I’ve been losing you

Da en venninne av meg som arbeider på Deichman spurte om jeg kunne bidra med en tekst til prosjektet 365 lesere, sa jeg ja. Oppgaven var ganske enkelt å skrive om et stykke litteratur som har gjort inntrykk på meg, det være seg en bok, en sangtekst, et dikt, et dokument, en artikkel, ja, egentlig hva som helst som består av flere bokstaver etter hverandre. Jeg valgte å skrive om sangen «I’ve been losing you» av a-ha med tekst av Pål Waaktaar. Det ble slik:

I likhet med resten av Norge ble jeg grepet av a-ha-feberen da de gikk til topps i USA med ”Take on me” i oktober 1985. Jeg var 13 år gammel, og a-ha var det kuleste. Men i tenårene forandrer man seg fort, og også a-ha var et band i endring, skulle det vise seg. Ett år etter var de klare med nytt album og ny singel: ”I’ve been losing you”. Gitarbasert og rocka som den var, kunne man med en gang høre at dette var noe ganske annet enn den lettbente popen de hadde slått gjennom med. Også var det teksten, da. Hva handlet sangen om? Strofer som ”Putting the gun down on the bedside table”, ”Yet I did it all so coldly, almost slowly” og ”I can still hear our screams competing” levnet etter hvert ingen tvil. Det handlet om drap. Jeg var nå blitt 15 år gammel, og på full fart inn i den dødsseriøse delen av tenårene. a-ha anno 1985 var jeg på sett og vis ferdig med. a-ha anno 1986 passet perfekt. Jeg hørte på sangen igjen og igjen, og begynte – selvfølgelig – å skrive egne sangtekster av samme valør. Mørke tekster fulle av regn, lidelse, sorg og savn. a-ha fleipet med at sangen var slikt man skrev etter å ha forlest seg på Dostojevskij. Altså begynte jeg å lese voksenbøker (om enn ikke Dostojevskij i første omgang). Med andre ord: ”I’ve been losing you” vil alltid stå for meg som terskelen inn til litteraturen.

Reklamer

Hund i Helgesens gate

En hund satt i et vindu i Helgesens gate og tittet ut. Noen foreslo at eieren ikke ønsket å gå tur med den, men det kunne umulig være tilfelle – av opplagte årsaker som eieren ville vært nødt til å finne ut før eller senere. Nei, her har vi nok å gjøre med en klok og rolig hund med en klok og rolig eier, som sammen har kommet frem til en god ordning der hunden skaffer seg litt ekstra frisk luft på egen hånd.

Men kanskje burde eieren sittet i vinduet sammen med den? «Å sitte med en hund på en bakketopp en vakker ettermiddag er som å være tilbake i Eden, der det å gjøre ingenting ikke var kjedelig – men fred.» Det sa den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera.

En bønn for nettet

Her forleden intervjuet jeg en representant fra den katolske kirken. Som en del av forarbeidet gikk jeg inn på hjemmesidene deres, og der, helt nederst i et hjørne, lå en lenke til følgende: Bønn før man logger seg på internett.

Du verden, tenkte jeg. Ikke nok med at uttrykket «logger seg på» sendte tankene mine til de dagene da du måtte koble til og sveive i gang et sprakende modem før du i det hele tatt kom på nettet (nå er vi jo logget på hele tiden), men selvfølgelig også det at man skulle be en bønn før man gjorde det. Hva kunne en slik bønn inneholde? Jeg klikket på lenken, og fant følgende:

«Denne bønnen ble skrevet av Fr. John Zuhlsdorf for noen år siden og finnes på mange språk. Her er den norske versjonen:

Allmektige evige Gud,

Du som har skapt oss i Ditt bilde,

og oppfordret oss til å søke det som er godt, sant og vakkert,

spesielt i Din enbårne Sønns, vår Herres Jesu Kristi, gudommelige person.

Vi ber at Du gjennom den hellige biskop og kirkelærer Isidors forbønn

vil gjøre det slik at vi på våre reiser gjennom internettet

retter hender og øyne mot det Du finner velbehagelig,

og at vi behandler alle vi møter med kjærlighet og tålmodighet.

Ved Kristus vår Herre. Amen.»

De første fire linjene kan jo være begynnelsen på en hvilken som helst bønn. Så, i linje 5, dukker det opp en Isidor, og jeg lurer på hvem han er og om han har noe å gjøre med nettet. Siden kommer bønnen om at vi «på våre reiser gjennom internettet» (for en fin formulering) ikke finner frem til noe Gud ikke finner velbehagelig. Det kan jo være så mangt, både sider med et satanisk innhold, utuktigheter og oppskrifter på bomber.

Kan denne bønnen også ha en funksjon for en ikke-religiøs? Oppfordringen om å behandle alle vi møter med kjærlighet og tålmodighet kan også være en verdslig oppfordring. Men kanskje kan bønnen også være en påminnelse til oss alle om ikke å bruke altfor mye tid på å sose rundt på nettet?

Jeg tror vi alle kjenner følelsen av å bare skulle se én video til på YouTube, gå på Wikipedia for å finne ut hvilket år Colargol hadde premiere, sjekke om det har kommet noen oppdateringer på NRK eller bloggen til en du kjenner, og plutselig har det gått en time. Selv presumptivt intelligente mennesker som Peter Englund har innrømmet å la seg fange av det: «Jag åkte från en webbsidan till en annan, iväg, iväg, och förlorade snart kontakten med den ursprungliga frågan, vidare, vidare, vidare.»

Lurte en stund på om jeg skulle skrive en ikke-religiøs bønn der jeg ba meg selv om å ikke drive formålsløs surfing, men tror heller jeg gjør som Englund. Han har hengt opp en liten lapp på dataen, der det står: ”Surfa aldrig.”

Håndklegrisen

Som sagt: Vi har en del griser hjemme hos oss. Selvfølgelig av den opplagte grunn at griser er både vakre, intelligente og praktiske. På kjøkkenet har vi nå fått en håndklegris som fint greier å balansere to håndklær og et forkle ved hjelp av snute og ører. Grisen tok vi med oss hjem fra den lett overprisede butikken DesignTorget i Grensen.

Ber om bråk

Marie Simonsen og Ingunn Yssen forventer bråk når de gir ut sin nye bok. Det er fordi kampen for likestilling alltid har forårsaket bråk.

(Dette intervjuet står også på trykk i den nyeste utgaven av Ny Tid.)

På selveste åttende mars gir Marie Simonsen og Ingunn Yssen ut sin bok om likestilling. Den heter Bråk! Den store likestillingssvindelen, og vi spør:

– Hvilken svindel er det snakk om?

– Det er myten som har fått feste seg om at Norge er et likestilt land. Den underbygges av FN som kårer oss til verdens mest likestilte land, statsministeren som gratulerer norske kvinner med at vi er så enestående og likestilte, ja – vi tutes hele tiden ørene fulle av hvor likestilte vi er. Dermed blir det vanskelig for norske kvinner og menn å få frem det som oppleves helt åpenbart i hverdagen: I familieliv og arbeidsliv er ikke norske kvinner og menn likestilte, sier Simonsen, som i boken gjennomgår det ene feltet etter det andre: Politikk, næringsliv, kultur, media og familieliv.

– Ren statistikk kan fortelle oss at vi ikke er likestilte. Likevel setter Harald Eia opp følgende premiss: Vi er likestilte, så hvorfor velger kvinner og menn forskjellig? Men det er altså fordi vi ennå har et godt stykke igjen.

En påstand i boken er at likestillingen har stått stille en god stund nå.

– Et bevis på det, er det Kvinnepanelet som Audun Lysbakken har fått i stand. Det symboliserer den individualiseringen av likestilling som er så farlig – at vi alle er ansvarlige for vår egen likestilling. Skal vi bygge likestilling basert på anekdoter fra enkeltkvinner i dette panelet? Hva vil de egentlig kunne fortelle oss som vi ikke allerede vet? Lysbakken er et eksempel på at heller ikke venstresiden er helt stødig når det gjelder likestilling, sier Simonsen.

Hun har langt større tro på at det nye utvalget som ledes av Hege Skjeie – og, det må sies, også er satt ned av Lysbakken – vil komme med langt mer verdifulle innspill til debatten.

– De skal undersøke hele samfunnsstrukturen. Og grunnen til at vi i Norge har gjort det såpass bra innen likestilling som vi har, er jo at vi har tatt tak i de grunnleggende strukturene. Derfor er boken vår en hyllest til den grå og kjedelige statsfeminismen. Noen vil sikkert si det er politisk korrekt, men jeg synes det er ukorrekt med tanke på hvordan debatten går nå, sier Simonsen, og tenker på høyresidens mantra om valgfrihet.

– Statsfeminismen har sørget for velferdstiltak som høyresiden i dag nyter godt av og på ingen måte vil oppgi. Likevel kan de få seg til å si at den er en sosialistisk tvangstrøye, og fremstiller det som et nederlag om du ikke er i stand til å velge fritt. Det har ført til et samfunn der kvinner resignerer, trapper ned og går inn i deltid. Det er tragikomisk at om du i dag leser en familiemelding fra 70-tallet, så kunne den vært skrevet i dag.

For Simonsen dreier likestilling seg om å skape et bedre samfunn.

– Det er jo sjokkerende at høyrekvinnene skal bestemme hva som er bra for nybakte fedre ved å nekte dem en tredjedel av foreldrepermisjonen. Hallo, menn – dere må gjøre opprør mot slikt, akkurat som oss.

Simonsen forventer at det skal bli bråk om denne boken – derav tittelen.

– Noen vil nok sperre opp øynene. Hæ? Statsfeminisme? Er ikke det gammeldags? Det er del av hersketeknikken, det at man blir kalt 70-tallsfeminist eller en annen slags bindestreksfeminist. Vi håper på en debatt om hva likestilling virkelig handler om, og da må det bli bråk. Likestilling har alltid forårsaket bråk, og vi ønsker mer.

Hun mener det er nødvendig.

– Vi er blitt så makelig anlagt. Se på flere av dagens unge jenter: De sier de er likestilte og vil ikke kalle seg feminister, men så kommer de ut i arbeidslivet og får barn, og da får de det midt i fleisen.

Dagens kunster

Caspar David Friedrich: «Mann und Frau den Mond betrachtend».

Friedrich (1774–1840) var en som i dag kan sies å oppfylle alle våre klisjéoppfatninger av en kunstner. Bildene hans er fulle av måner, kontemplerende mennesker, skog, ruiner, skyer, himmel, båter og solnedganger. Gjerne med et krusifiks strategisk plassert for å understreke alvoret og høyverdigheten i det hele.

Det morsomme er derfor at Friedrich i sin tid var ganske radikal. Da han begynte, var det vanlig å male store menn, som Napoleon, og konger, dronninger, greske guder og selvfølgelig motiver fra bibelhistorien. Friedrich fikk i oppdrag å male en altertavle for en kirke. Han malte en skogkledt høyde med et krusifiks på toppen, omkranset av sollys. Kirkens menn forsto ingenting, og altertavlen ble aldri hengt opp der den skulle. På samme måte møtte Friedrich generelt mye skepsis for det at han fylte sine bilder med all denne naturen. Hva var så interessant med den? Å male natur ble sett på som lavt og bortkastet tid.

Selvfølgelig er det en moral her, og den er at nye kunstuttrykk bestandig har brukt tid på å bli anerkjent. Bare ment som et apropos til et visst politisk parti som mener at «folkets smak» hele tiden skal være den gyldige ledetråden for hva som er god kultur og hva som ikke er det. Bli’kke noe fremskritt av det, vet du.