Oliventre – del 2

Jeg trodde en stund jeg skulle bli den første som greide å ta livet av et oliventre uten å bruke bulldozer – at jeg skulle sette ny pers i brune fingre. Som jeg skrev i en tidligere bloggpost, er oliventreet et usedvanlig tøft og seigt tre som overlever når det er tørt, tørt, tørt, gjerne i kalksten og tørr leire. Derfor var jeg optimistisk. Dette skulle gå bra.

Så gjorde det ikke det. Da jeg kom hjem fra en drøy ukes lang ferie, la jeg for første gang merke til at det hang med hodet. Brune blader drysset ned på balkongen. Hadde det likevel hatt det for tørt? Jeg hadde aldri vannet det, men det fikk vel litt regn. Det trodde jeg skulle være nok. Kunne det være at det trengte mer jord?

Jeg gikk til en blomsterbutikk som ligger nedi veien her. De hadde ikke noe jord, men da jeg forklarte hvordan oliventreet mitt hadde det, sa de med en gang at det var tørst. Skikkelig tørst. Du må gjerne la det stå i en bøtte med vann, sa de.

Dermed satte jeg igang en redningsprosess. Treet fikk vann flere ganger hver dag. Jorden ble gjennombløt. Og nå, endelig, etter over to uker med intens vanning, ser vi resultater: Nye, lysegrønne skudd ytterst på grenene.

Ukjent og eksotisk

«Andy avbryter Maryannes orgie, noe som gir Sam en mulighet til å flykte. Sookie er fengslet hos Solens brorskap, og forsøker å få telepatisk kontakt med Barry. Samtidig aner Bill at Sookie er i fare, men han kan ikke hjelpe henne.»

«Kraften påvirker Sylar på merkelig vis, og han får identitetskrise. Hiro og Ando ønsker å ta ned bygning 26. Nathan ønsker å rette opp det gale han har gjort.»

«Cameron avlyser ferien for å ta vare på en aktivist som kollapser under en protestaksjon. House tror hennes overdrevne engasjement skyldes et ønske om å bli med i hans team igjen.»

Å lese handlingsreferat fra serier en ikke følger med på, er en lett forvirrende øvelse. Men moro.

Damevesken

I dag gjorde jeg noe ulovlig: Jeg ryddet i en dameveske. For en mann er dette like ulovlig som det er for en dame å rydde i en manns platesamling. Det kan liksom ikke komme noe godt ut av det.

Anledningen var grei nok. Min kjære var på jobb, og for å sjekke nettbanken trengte hun en kode. Kodedingsen, ringte hun hjem og fortalte meg, lå i den lille vesken som hang i gangen. Jeg hadde med andre ord fått adgang.

Å finne kodedingsen med en hånd mens jeg holdt telefonen med den andre, var imidlertid lettere sagt enn gjort. Damevesker er det nærmeste vi i den virkelige verden kommer skallet til Skallmann. Hva som helst kan til enhver tid trekkes opp fra en dameveske. Solkrem, plaster, paracet, pastiller, briller, billetter, bilder, binders, sikkerhetsnåler, småpenger, sedler, tyggis, avis, magasin, bøker, minnepinne, kvitteringer, sjokolade, drops, en liten sykkel og deler av Uruguay, i tillegg til de vanlige greiene som lipgloss, mascara, speil, nøkler og lommebok. I ren frustrasjon tømte jeg alt utover sofaen.

Selvfølgelig fortalte jeg ikke det til henne. Jeg tilbød meg heller ikke å «rydde» i vesken, for det er, som sagt, strengt ulovlig. Så satte jeg likevel i gang.

Hva fant jeg? Nå skal jeg ikke gjøre denne bloggposten verre enn den allerede er, men det var i hvert fall ingen ulovlige ting der, som våpen, kokain eller falske identitetspapirer, som tydet på at min kjære levde et hemmelig dobbeltliv jeg ikke visste om. Jeg foretok heller ikke en brutal rydding. Det gikk smult for seg, og etterpå hang jeg vesken pent på plass, ganske fornøyd og litt klokere.

Men dette var bare den lille vesken. Jeg lurer på hva som skjer den dagen jeg får tilgang på den store.

Lee Miller

Fotografen og modellen Lee Miller gjorde seg like godt på begge sider av et kamera. En ny utstilling på Stenersenmuseet i Oslo dokumenterer en egenartet kunstner.

Hvor skal man begynne å fortelle om de mange livene til Elizabeth «Lee» Miller? Med karrieren hennes som fotomodell for Vogue på 20-tallet? Hennes tid som kunstner i Paris med fotografen Man Ray? Årene hun drev eget fotostudio i New York? Tiden i Egypt? Bildene hun tok den andre verdenskrig i Europa?

Det er blitt sagt om Lee, som hun foretrakk å bli kalt, at hun var en kvinne som det tyvende århundret var nødt til å skape, – uavhengig, frigjort, kreativ, modig og talentfull – men at hun var sin egen oppfinnelse.

Hun ble født nord for New York, i den lille byen med det rare navnet Poughkeepsie, i 1907. Foreldrene var progressive folk som mente at jenter og gutter burde ha like rettigheter til utdannelse og arbeid. Faren var i tillegg en ivrig amatørfotograf som hele tiden tok bilder av barna sine. Sett med dagens øyne er det noe urovekkende ved at han også tok nakenbilder av datteren sin mens hun var i puberteten, men kanskje hadde han sine grunner.

Lee ble voldtatt i en alder av syv år. Faren kan ha tatt nakenbildene som et ledd i en terapiprosess for at hun ikke skulle skamme seg over kroppen sin.

Ifølge en av brødrene hennes forandret voldtekten «hele livet og holdningen hennes – hun ble vill.» Lee ble kastet ut fra den ene skolen etter den andre i løpet av ungdommen.

Hun hadde likevel en kreativ åre som ga henne en retning. Faren hadde tidlig gitt henne et kamera og lært henne å fremkalle bilder i mørkerom. I tillegg skrev hun dikt og filmmanus, leste mye, så teater og film, og ble med i en lokal teatertrupp. Hele tiden drømte hun om Paris.

Som 18-åring gikk drømmen i oppfyllelse. Lee fikk dra på sommerferie til Paris for å lære fransk. «Et blikk på Paris, og jeg sa til meg selv: Dette tilhører meg, dette er mitt hjem,» sa hun senere. Paris sydet av surrealisme, dadaisme og art deco. Picasso var i byen, Gertrude Stein holdt kunstnerhoff, og Hemingway skrev «Og solen går sin gang» denne høsten 1925. Det tok ikke lang tid før Lee telegraferte foreldrene og fortalte dem at hun ville studere der. Hun begynte på en skole for teaterteknikk, uvitende om at hun noen år senere ville omgås alle disse kunstnerne – og selv bli respektert som kunstner.

Å komme hjem til Poughkeepsie ble for smått. Lee flyttet til New York og arbeidet videre med teater.

Der inntraff en usannsynlig episode: Lee var i ferd med å vimse ut i veien foran en bil i høy hastighet, da hun ble trukket tilbake på fortauet av en velkledd mann. Han het Condé Nast, eide magasinene Vogue og Vanity Fair, og foreslo for den billedskjønne Lee at hun burde begynne som modell. Mars 1927 var hun på forsiden av Vogue. Hun ble en del av glitteratiet, og festet med folk som George Gershwin, Charlie Chaplin og Dorothy Parker.

Å ta godt betalte modelljobber var selvfølgelig praktisk, men for Lee var det enda viktigere at hun nå ble kjent med – og fikk lære av – de aller beste fotografene i New York. En av dem skrev et anbefalingsbrev hun kunne ta med til Man Ray da hun bestemte seg for å dra tilbake til Paris i 1929. Målet var å bli kunstfotograf.

«Mitt navn er Lee Miller, og jeg er din nye lærling.» Slik introduserte hun seg da hun møtte Man Ray på kafeen Le Bateau Ivre. Ray skal ha svart at han ikke tok imot lærlinger, og at han dessuten sto på farten ut av Paris for å dra på ferie. «Jeg vet det,» sa hun, «og jeg blir med deg.» Det ble begynnelsen på et samboerskap som varte i tre år. Det ble også begynnelsen på hennes kunstneriske karriere.

Lee fortsatte som modell, nå for franske Vogue, mens hun sammen med Man Ray tok portretter og eksperimenterte med foto dag og natt. Han var en del av det surrealistiske miljøet i Paris, som også telte navn som André Breton og Salvador Dalí, og i 1931 hadde Lee en rolle i filmen «Le sang d’un poète» av Jean Cocteau.

Også hun holdt seg til de surrealistiske idealene. På et portrett hun tok av Chaplin i 1931, har hun plassert ham slik at det ser ut som om lysekronen i taket vokser ut av hodet hans. Hun tok med seg et lite kamera ut på gatene i Paris, og tok bilder av karuseller, utstillingsdukker og arkitektoniske detaljer, og ikke minst av hender, som var et yndet objekt for surrealistene. Bildene deltok på utstillinger og ble trykket i magasiner.

Forholdet til Man Ray tok slutt fordi hun følte han forsøkte å kontrollere henne. Den 17. oktober 1932 ankom hun New York for å etablere et eget fotostudio. Hun leide lokaler på Manhattan, og hadde snart en stor kundekrets. En utstilling med bilder fra Paris fikk glimrende kritikker.

Det syntes som om Lee hadde alt hun kunne ønske seg. Derfor kom det som en overraskelse på alle at hun den 1. september 1934 seilte av gårde til Kairo med en mann hun hadde giftet seg med i hemmelighet en måned tidligere, den egyptiske ingeniøren Aziz Eloui Bey.

I et brev hjem til broren forklarte hun senere hvor lei hun hadde vært av fotografering da hun reiste. Egypt åpnet, bokstavelig talt, nye landskap for Lee, og gradvis kom inspirasjonen tilbake. Hun organiserte flere ørkenekspedisjoner i årene 1936–1939. Sommeren 1937 møtte hun gamle venner i Paris, som Man Ray og Picasso, og innledet en affære med den britiske kunstneren Roland Penrose, som hun også besøkte i England. Hun skrev tilbake til Aziz: «Jeg vil ha den utopiske kombinasjonen av sikkerhet og frihet, og følelsesmessig har jeg behov for å være fullstendig absorbert enten av arbeid eller en mann jeg elsker.»

Lee sa aldri farvel til Aziz. Hun tok bare båten fra Port Said til London for å dra på ferie i juni 1939, og kom aldri tilbake.

Dermed var hun i England da «Battle of Britain» begynte sommeren 1940. I løpet av de første krigsårene dokumenterte hun ødeleggelsene for britiske Vogue.

I september 1944 ble Lee den første kvinnelige fotografen som lagde en reportasje fra det befridde Normandie, og nå hadde hun også begynt å skrive artikler. I oktober leverte hun en sak fra kunst- og motescenen i det frie Paris.

Det skulle bli tøffere. Lee fulgte de allierte troppene innover i Europa, og tok bilder av kamphandlinger, ruiner, døde mennesker, og, til slutt, konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. I juni 1945 hadde Vogue et stort oppslag med bilder av hauger med utsultede lik.

Det ble for mye. Etter krigen ble hun rammet av depresjoner. Hun og Penrose giftet seg i 1947, og etter hvert trakk hun seg mer og mer tilbake – på kjøkkenet. Hun ble en mesterkokk.

Først etter at Lee døde i 1977, fikk sønnen Antony for alvor vite om hennes tidligere liv som modell, fotograf, journalist og kunstner. 60 000 fotografier og negativer lå stuet bort i esker på loftet. Et siste surrealistisk pek fra et av det forrige århundrets mest bemerkelsesverdige liv.

Stygt angrep på Pondus

I den nyeste utgaven av Le Monde diplomatique presenterer Morten Harper en ganske så vrang lesning av Pondus. Du har hørt det før: «Serien dyrker fotball, fisking, øl, whisky, kraftig mat, poker, rock og tv. Den er imot frisører, popmusikk, menn som selger klær, poesi, lærhomser, vin og gourmetmat.» Akk, ja.

Harpers utgangspunkt er at albumet «Tintin i Kongo» er anklaget for rasisme. Det fikk ham til å tenke på en tegneserierute han presenterte på en skoleforelesning i Tana, der sangeren i Pondus-tegner Frode Øverlis gamle serie The Deep Shit Junkies lirer av seg følgende:

Vi hater puddler og gamle damer!

Vi hater purken og scooter-samer!

Vi driter i dass og folk med flass!

Vi speller gittar og vi speller bass!

Vi digger en fis for enhver pris –

for vi er The Deep Shit Junkies!!!

En av elevene spurte: «Hvorfor hater han samer?» Harper blir tatt på sengen, og skriver at «jeg forsikret dem […] om at vokalisten ikke mente det slik.» Her begår Harper to feil. For det første er det slik at selvfølgelig mente vokalisten det. Han er ment å være en karikatur på en hatefull person. For det andre burde Harper vært i stand til å fortelle dem det. The Deep Shit Junkies er tegnet som en gjeng skitne og ikke spesielt oppvakte bøller – en av dem er utstyrt med snakkeboblen «Yeah! Yeah! Blærg!» – som attpåtil slår ut tennene på publikummet sitt. Slik fremstiller Øverli en sammenheng mellom hat og idioti og brutalitet. Kritikk av hat mot samer kan knapt gjøres tydeligere.

Hva gjør så Harper etterpå? «Resten av skoleturneen hvitsladdet jeg akkurat den verslinjen.»

Harper fortsetter artikkelen ved å denge løs på Pondus. Etter å ha kritisert bladet Pyton, der The Deep Shit Junkies ble publisert, og sagt at det la grunnlaget for «selvbekreftende og fordomsfull» humor, skriver han: «Denne fordummende humoren kommer tydeligst til uttrykk i landeplagen Pondus. […] Pondus er sjåvinistisk og baserer nesten all humor på fordommer. Serien er særlig kvinnediskriminerende og homofiendtlig.»

Hvorfor serien er kvinnediskriminerende, kommer ikke Harper tilbake til, men vi kan jo hjelpe ham: Seriens kvinner, som Beate, Turid-Laila og Camilla, er stort sett de eneste som er i stand til å utvise noe som kommer i nærheten av normal oppførsel, og kvinner har reagert på at de blir fremstilt som altfor fornuftige og voksne i Pondus. Ingen vil gjøres til glansbilder eller settes på pidestall.

Når det gjelder homoer, derimot, har Harper en lang rekke fordomsfulle eksempler å vise til, av både skruller og muskelbunter. «Sånn går det med folk som ikke spiller fotball,» sier Pondus til sønnen sin, og peker på en latterlig person i lær og netting med binders gjennom hodet.

Men denne morsomheten har minst to lag. Den latterliggjør også Pondus’ fanatiske forhold til fotball, ettersom vi alle vet at også folk som ikke spiller fotball kan kle seg slik normalen tilsier i dag. (Jeg vil ikke si at lær, netting og binders ikke er normalt, for det som er normalt endrer seg bestandig, og hvem vet om det ikke er normalt om to generasjoner. Men nok om det.)

Harper fortsetter: «Serien utfordrer ikke den irrasjonelle intoleransen vår.» Mon det. Spørsmålet er hvor representativ Pondus er for norske menn. Gang på gang får han beskjed av Beate om skjerpings, og til og med Jokke, hans beste venn, kan utfordre ham ved å be om en klem på åpen gate eller hjelp med å smøre solkrem på ryggen. Pondus er til en viss grad homofob, ja, men ikke mer enn at han lar seg overtale til å hilse på de nyinnflyttede og homofile naboene. Utallige er også de stripene der Pondus feiltolker det naboene holder på med til å være noe langt mer grisete enn det faktisk er. Slik viser Øverli oss med all mulig tydelighet hvor irrasjonelle og svakt funderte Pondus’ fordommer er. De baserer seg ikke på virkeligheten, men på en tenkt virkelighet. For han kan ikke være sikker på at fyren i lær og netting ikke spiller fotball. Han kan ikke engang være sikker på at han er homo.