andre verdenskrig. I Praha fant jeg ut at de hadde reist med transport II og IV til den jødiske gettoen i den polske byen Lodz, og fulgte sporene dit.

Hjemme i Sverige hadde Sem-Sandberg hørt om denne gettoen, blant annet fra folk som hadde bodd der og overlevd. Likevel var han totalt uforberedt på hvordan det skulle bli å komme dit.

– Jeg visste ikke at hele området der gettoen hadde ligget var intakt. Jeg kunne gå langs Gnesznienskagaten der Kafkas søster Gabriela hadde bodd før hun ble deportert høsten 1942. Bydelen er fremdeles en av de fattigste i Lodz, de samme husene står der som jødene bodde i, og jeg var der da det var november og grått.

Sem-Sandberg leter etter ordene.

– Med ett var det som om grensen mellom fortid og nåtid forsvant. De historiene jeg hadde fått fortalt ble levende. Jeg kunne forestille meg hvordan det hadde vært der seksti år tidligere. Jeg ble i Lodz i to uker, og begynte å grave i statsarkivene etter flere opplysninger. Derfra var ikke steget langt til å bestemme seg for å skrive en roman om alle disse innestengte.

Fortellinger om Holocaust tar ofte utgangspunkt i de overlevende – de som kan fortelle sin historie. Sem-Sandberg ville ikke ha en slik.

– Den grufulle sannheten er at de aller fleste ikke overlevde. Derfor ville jeg ikke skrive en bok med lykkelig slutt, men i stedet fortelle om alle disse som levde under disse fattige forholdene, og gjorde sitt beste for å overleve år etter år, dag for dag.

Sem-Sandberg planla en kollektivroman, altså en bok der vi følger en mengde forskjellige mennesker, men det var en som tvang seg til å spille en hovedrolle: Gettoens leder Mordechai Rumkowski. En merkelig mann som kan sees som en samvittighetsløs, smiskende opportunist som gjorde seg medskyldig i utryddelsen av jødene i Lodz, eller som en smidig pragmatiker som gjennom sitt samarbeid med nazistene greide å redde jødiske liv.

– Han er en representant for den høyeste form for moralsk ambivalens. På den ene siden førte hans ledelse til at gettoen overlevde lenger enn den burde. I august 1944, da gettoen i Warszawa var utradert, bodde det fremdeles over 70 000 jøder i Lodz. På den andre siden oppnådde han dette ved å hele tiden følge nazistenes ønsker. Han hilste dem bestandig med «Ich bin Rumkowski. Melde mich gehorsamst.» – «Jeg er Rumkowski. Jeg er deres ydmyke tjener.»

«De fattige i Lodz» begynner med en skildring av noe som skjedde i september 1942: Tyskerne fortalte Rumkowski at 20 000 av gettoens innbyggere skulle deporteres. Gamle og syke, og alle barn under ti år, det vil si: Alle de som ikke gjorde nytte for seg i gettoens fabrikker.

– Lodz var Polens svar på Manchester. Den hadde en mengde fabrikker, og da særlig slike som produserte tøy, og Rumkowskis strategi var at jødene skulle arbeide så flittig at nazistene så nytteverdien av dem. Og det gjorde de. Selv om nazistene hadde en ideologi som tilsa at alle jøder skulle utryddes, var de flinke til å utnytte dem. Særlig etter juni 1941, da Tyskland angrep Sovjetunionen, oppsto et enormt behov for vinterklær, og det fikk de fra Lodz. Du kan si at gettoen kledde hele den tyske hæren på østfronten. Nazistene sparte milliarder på dette.

Så kom altså beskjeden om at de arbeidsuføre skulle deporteres.

– Dette førte til en voldsom oppstand i gettoen. Selvfølgelig – hvem gir frivillig fra seg sine barn? Etter å ha fått ordren fra nazistene, holdt Rumkowski en tale der han ba gettoens befolkning om å gi ham sine barn, men så dukker det opp noen hull i krønikene. Det ble aldri noen frivillig, storstilt deportasjon av barna, og da nazistene mistet tålmodigheten, gikk de selv inn i gettoen med sine soldater.

Da var det ikke Rumkowski som fulgte dem rundt, men en annen.

– Jeg forestiller jeg meg at Rumkowski da nådde en moralsk bunnplanke. Han kunne ikke gi nazistene barna, men da ser vi at en annen trådte inn i hans sted og ble som ham. Der har du den moralske diskusjonen denne boka berører. Du kan rette fingeren mot Rumkowski og si han var ond, men har du da egentlig forklart noe? Mitt svar er nei. Fordelen med å skrive en roman, og ikke en historiebok, er at du kan gi Rumkowski denne moralske ambivalensen. Leserne får selv bestemme hva de synes om ham.

Rumkowski forlot Lodz med det siste toget som gikk til Auschwitz i august 1944. Da hadde ikke tyskerne bruk for ham mer. Han døde der.

Rumkowski etterlot seg et stort kildemateriale om livet i gettoen. På hans initiativ begynte tidlig arbeidet med det vi i dag kaller «Gettokrøniken» – en 3000 sider lang dagbok som forteller om store og små begivenheter bak murene. Denne har vært Sem-Sandbergs hovedkilde i arbeidet med romanen.

– Den må brukes med forsiktighet, for den er et stykke på vei Rumkowskis versjon, men noe skjer med krøniken når jødiske journalister fra Berlin blir satt til å arbeide med den høsten 1941. De er vant til å arbeide under sensur, og fra og med da kan du lese mye mellom linjene, og se en oppfatning av Rumkowski som ikke er spesielt vennlig.

Sem-Sandberg har først og fremst lett i «Gettokrøniken» etter livene til helt vanlige mennesker.

– Poenget var å stille de maktesløse menneskene opp mot de mektige. Dernest ville jeg ha med et så bredt spekter av skjebner som mulig. En annen hovedperson, i tillegg til Rumkowski, er Adam Rzepin, en hvermannsen som er overalt og bare forsøker å overleve. Tsjekkiske Vera Schulzová er en representant for de tyskspråklige jødene som kom til gettoen, herr Feldman er graveren, Mirjam og Werner er barn, og så videre.

Ingen overlever i Sem-Sandbergs bok. Det er også en fryktelig tilværelse som skildres, av trangboddhet, sult, sykdommer, fattigdom, vold, kakerlakker, supper som smaker ammoniakk, tørre og mugne brød – og hele tiden frykten for å bli deportert til en skjebne de bare aner er verre enn livet i gettoen. Likevel har «De fattige i Lodz» solgt over 120 ooo eksemplarer i Sverige, og den er blitt oversatt til en mengde språk.

Hvordan har en så mørk bok blitt en bestselger?

– Det er ikke en mørk bok, og de som leser den synes heller ikke det. Den skildrer en verden som varer i fire og et halvt år, og her møtes mennesker som aldri ellers vil ha møtt hverandre, det oppstår kjærlighet og folk er solidariske med hverandre. På mange måter er det en lys og oppmuntrende bok. Sant nok: Jeg hadde aldri våget å tro den skulle bli en bestselger, men at den har blitt det, synes jeg er gledelig.

Dette intervjuet ble først trykket i Dagbladet. Bildet av forfatteren er fra Svenska Dagbladet.

De som må flytte

tone huse

Byutviklingen fører til at arbeiderklassen får stadig færre steder å bo. Tone Huse har snakket med og skrevet bok om de som blir fordrevet.

– Dobbel cortado?

Mannen bak disken på kafeen Cedar Sunrise i Grønlandsleiret vet hva Tone Huse skal ha før hun bestiller. På den store tv-skjermen vises sendinger fra fotball-vm i Sør-Afrika, innehaveren snakker arabisk med venner og norsk med somalieren som skal ha en brus, på veggene henger italienske Mona Lisa, arabisk kalligrafi og et sommerbilde av franske Monet. Innendørs preges kafeen av mannlige somaliere som skal se fotball, mens utendørs sitter unge nordmenn med hvit snipp og solbriller.

Med andre ord: Grønland oppfører seg akkurat så «eksotisk» og «fargerikt» som boligannonsene liker å fortelle oss at det er.

Huse, som nylig ga ut «Tøyengata. Et nyrikt stykke Norge», en sakprosabok om den gaten som begynner rett rundt hjørnet for kafeen, setter seg ned med cortadoen og svarer på første spørsmål:

– Hvorfor har du skrevet en bok om Tøyengata?

– Den er en spennende gate som egner seg godt til å beskrive noe som skjer i de aller fleste vestlige byer for tiden: gentrifisering. Det vil si at arbeiderklasse og innvandrere viker plass for hvit middelklasse. Som regel skjer dette i regi av en nyliberal form for urbanisering hvor man utvikler byrommet på en slik måte at det tiltrekker seg velstående mennesker. Byen struktureres etter deres preferanser, og dermed lukker man ute alt det de opplever som forstyrrende, truende eller utilgjengelig. Det gjør at bykjernen sperres for folk med lav inntekt.

Tøyengata, sier Huse, er et mikrokosmos som lar oss betrakte denne prosessen mens den pågår.

– Der ligger både det som er på vei ut og det som er på vei inn. Du har billige, kommunale leiligheter ved siden av nye og dyre leiligheter, det nye Olav Thon-kjøpesenteret Grønland Basar ved siden av de tradisjonelle småbutikkene med grønnsaker, frisører og tekstiler, og ikke minst Munch-museet som skal flyttes og en rekke mindre gallerier.

Tidligere studier av gentrifisering har i stor grad undersøkt hva det er som fører til at middelklassen flytter inn i et område som tidligere har vært dominert av arbeiderklassen. Huse har forsøkt seg på en annen vinkel:

– Jeg ønsket å finne ut hvordan de som allerede bor i området opplever alle forandringene. Og jeg ville skrive boken på en måte som gjør den tilgjengelig for de som bor her.

Derfor er dette blitt en slags reportasjebok der Huse lar oss møte en god del av de som er med på å gjøre Tøyengata til det den er i dag: Gjengen som har bodd i området i tretti år og jevnlig treffes på Treffen, Ayaan som arbeider med somaliske kvinner som sliter med å håndtere den norske hverdagen, Andrea som kan fortelle om hvordan fattigdommen preget gata på 60-tallet, vekteren som snakker om uønskede elementer i Grønland Basar, Mine som bor på bakrommet til frisørsalongen, Petter som tilhører den kreative klassen som har kjøpt seg moderne leilighet, og Halima som forteller om utfordringen å ha barn på en skole der 96 prosent av elevene snakker 25 ulike språk.

Mange av de hun snakker med er begynt å føle seg fremmede i et område der de har sterke røtter.

– Boken er ikke akkurat en feiring av bypolitikken, sier Huse.

– Tøyengata er blitt sett på som et sted som bør behandles. Byfornyelsen, som begynte i 1979, hadde det i og for seg greie målet at en utslitt boligmasse måtte rehabiliteres. Men det lot seg ikke realisere fordi den var forutsatt å være selvfinansiert, noe som gjorde at beboerne ble sittende med mesteparten av regningen. Det førte til at mange ble tvunget til å flytte. De jeg intervjuet, brukte ord som «ofre» og «overlevende» for å beskrive prosessen, noe som tyder på at det gikk hardt for seg. Beboerne opplevde at det meste av byfornyelsen foregikk langt over hodene deres. Det endte med at Stortinget til slutt ryddet opp i kommunens rot ved å sanere store deler av gjelden i 1994.

Byfornyelsen rev opp det de fattige områdene tross alt hadde: Et sterkt sivilsamfunn og samhold. I stedet for de gamle beboerne, kommer nye som ikke kjenner området, og mange av dem er unge par som flytter videre når de skal ha barn, noe som fører til mindre stabile bomiljø.

– Ett av målene med gentrifisering er at man ønsker å oppgradere et område som er preget av fattigdom, lav utdanning og dårlig helse, og utjevne de store ulikhetene som har preget skillet mellom øst og vest, men det fungerer ikke på den måten. Når middelklassen flytter inn, blir området for dyrt for arbeiderklassen, og dermed blir resultatet i stedet økt segregering: Stadig flere områder av byen stenger de fattige ute, og de får derfor stadig færre steder å velge mellom når de skal finne seg bolig.

Huse mener at ett av kriteriene for å skape en god by må være at politikerne utvikler den i samarbeid med beboerne.

– Se på Bjørvika-prosessen: Det er lite bydel Gamle Oslo har hatt å gjøre med hvordan det er i ferd med å bli. Alt skjer som en følge av reguleringer vedtatt i rådhuset, og de åpner for få muligheter til å bruke byen på som går utenfor en kommersiell ramme, sier Huse, som i boken siterer kjøpmann Imran Bhatti: «Man kan lage det eksotisk her så mye man bare vil. Men hvis de høye herrer har andre planer for bydelen, ja, da blir det slik. Alt kan skje.»

Den samme Bhatti sier også at «her finnes det mange forskjellige kulturer, en masse forskjellige folk som kommer og går, kjøper og selger,» og det synes Huse oppsummerer hverdagen i nabolaget der hun selv bor. Til å være en bok som handler om indre Oslo øst, handler «Tøyengata» påfallende lite om det man som regel diskuterer når det gjelder området: religion og kultur. Huse hevder hun egentlig ikke har blitt konfrontert særlig mye med akkurat det.

– Jeg ba folk fortelle om forandringene strøket gjennomgår, og hvordan de opplever det. De som tilhører minoritetsbefolkningen snakket om integrering, savnet de følte etter mer kontakt med majoritetsbefolkningen, vanskelighetene med å skaffe seg bolig, viktigheten av en god skole, frykten for økte leiepriser og kriminalitet. Religion fremsto ikke som særlig relevant. Det er vel helst en privatsak, tror Huse, og håper boken kan være med og knuse noen myter.

– Den viser at vi har det meste felles.

Dette intervjuet ble først trykket i Ny Tid.