Blenda Sensitive

Vi bruker nå Blenda Sensitive, vi da, fordi de har bilde av en sånn ganske fin baby på etiketten, og fordi det står at den tar selv vanskelige flekker. Men så gjør den ikke det. Den tar ikke vanskelige flekker. Når Fredrik kommer inn med en jakke innsmurt med skitt fra sandkassen, biler og sykler han har klappet på, og ymse annet, har vi hva jeg vil våge å kalle en vanskelig flekk. Når den så fremdeles er skitten etter å ha vært i vaskemaskinen sammen med en dugelig dose Blenda Sensitive, er det jeg blir forvirret. Hvorfor er ikke flekken borte? Når de har sagt at den skal være det. Skriver de ting på flasken som ikke stemmer? Lyver de? Eller vet de ikke at Sensitive ikke er like bra som de tror at den er?

Advertisements

T.

villige piker

I Lille Grensen, like ved et av byens beste kaffesteder, Stockfleths, har det åpnet et tehus. Enkelt og greit heter det T – et godt navn. Og det er vel verdt et besøk om du har lyst på skikkelig god og uvanlig te.

Vi drikker ikke mye te i Norge. I 2010 importerte vi 40 196 809 kilo kaffe mot 1 078 633 kilo te. Te er litt sånn noe vi enkelt og greit kan lage hjemme, med en tepose og varmt vann, i motsetning til det å lage en cappuccino. Slik har jeg i hvert fall tenkt selv.

Så kommer du inn på T. Bak disken står en diger hylle med en stor mengde tebokser. Bohea lapsang, Pu-erh gold, Sencha, Dragon well, Kokosoolong, Ingefær pu-erh og Iron goddess of mercy, for å nevne noen. Ettersom de holder til i den samme bygården der jeg arbeider for tiden, i Morgenbladet, er det lett å stikke innom – særlig når kjæresten min og babyen vår har trillet ned rundt lunsjtider. Målet er å drikke seg gjennom alle tesortene før jeg bestiller noen på nytt.

Det begynte ganske så bra. Rød ginseng med kanel, fiken og ristede nøtter var en höjdare. Mao jian («forsiktig nøttekarakter og grønn personlighet»), Iron goddess, Bohea lapsang, Ingefær pu-erh og Kryddermaté («skogsurter og ingefær») er også lette å anbefale.

Men i dag gikk jeg på en smell. Jeg bestilte Supergrønn, «intens grønn av sencha og matcha», og ble advart om at den var veldig grønn. Gjerne det, tenkte jeg, for jeg hadde ennå til gode å se grønn te som virkelig var grønn. Det fikk jeg i dag. Teen var grønn som froskeslim, og smakte veldig, veldig sterkt. Jeg greide ikke mer enn et par slurker før jeg måtte melde pass.

Greit nok, da har jeg opplevd det også. Neste gang blir det Dragon well, «sjefen av grønn te», og så får jeg forsøke å arbeide meg opp mot et slikt feinschmeckernivå at jeg også hæler Supergrønn – en gang i løpet av 2011.

Pfft

Agnes Ravatn intervjues i dagens Klassekampen om sin nye bok «Folkelesnad». Der står det: «Hvorfor gir det så lav status å ha mye kunnskap om sminke, og så høy status å vite noe om det ukjente medlemmet av The Monkeys?»

De het ikke The Monkeys. De het The Monkees.

Kakao på Cocoa

Å røpe navnet på favorittsteder er ikke noe man bare gjør uten videre. På den ene siden vil man jo at det skal gå bra med stedet man liker, at de skal få mange gjester og tjene mye penger, slik at de ikke går konkurs og kan drive videre. På den andre siden vil man jo heller ikke at så mange begynner å gå dit at en selv ikke får plass.

Sånn sett er det ganske teit av meg å fortelle at vi i det siste har vi forelsket oss i kakaobaren Cocoa på Grünerløkka. Når vi har vært innom der på søndagene har det nemlig ikke vært noe mangel på folk. Det har til og med vært så folksomt at vi ikke har fått favorittsofaen gjør, og det kule, lille rommet litt for seg selv er aldri ledig.

Likevel. Det er jo gøy å fortelle om bra steder, og Cocoa er superbra. Hyggelig betjening, fine lokaler i brunt tre og, ikke minst, fantastisk kakao. Mørk kakao, lys kakao, kakao med smak av appelsinnøtt, chili, karamell, kokos, kaffe, mint og, øh, banan, toppet med hakket sjokolade, nøtter og marshmallower. Digge kaker har de også. Tassen vår spreller vilt i magen til Maria når godsakene triller nedover til ham. Bare vær litt forsiktig med sjokoladekaken, for den er en utfordring å komme seg gjennom sammen med en kopp kakao.