Møte med julenissen

Vi befinner oss et sted i det østre Middelhavsområdet. Nøyaktig hvor kan vi dessverre ikke røpe, ettersom den gamle herren vi etter mye møye har fått en avtale med helst ønsker så lite oppstuss rundt seg selv som mulig.

– Du vet, det var aldri meningen at jeg skulle konkurrere med selveste Jesus om denne høytiden vi nå er inne i. Når det er sagt, må jeg selvfølgelig innrømme at det er en fin ære å bli tillagt opphavet for skikken med å gi hverandre gaver på vår frelsers fødselsdag, selv om det muligens har tatt litt av oppe i din del av verden.

Han har langt, hvitt skjegg, og er i godt hold. Øynene er glade og levende, latteren sitter løst, navnet er Nicholas. Sankt Nicholas, hilser vi ham.

– Nei, nei, nei, avfeier han.

– Her vil jeg ikke høre snakk om noen sankt. Helgener er døde folk. Døde og hellige, og jeg er ingen av delene. Jeg er bare en enkel, gammel mann – svært gammel, det skal innrømmes – som ønsker å utrette et par gode ting i løpet av den tiden jeg har fått tilmålt her nede på jorden. Noe mer enn det er det ikke ved meg. Aldeles ikke.

– Det var da svært så beskjedent. Vi har tross alt hørt et par av historiene som er festet ved deg – historier om godhet og generøsitet.

– Jeg har også hørt dem. Dessverre må jeg nok skuffe deg og si at de levner meg mer ære enn hva fortjent er.

– Da kan vi kanskje ta den der du slo til en kollega, ble fengslet og fratatt bispestatusen på kirkemøtet i Nikea i 325?

– Hø hø. Ja, da var jeg bra sint. Arius, den arianeren, hevdet det var en tid hvor Sønnen ikke var, med andre ord at Jesus ikke var av samme natur som Gud Fader, men skapt av ham, og dermed bare symbolsk kunne kalles Guds sønn. Hørt på makan. Men det var selvfølgelig galt å slå ham. I fengselet fikk jeg tenkt meg om, og har ikke slått noen siden.

– Det endte da godt.

– Heldigvis. Jesus og hans mor viste seg for de andre, og jeg fikk både friheten og bispesetet tilbake. Takk og lov for det, så unngikk jeg å reise tilbake til mine barndomstrakter i vanære. Jeg trivdes svært godt med å være biskop i Myra.

Nicholas ble født i den mindre nabobyen Patara en gang rundt 256. Han husker ikke nøyaktig datoen og året, for som han sier: De var ikke så nøye med den slags da. Familien var rik, vesle Nicholas fikk studere og reise til både Palestina og Egypt, men ble tidlig foreldreløs. Moren og faren døde av pest.

– Rart med det. Selv så lenge det er siden, er foreldrene mine noe av det jeg husker best, og det blant alle minnene jeg har opparbeidet meg i løpet av de rundt 1750 årene jeg har trasket omkring her nede. De var gode mennesker. Ettersom det var fra dem jeg arvet pengene og muligheten til å være gavmild, har jeg ofte tenkt med meg selv at alt har jeg gjort for å hedre deres minne.

Og et trist drag over de ellers så glade øynene. Nicholas, eller Nils, som er den norske varianten, bosatte seg i et kloster og studerte flittig. Allerede da han var 17 år gammel ble han ordinert til prest.

– Vi leser at du i en periode i klosteret spiste bare på onsdager og fredager. Var det for å styrke og frigjøre det åndelige liv?

– Øh, nei, det var vel egentlig mer en slankekur, skal jeg være ærlig, for jeg har så utrolig lett for å legge på meg, og er i tillegg ualminnelig glad i mat. Så du ser, jeg er ikke så veldig forskjellig fra denne nissefiguren dere er så glade i der oppe i Vesten. I Norge vet jeg at dere til og med setter ut grøt til ham. Det er en skikk jeg kan like.

– Når du i tillegg tar på deg den røde bispedrakten …

– Da blir jeg nesten prikk lik. Joda, jeg er godt fornøyd med jo-le-nis-sen, sier Nicholas på et forsøksvis norsk, og legger til at han har tatt vare på den originale bispedrakten sin. Den er imidlertid ikke lenger i bruk – han ønsker ikke å slite den ut mer. I stedet har han supplert garderoben med stadig nye røde klær for bestandig å kunne ta seg godt ut når han er ute på sine runder.

– Men det er ikke med reinsdyr?

– Jeg har sett reinsdyr bare én gang i mitt liv, og det var da jeg besøkte Napapiiri i Finland for å se på julebyen de har bygget der oppe. Flotte dyr, men nei, jeg tar sekken på ryggen og tar en runde rundt i nabolaget slik jeg alltid har gjort.

– Noen liste da, over snille og slemme barn, har du det?

– Vanskelig det der. Jeg vet om en gutt borti høgget her som ikke alltid er like snill med lillebroren sin eller andre småunger, og har vel egentlig ikke lyst til å gi ham noe, men har vel erfart at det ikke gjør saken noe bedre å ikke gi ham noe. Snarere tvert imot: Noen kan bli enda slemmere enn før om de blir oversett. For øvrig er det min religiøse plikt og overbevisning å møte det onde med det gode. Så nei, jeg har vel ingen liste.

Den første og mest berømte av alle historiene om Nicholas’ gavmildhet finner sted i hans fødeby før han er blitt biskop, og handler om tre, fattige jomfruer så fattige at de ikke hadde råd til å gifte seg, og dermed var forhåndsdømt til et liv som prostituerte.

– Og det var da virkelig for galt. Tre så hyggelige og uskyldige jenter. Dermed snek jeg meg av gårde mot huset deres i ly av mørket for å hive en pose med gull inn av vinduet da den eldste av dem nådde gifteferdig alder. Samme gjorde jeg i tilfellet med den nest eldste, men den tredje gangen ble jeg oppdaget av faren deres. Deretter tok det ikke lang tid før alle hadde hørt historien. Etter hvert har jeg vel delt ut noen gaver opp gjennom årene.

– Kan vi klandre deg for alt kjøpepresset vi nå opplever under førjulstiden?

– Jeg antar det. Men midt oppe i all denne debatten dere har hvert eneste år, håper jeg dere husker at det tross alt finnes verre ting å bruke pengene på enn å kjøpe gaver til hverandre.

– Hva med alt dette med å være snill med de fattige sånn rundt juletider?

– Du vet hvor du har meg. Jeg har bestandig sagt man skal være snill året rundt.

– Drive veldedighet, eller arbeide for å forandre systemet?

– Hø hø. Du prøver å få meg, som først og fremst er en religiøs mann, ut på politiske spørsmål. Vel vel. Jeg skal gi deg såpass: Hvordan kan jeg la være å like Karl Marx, når han så til de grader ligner på meg? Dessuten tenker vi begge på de små i samfunnet, de fattige og barna, og det er det viktigste av alt. Men jeg tenkte vel mitt om kommunistene da noe av det første de gjorde etter oktoberrevolusjonen var å fjerne julefeiringen og sparke meg ut i kulden – jeg som til og med er Russlands skytshelgen. Nåja, de erstattet meg da med Fader Frost, og han er en slags fetter som også har lange tradisjoner for å dele ut gaver. Så det ble i familien.

Nicholas har mange slektninger i folkloren. Han håper det ikke skyldes selvopptatthet, men synes det er spennende å ha en viss oversikt. To hundre år etter hans antatte død var det snøballen begynte å rulle. I tillegg til å være barnas helgen er han også de sjøfarendes helgen, etter å ha stillet en storm med bønn på en reise over havet til Jerusalem, og det var båtfolket som bragte historiene om Nicholas ut i verden fra havnebyen Myra. Etterhvert strømmet pilegrimer fra all verdens kristne avkroker til graven hans.

– Det er unektelig en litt spesiell ting å se sin egen grav. Jeg har besøkt den flere ganger, både før og etter at italienerne bragte relikviene til Bari i 1087, for å unngå at muslimene hadde kontroll over dem. Fra Bari ble så historiene om meg spredd over hele Europa. Noen ganger har jeg vært en liten alv, andre ganger har jeg kommet ridende ned fra himmelen på en hvit hest, – det er vel der historien om de flyvende reinsdyrene begynner – til Nederland kom jeg i båt, i Tyskland var jeg en følgesvenn til Jesusbarnet, og oppe i Skandinavia har jeg blitt en slags sjefsnisse blant alle de andre nissene dere har trodd på siden førkristen tid. Det jeg liker med ham, er at han faktisk møter barna.

– Luther var ikke så glad i deg?

– Han likte jo ingen helgener. Før ham var det jo på min dag, den sjette desember, eller Nilsemesse, som dere sier i Norge, at gavene ble delt ut. Luther ville at gavene skulle deles ut på Jesu fødselsdag. Hvilket er en bra idé, for all del, men folk var blitt så glade i denne gavmilde fyren med skjegget at han fulgte med over til julaften og der er jeg i dag.

Solen går ned over palmene. Det er mildt. Nordpolen er det siste stedet Nicholas kunne tenke seg å flytte, men har forståelse for at han ble plassert på et mystisk sted der det lenge var vanskelig å kontrollere om han faktisk eksisterte.

– Hvordan er det å feire en kristen høytid i land som i dag er overveiende muslimske?

– Helt fint. Barn liker å få gaver uavhengig av religion, og det er da kirker der jeg kan gå og be både i Libanon, Tyrkia, Palestina og Egypt. Jeg flytter litt rundt etter hvert som folk i de forskjellige landsbyene synes jeg begynner å bli mistenkelig gammel. Men det var enklere før. Da behøvde jeg aldri å bekymre meg over manglende papirer. Alt er så organisert nå. Derfor krysser jeg grensene på litt øde steder og slår meg ned i halvstore landsbyer. Med englevakt går det greit.

– Til slutt: Hva er det som har fått deg til å tikke og gå i over 1750 år?

– Jeg antar det ligger i Guds hender hvor lenge jeg skal holde på, men det er da heller ingen dum ting å ha noe fornuftig å fylle livet med. Av og til lurer jeg på om jeg rett og slett har hatt det for travelt og vært altfor glad til å legge meg ned og dø. Slik jeg ser det, om jeg får lov til å være litt høytidelig, så har jeg en oppgave her på jorden så lenge det finnes fattige barn som har behov for litt glede i livene sine – og dermed kan det vel hende at jeg blir her en stund til.

Intervjuet sto først på trykk i Klassekampen i desember 2004.