Møte med julenissen

Bilde

Vi befinner oss et sted i det østre Middelhavsområdet. Nøyaktig hvor kan vi dessverre ikke røpe, ettersom den gamle herren vi etter mye møye har fått en avtale med helst ønsker så lite oppstuss rundt seg selv som mulig.

– Du vet, det var aldri meningen at jeg skulle konkurrere med selveste Jesus om denne høytiden vi nå er inne i. Når det er sagt, må jeg selvfølgelig innrømme at det er en fin ære å bli tillagt opphavet for skikken med å gi hverandre gaver på vår frelsers fødselsdag, selv om det muligens har tatt litt av oppe i din del av verden.

Han har langt, hvitt skjegg, og er i godt hold. Øynene er glade og levende, latteren sitter løst, navnet er Nicholas. Sankt Nicholas, hilser vi ham.

– Nei, nei, nei, avfeier han.

– Her vil jeg ikke høre snakk om noen sankt. Helgener er døde folk. Døde og hellige, og jeg er ingen av delene. Jeg er bare en enkel, gammel mann – svært gammel, det skal innrømmes – som ønsker å utrette et par gode ting i løpet av den tiden jeg har fått tilmålt her nede på jorden. Noe mer enn det er det ikke ved meg. Aldeles ikke.

– Det var da svært så beskjedent. Vi har tross alt hørt et par av historiene som er festet ved deg – historier om godhet og generøsitet.

– Jeg har også hørt dem. Dessverre må jeg nok skuffe deg og si at de levner meg mer ære enn hva fortjent er.

– Da kan vi kanskje ta den der du slo til en kollega, ble fengslet og fratatt bispestatusen på kirkemøtet i Nikea i 325?

– Hø hø. Ja, da var jeg bra sint. Arius, den arianeren, hevdet det var en tid hvor Sønnen ikke var, med andre ord at Jesus ikke var av samme natur som Gud Fader, men skapt av ham, og dermed bare symbolsk kunne kalles Guds sønn. Hørt på makan. Men det var selvfølgelig galt å slå ham. I fengselet fikk jeg tenkt meg om, og har ikke slått noen siden.

– Det endte da godt.

– Heldigvis. Jesus og hans mor viste seg for de andre, og jeg fikk både friheten og bispesetet tilbake. Takk og lov for det, så unngikk jeg å reise tilbake til mine barndomstrakter i vanære. Jeg trivdes svært godt med å være biskop i Myra.

Nicholas ble født i den mindre nabobyen Patara en gang rundt 256. Han husker ikke nøyaktig datoen og året, for som han sier: De var ikke så nøye med den slags da. Familien var rik, vesle Nicholas fikk studere og reise til både Palestina og Egypt, men ble tidlig foreldreløs. Moren og faren døde av pest.

– Rart med det. Selv så lenge det er siden, er foreldrene mine noe av det jeg husker best, og det blant alle minnene jeg har opparbeidet meg i løpet av de rundt 1750 årene jeg har trasket omkring her nede. De var gode mennesker. Ettersom det var fra dem jeg arvet pengene og muligheten til å være gavmild, har jeg ofte tenkt med meg selv at alt har jeg gjort for å hedre deres minne.

Og et trist drag over de ellers så glade øynene. Nicholas, eller Nils, som er den norske varianten, bosatte seg i et kloster og studerte flittig. Allerede da han var 17 år gammel ble han ordinert til prest.

– Vi leser at du i en periode i klosteret spiste bare på onsdager og fredager. Var det for å styrke og frigjøre det åndelige liv?

– Øh, nei, det var vel egentlig mer en slankekur, skal jeg være ærlig, for jeg har så utrolig lett for å legge på meg, og er i tillegg ualminnelig glad i mat. Så du ser, jeg er ikke så veldig forskjellig fra denne nissefiguren dere er så glade i der oppe i Vesten. I Norge vet jeg at dere til og med setter ut grøt til ham. Det er en skikk jeg kan like.

– Når du i tillegg tar på deg den røde bispedrakten …

– Da blir jeg nesten prikk lik. Joda, jeg er godt fornøyd med jo-le-nis-sen, sier Nicholas på et forsøksvis norsk, og legger til at han har tatt vare på den originale bispedrakten sin. Den er imidlertid ikke lenger i bruk – han ønsker ikke å slite den ut mer. I stedet har han supplert garderoben med stadig nye røde klær for bestandig å kunne ta seg godt ut når han er ute på sine runder.

– Men det er ikke med reinsdyr?

– Jeg har sett reinsdyr bare én gang i mitt liv, og det var da jeg besøkte Napapiiri i Finland for å se på julebyen de har bygget der oppe. Flotte dyr, men nei, jeg tar sekken på ryggen og tar en runde rundt i nabolaget slik jeg alltid har gjort.

– Noen liste da, over snille og slemme barn, har du det?

– Vanskelig det der. Jeg vet om en gutt borti høgget her som ikke alltid er like snill med lillebroren sin eller andre småunger, og har vel egentlig ikke lyst til å gi ham noe, men har vel erfart at det ikke gjør saken noe bedre å ikke gi ham noe. Snarere tvert imot: Noen kan bli enda slemmere enn før om de blir oversett. For øvrig er det min religiøse plikt og overbevisning å møte det onde med det gode. Så nei, jeg har vel ingen liste.

Den første og mest berømte av alle historiene om Nicholas’ gavmildhet finner sted i hans fødeby før han er blitt biskop, og handler om tre, fattige jomfruer så fattige at de ikke hadde råd til å gifte seg, og dermed var forhåndsdømt til et liv som prostituerte.

– Og det var da virkelig for galt. Tre så hyggelige og uskyldige jenter. Dermed snek jeg meg av gårde mot huset deres i ly av mørket for å hive en pose med gull inn av vinduet da den eldste av dem nådde gifteferdig alder. Samme gjorde jeg i tilfellet med den nest eldste, men den tredje gangen ble jeg oppdaget av faren deres. Deretter tok det ikke lang tid før alle hadde hørt historien. Etter hvert har jeg vel delt ut noen gaver opp gjennom årene.

– Kan vi klandre deg for alt kjøpepresset vi nå opplever under førjulstiden?

– Jeg antar det. Men midt oppe i all denne debatten dere har hvert eneste år, håper jeg dere husker at det tross alt finnes verre ting å bruke pengene på enn å kjøpe gaver til hverandre.

– Hva med alt dette med å være snill med de fattige sånn rundt juletider?

– Du vet hvor du har meg. Jeg har bestandig sagt man skal være snill året rundt.

– Drive veldedighet, eller arbeide for å forandre systemet?

– Hø hø. Du prøver å få meg, som først og fremst er en religiøs mann, ut på politiske spørsmål. Vel vel. Jeg skal gi deg såpass: Hvordan kan jeg la være å like Karl Marx, når han så til de grader ligner på meg? Dessuten tenker vi begge på de små i samfunnet, de fattige og barna, og det er det viktigste av alt. Men jeg tenkte vel mitt om kommunistene da noe av det første de gjorde etter oktoberrevolusjonen var å fjerne julefeiringen og sparke meg ut i kulden – jeg som til og med er Russlands skytshelgen. Nåja, de erstattet meg da med Fader Frost, og han er en slags fetter som også har lange tradisjoner for å dele ut gaver. Så det ble i familien.

Nicholas har mange slektninger i folkloren. Han håper det ikke skyldes selvopptatthet, men synes det er spennende å ha en viss oversikt. To hundre år etter hans antatte død var det snøballen begynte å rulle. I tillegg til å være barnas helgen er han også de sjøfarendes helgen, etter å ha stillet en storm med bønn på en reise over havet til Jerusalem, og det var båtfolket som bragte historiene om Nicholas ut i verden fra havnebyen Myra. Etterhvert strømmet pilegrimer fra all verdens kristne avkroker til graven hans.

– Det er unektelig en litt spesiell ting å se sin egen grav. Jeg har besøkt den flere ganger, både før og etter at italienerne bragte relikviene til Bari i 1087, for å unngå at muslimene hadde kontroll over dem. Fra Bari ble så historiene om meg spredd over hele Europa. Noen ganger har jeg vært en liten alv, andre ganger har jeg kommet ridende ned fra himmelen på en hvit hest, – det er vel der historien om de flyvende reinsdyrene begynner – til Nederland kom jeg i båt, i Tyskland var jeg en følgesvenn til Jesusbarnet, og oppe i Skandinavia har jeg blitt en slags sjefsnisse blant alle de andre nissene dere har trodd på siden førkristen tid. Det jeg liker med ham, er at han faktisk møter barna.

– Luther var ikke så glad i deg?

– Han likte jo ingen helgener. Før ham var det jo på min dag, den sjette desember, eller Nilsemesse, som dere sier i Norge, at gavene ble delt ut. Luther ville at gavene skulle deles ut på Jesu fødselsdag. Hvilket er en bra idé, for all del, men folk var blitt så glade i denne gavmilde fyren med skjegget at han fulgte med over til julaften og der er jeg i dag.

Solen går ned over palmene. Det er mildt. Nordpolen er det siste stedet Nicholas kunne tenke seg å flytte, men har forståelse for at han ble plassert på et mystisk sted der det lenge var vanskelig å kontrollere om han faktisk eksisterte.

– Hvordan er det å feire en kristen høytid i land som i dag er overveiende muslimske?

– Helt fint. Barn liker å få gaver uavhengig av religion, og det er da kirker der jeg kan gå og be både i Libanon, Tyrkia, Palestina og Egypt. Jeg flytter litt rundt etter hvert som folk i de forskjellige landsbyene synes jeg begynner å bli mistenkelig gammel. Men det var enklere før. Da behøvde jeg aldri å bekymre meg over manglende papirer. Alt er så organisert nå. Derfor krysser jeg grensene på litt øde steder og slår meg ned i halvstore landsbyer. Med englevakt går det greit.

– Til slutt: Hva er det som har fått deg til å tikke og gå i over 1750 år?

– Jeg antar det ligger i Guds hender hvor lenge jeg skal holde på, men det er da heller ingen dum ting å ha noe fornuftig å fylle livet med. Av og til lurer jeg på om jeg rett og slett har hatt det for travelt og vært altfor glad til å legge meg ned og dø. Slik jeg ser det, om jeg får lov til å være litt høytidelig, så har jeg en oppgave her på jorden så lenge det finnes fattige barn som har behov for litt glede i livene sine – og dermed kan det vel hende at jeg blir her en stund til.

Intervjuet sto først på trykk i Klassekampen i desember 2004.

Noe helt annet

Rett som det er hører man at den norske debatten er «ensrettet» og preget av en samstemmighet blant de etablerte kommentatorene som gjør at forsøk på å si noe annet blir hardt og brutalt slått ned på. Problemet er at de som hevder dette ofte er de samme som mener at kvinner bør tilbake til kjøkkenbenken, at homofile ikke skal ha de samme rettigheter som majoriteten, at feminister har skapt millioner av mannlige tapere, at muslimene er i ferd med å ta over Europa og at offentligheten preges av de kulturradikales sensur. Mye oppgulp og promp, altså, ikke noe nytt, bare folk som vil skru tiden tilbake, og jeg er blant dem som mener det ikke er spesielt tøft å hetse kvinner og andre minoriteter.

Da er det bedre med noen som mener noe annet og samtidig gir ny innsikt – eventuelt noe man kan bryne seg på. I det siste har jeg sett to eksempler: Peter M. Johansen i Klassekampen og Helge Lurås i Aftenposten.

Den gjengse oppfatningen av krisen i Hellas går i norsk presse mangt og meget ut på at landet kan skylde seg selv. De mange «vitsene» om grekere som sirkulerer på nettet gir et enda mindre flatterende bilde av landets befolkning. Men så: Inn fra venstre kommer Peter M, journalist i Klassekampen, som i en kommentar den 21. februar fyrer av følgende bredside:

«Greske oligarker har enorme summer i utlandet, nok til å ha kunnet dekke gjelda før EUs råkjør for å sikre franske og tyske banker. Hent pengene hjem, slik Gaddafi-familiens penger ble beslaglagt i utlandet, konfisker eiendommene, beslaglegg tjuvegodset, sett dem på gata slik titusener av grekere og andre europeere blir kastet ut av sine hjem.»

Peter M sporer Hellas’ krise tilbake til en omfattende privatisering av offentlig virksomhet før eurokrisen: «Det var regelrett ran for å klemme Hellas inn i eurosonen som landet ikke har vært kvalifisert for én eneste dag […] Hellas ble solgt over en lav sko.»

Så er det Helge Lurås. Utenrikspolitisk forsker. Han skrev om Syria i Aftenposten samme dag. Selv ønsker jeg ikke annet enn å se Syrias president Bashar al-Assad og alle hans kumpaner idømmes lange fengselsstraffer ved en domstol i regi av FN for det de har gjort, og det de gjør, mot den syriske sivilbefolkningen, og her har jeg med meg så og si alle mine kolleger, noe som preger dekningen.

Lurås er på ingen måte noen venn av Assad: «Assad-dynastiets ‘legitimitet’ har i flere tiår vært basert på rå maktutøvelse og trusler om vold.» Likevel: «Det hadde gjort den opplyste debatten godt om konteksten for det som utspiller seg i Syria ble løftet mer frem. Meningsmålinger tyder på at Assad fortsatt har støtte fra opp mot 50 prosent av befolkningen, ikke minst fra kristne, drusere og alawitter. […] Den ensidige fordømmelsen av Bashar al-Assad er enten selektiv og opportunistisk eller basert på en ekstremt naiv oppfattelse av ‘staten’ og utøvelsen av makt. Er det slik at demonstranter som oppnår at staten tyr til vold i en desperat kamp for sin egen overlevelse dermed har legitimiteten på sin side?»

Man behøver ikke være enig med Peter M eller Lurås. De fleste vil nok være uenige. Og det er nettopp poenget: Her er det faktisk to stykker som mener noe helt annet uten å komme trekkende med reaksjonært tankegods. Slikt noe, tenker jeg, slikt noe er det vi bør få hver gang en Hanne Nabintu Herland eller Christian Tybring-Gjedde kommer trekkende med «det norske meningstyranniet». Ordentlig, substanstiell kritikk som gir deg et nytt syn på noe, og som du må skaffe deg ny kunnskap for eventuelt å imøtegå. Og noe sier meg at slikt noe ikke kommer like sjelden som enkelte vil ha det til.

Berg, Berg, Berg

Denne fredagens utgave av Morgenbladet er nærmest en Berg Spesial. Det begynner på side 34, der musikkanmelder Erling Sandmo anmelder en ny plate med sanger av den tyske komponisten Alban Berg. Sandmo er ikke helt fornøyd med denne platen: «det finnes nok bedre innspillinger.”

Deretter hopper vi til side 41, der bokanmelder Ane Nydal tar for seg en novellesamling av Line Berg: Slik skjer det ikke. Nydal er heller ikke helt fornøyd, og synes norske novelleforfattere terper for mye på folk som ikke kan snakke sammen: «Dette stadige unnvikende samværet i norske noveller går på tålmodigheten løs. Ta telefonen når den ringer! Finn ut hva det fører til!”

På side 42 og 43 blir poeten Øyvind Berg intervjuet av Thomas Berg (det er meg, da). Berg, altså Øyvind, er en både flink og morsom fyr som er fin å intervjue. Hans nye bok heter Blindedikt, og her er ett av dem:

Dagens rottefanger lokker
ikke, danser ikke
foran, spiller ingen lystig melodi.
Dagens rottefanger definerer folk

som uønskede elementer og beveger dem
straka vägen fra Slottsparken
over Egertorget, via Plata, rett
på sjøen, plopp.

(I parentes bemerket er side 42 og 43 også en Dyr Spesial. Øverst til venstre er en hai, på bildet av Øyvind Berg ser vi en hund, og nederst er et bilde av – en gris!)

Til slutt, på side 47, i spalten Redaksjonen anbefaler, kan vi lese at «Berg og Singsaker skolekorps inviterer til julemesse med konsert, loddsalg og café.” Det gjør de på Blussuvoll skole i Trondheim, gamleskolen til min kjæreste Maria, så er du i nærheten av den på søndag, vet du hva du har å gjøre.

Nytt nummer av Babylon

babylon20092

Torsdag den 19. november, klokken 19:00, er alle hjertelig velkomne til slippfest for den nye utgaven av Babylon – nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier. Hvor? Dattera til Hagen på Grønland.

Det blir ikke bare fest, men også foredrag og debatt om palestinske flyktninger i Libanon.

Kari Karamé er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og har gjennom flere tiår vært en av Norges fremste Libanon-kjennere. Babylons slippfest er hennes siste stopp før hun reiser til Libanon dagen etter. I forbindelse med kveldens tema innleder Karamé:

«Siden 2005 har libanesiske myndigheter lettet på mange av restriksjonene palestinere møter. Men landet sliter med store egne problemer, og en varig bedring forutsetter større innsats fra det internasjonale samfunnet.»

Karamé vil se Libanons utfordringer i forbindelse med palestinske flyktninger fra mottakerlandets side.

Deretter vil Asbjørn Lode, som er Flyktninghjelpens programkoordinator for Libanon, komme rett til Babylons slippfest fra feltbesøk i Libanon for å snakke om situasjonen for palestinske flyktninger der og Flyktninghjelpens arbeid for å bedre levevilkårene deres. Han vil også snakke om diskriminering av palestinske flyktninger i Libanon gjennom lover (spesifikt landloven fra 2001) og praksis i offentlig administrasjon.

Åge A. Tiltnes, forskningsdirektør ved FAFOs Midtøsten-program, har nylig vært i Libanon, og kommer direkte til Babylons slippfest fra Jordan. Tiltnes’ foredragstema for kvelden vil bli annonsert på Babylons hjemmesider snart.

Gratis inngang. Hjertelig velkommen. Vennlig hilsen Babylon.

Ettertenksomme Aylar

aylar

Forleden trykket magasinet Massiv et intervju med Aylar der hun sa at hun vil ta fordypning i realfag. I den samme saken kommer det frem at hun endelig har funnet seg selv.

«Jeg har hatt en tragisk barndom og generelt et tragisk liv, men i dag føler jeg meg lykkelig, og med utdannelsen på plass tror jeg også at jeg sikrer meg en slags evig lykke,» sier hun. Ingenting er jo bedre enn det. Og ettersom jeg akkurat har lært at Sigurd Evensmo kalte seg moralist og var stolt av det, så legger jeg nå all ironi til side og spør: Hvem er det som har hausset opp Aylar ved å gi henne metervis med spalteplass? Hvem er det som har forsøkt å gjøre livsstilen hennes til et forbilde for ungjenter? Hvem er det som har tatt agnet hver gang hun har gjennomført det hun nå kaller «lite gjennomtenkte pr-stunts»? Hvem er det som flere ganger har tatt avgjørelsen at nå er det på tide å intervjue og ta bilder av Aylar igjen? Og ikke minst: Hva har ligget bak alt dette? Hvilket syn på hva som er pressens oppgave?

Odd Nerdrum har sagt at å få pressedekning i Norge er som å pisse i medvind. Når Aylar nå sier at hun skammer seg over episoden der hun og Lene Alexandra skrøt på seg en natt med Robbie Williams bare for å få oppmerksomhet, bør det sette i gang noen tanker hos dem som ga henne denne oppmerksomheten. Eller skal det kun være opp til Aylar å fremstå som den ettertenksomme?

Møte med Sven Lindqvist

lindqvist.jpg

– Jeg lærte meg å lese for å kunne overleve. «Flyganfall! Hur skall jag handla?» var en av de første bøkene jeg stavet meg gjennom. Da hadde andre verdenskrig akkurat begynt. Og det første jeg skrev, fra et barnehjem eller barnepensjonat der jeg var blitt plassert, var «Kjære mamma, kom og hent meg.» Derfor kan du si at alt jeg har skrevet, har jeg skrevet av nødvendighet – helt siden den gang. Etter hvert har skrivingen heldigvis blitt en stor glede også.

I moderne, nordisk litteratur, er Sven Lindqvist dokumentarismens grand old man. Gjennom banebrytende bøker som «Du er død – bombenes århundre» (1999), «Utrydd hver eneste jævel» (1992) og «Ørkendykkerne» (1990), har han både utforsket viktige temaer og utvidet rammene for hvordan sakprosa kan skrives. Som en rød tråd gjennom forfatterskapet går hans interesse for den tredje verden og hans kraftige kritikk av Vestens imperialisme og rasisme. For tre uker siden ga han ut boken «Avsikt att förinta» om folkemord, og sist onsdag var han i Oslo for å snakke om den sakprosaens oppblomstring som så mange snakker om for tiden.

– Dessverre har jeg ikke selv fått lest så mange nye bøker som jeg skulle ønske. Når du som meg skriver bøker basert på lesning av mange andre bøker, blir det til at kun leser det som er relevant for temaet. Men jeg har lest «Gränsen» av Nina Solomin, om Europas grense mot Afrika ved Gibraltar, og holder akkurat nå på med «Pol Pots leende» av Peter Fröberg Idling.

– Du har kanskje litt av æren for at flere skriver dokumentarbøker nå?

– Det kan godt hende, ettersom jeg har vært såpass hengiven til sjangeren, og vært alene i moderne, svensk litteratur om å gjøre det til min hovedsak. På den første siden i «Pol Pot» står det «Ett förslag», og det er tittelen på min første bok fra 1955. Også senere utover boken dukker det opp flere små hilsener til meg. «Morsomt,» som ni säger på norsk.

Lindqvist kremter og tar en halspastill.

– Forfatterskapet er et ensomt yrke. Etter å ha arbeidet alene hele morgenen blir stemmen litt rusten. Den kommer tilbake.

– Helt alene er du jo ikke?

– Nei, det er sant. Jeg henvender meg alltid til en annen person, en ekte person, selv om denne ikke er fysisk til stede i rommet. Å ha en samtalepartner skjerper skrivingen, og sørger for at teksten ikke blir for abstrakt eller akademisk.

– Dette fordi du vil nå ut til mange?

– Selvfølgelig vil jeg det.

– Hvordan velger du dine imaginære lesere?

– Det varierer. Noen ganger kan det være barn eller barnebarn som jeg ønsker å fortelle noe viktig, andre ganger kan det være motstandere jeg polemiserer mot. Da jeg skrev «Utrydd hver eneste jævel» så jeg for meg Olof Lagercrantz, ettersom han har betydd mye for meg både som forbilde og rent stilistisk, og han hadde skrevet noe om det samme temaet som passet til det jeg skrev.

Som oftest tar Lindqvist utgangspunkt i et selvbiografisk element når han begynner å skrive. At han skriver om sin fars død, for eksempel, etter å ha skrevet om flere hundre millioner døde i «Du er død», har han sammenlignet med det å legge inn en snutt med farger i en sorthvitt film. «Bänkpress» ble til som en følge av at han begynte å trene styrke, mens «Ørkendykkerne» forfølger hans barndomsdrøm om å krysse Sahara.

I «Myten om Wu Tao-tzu» (1967) skriver han om hvordan han, etter å ha vunnet en diskusjon med en kineser og avslørt hans blinde punkt ved å påvise at partiet ikke alltid har rett, spør seg selv:

«Men hvor fantes dette punktet hos meg selv? Hvor er det jeg begynner å fornekte åpenbare fakta? Hvor er det jeg nekter å trekke konklusjonen av alt det jeg vet? […] Jeg visste det allerede. Det er imperialismens historie. Det er massenes elendighet. Det er verdens tilstand.»

– Det selvbiografiske fungerer som en fyrstikkeske. Jeg kan aldri stille meg selv et rasjonelt spørsmål om hvilken bok jeg bør skrive nå. Du vet, det er mange bøker jeg begynner på som siden renner ut i sanden, og det er fordi jeg mangler en personlig motivasjon. Da blir det ikke bra.

Det, sier Lindqvist, er den ene grunnen til at bøker ikke blir noe av.

– Den andre er at man snakker om bøkene sine før de er ferdige. Derfor kan du ikke spørre meg om hva jeg holder på med nå. Da forsvinner den helt for meg, punkterer fullstendig. For meg har forskernes situasjon alltid fortonet seg som et helvete. Først skal de skrive et synopsis om hva de skal gjøre, om hvordan de skal gjøre det; så skal det bedømmes, og så får de litt penger til å gjøre det om de er heldige. For meg ville temaet på det tidspunktet vært oppbrukt.

– Du vet ikke hvordan en bok blir før den er ferdig?

– Nei, bevare meg vel. Det strider mot all min oppdagelseslyst og -glede.

Ei heller kunne Lindqvist blitt en vanlig journalist.

– Jeg har skrevet mye journalistikk, men det har alltid vært i tilknytning til et bokprosjekt. Å intervjue alskens folk i øst og vest er ikke noe for meg.

I forbindelse med sine studier i litteraturvitenskap gjennomførte Lindqvist likevel et forskningsprosjekt – på den svenske forfatteren Vilhelm Eklund.

– Det var fordi jeg ville undersøke betydningen av det Eklund skrev. Da jeg hadde funnet ut det, eller i hvert fall de delene jeg var interessert i, var det ingen grunn til at jeg skulle være litteraturviter resten av livet. Å være forsker betyr at du blir bundet av emnekretser. Nå var jeg blitt interessert i jordreformer i Latin-Amerika, og til det hadde jeg ingen bruk for litteraturvitenskap.

Derimot innrømmer han at det finnes anslag til dette i hans beste bøker.

– I «Myten om Wu Tao-tzu» analyserer jeg forfatterskapet til Herman Hesse, og i «Utrydd hver eneste jævel», som er et sitat fra Joseph Conrads bok «Mørkets hjerte», undersøker jeg hva han mente med denne formuleringen. Det er et litteraturvitenskapelig problem jeg synes jeg løser på en kompetent måte i den boken.

– Du har sagt du setter din ære i å skrive bøker som er vanskelige å klassifisere.

– Hm-hm. Jeg trives best under seksjon Bb i bibliotekreolen: «Allmänt och blandat».

Hver morgen setter han seg ved arbeidsbordet med en blanding av frykt og glede. Det som driver ham, er et stadig ønske om å finne ut noe nytt.

– Som min forrige bok, «Terra nullius», som handler om Australia: Plutselig lå et nytt kontinent foran meg, bokstavelig talt. Du begynner på én bok som leder deg til neste, til neste, og til neste. I går visste jeg ingenting, i dag vet jeg litt mer. Og min erfaring er at selv de tørreste emner kan være enestående interessante.

Lindqvist humrer.

– Jeg har skrevet en hel bok, «Gräv där du står», om sementindustrien. Min farfar arbeidet med det, og det var anledningen, men også fordi det virket så trist. Kunne det være interessant? Det var det! Og det ble en bok som ga opphav til tusener av studiesirkler på svenske arbeidsplasser, fordi den endte opp med å fortelle om den svenske arbeiderbevegelsens historie og var skrevet på en måte som aktiviserte leserne.

Lindqvist engasjerer. Bøkene hans skaper debatt, noe de har gjort siden «Reklamen är livsfarlig» ble gitt ut på slutten av 50-tallet. «Det er ikke meningen at alle skal elske meg,» har han sagt.

I den nye boken, «Avsikt att förinta», svarer han på kritikk han har fått fra britiske historikere. Årsaken er at han har hevdet at åtti prosent av den britiske bombingen av Tyskland, som ble gjennomført etter at krigen så og si var avgjort, var rettet mot sivile og stred mot folkeretten.

– Tyske historikere, franske historikere, amerikanske historikere – ikke alle er villige til å forsvare det deres eget land har gjort. Jeg synes vi skal kreve mer av forskere enn at de automatisk unnskylder sitt land. Så kan du spørre: Hva tjener det til å utrede det som skjedde for over seksti år siden? Da svarer jeg: Ingenting kommer til å hindre dagens bombere i å angripe sivile, om gårsdagens bombere blir hyllet som helter. Derfor er det viktig å skrive.

«Myten om Wu Tao-tzu» og «Utrota varenda jävel» finner du på litteraturbanken.se.

Forfatterens hjemmeside: svenlindqvist.net

Et juleeventyr

Det var en gang et land langt mot nord. Dette landet het Sverige, og det var et svært rikt land. Da det nå stundet mot jul, lå det an til at de som bodde i Sverige skulle bruke mange, mange penger på julegaver og julemat.

Men det var noen som var uenige. De sendte et innlegg til en avis som het Dagens Nyheter om at julen handlet om mer enn bare å kjøpe. For mye handel kunne være skadelig for både sjelen, jordkloden og de fattige. Hva om folk i Sverige isteden lagde sine egne julegaver?

En organisasjon som het Svenskt Näringsliv likte dårlig å lese dette. Derfor rykket de inn en diger annonse i den samme avisen, der man kunne lese «Sagan om gumman som handlade för lite» – eventyret om den vesle kona som handlet for lite. Det handlet om ei kone som lot seg påvirke av propagandaen om ikke å handle så mye, og da gikk det dårlig. Den koselige kjøpmannen måtte stenge butikken sin og fikk ikke råd til hverken julegaver eller julemat. Enda verre gikk det for den fattige arbeideren på den andre siden av jorden, som mistet jobben; og den vesle kona, ja, hun fikk en kjempekjedelig jul. Slik kunne det gå om man sluttet å handle.

I Dagens Nyheter arbeidet journalisten Malin Ullgren. Hun syntes ikke noe særlig om eventyret til Svenskt Näringsliv. Derfor skrev hun sitt eget: «Sagan om gubben med råbiff i hakskägget» – eventyret om gubben med biff tartar i skjegget. Det handlet om en forening for rike menn (og noen kvinner) som var veldig glade i å eie ting. Og fra rare land importerte de billige produkter som de solgte med skyhøy avanse i Sverige. Dessverre fikk ikke de som lagde produktene spesielt mye.

I dette eventyret var det bare én ting de rike mennene var redde for: De kommuniststyrte kultursidene i avisene, som trykket artikler der det sto at det var urettferdig å bygge rikdom på andres fattigdom, og at ubegrenset konsum kanskje ikke var så bra for miljøet. Da de rike mennene leste dette, falt de ned på knærne og gråt så bittert som bare de kan gjøre som er urolige for at julehandelen skal lande på samme nivå som året før, og ikke sette nye, svimlende rekorder. Derfor gjorde de alt som sto i deres makt for å få folk til å kjøpe.

Snipp, snapp, snute. Ja, slik var Malins eventyr, og hvem vet: Kanskje diskuterer de fremdeles med eventyr i landet der i nord?