Caffè San Marco

italia.jpg

For tiden leser jeg den italienske forfatteren Claudio Magris’ bok «Mikrokosmos». Kort fortalt handler den om hans hjemby Trieste og landskapet som omgir den. (Se midt på kartet over.) Og den begynner der forfatteren alltid begynner når han skriver bøker: Ved hans stambord på Caffè San Marco. Her er et utsnitt:

San Marco er en ekte Kafé, der den ligger i Historiens periferi, preget av gjestenes konservative lojalitet og liberale pluralisme. Pseudokafeer er de kafeene hvor det bare er en enkelt stamme som kamperer, likegyldig om det dreier seg om fine fruer, håpefulle ungdommer, samfunnsstormere eller moteriktige intellektuelle. Enhver form for inngifte virker kvelende; selv colleger, campuser, eksklusive klubber, styrende klasser, politiske møter og kulturelle symposier er livsfornektende, for livet er en havn ut mot storhavet.

På San Marco råder mangfoldet, i all sin vitalitet og varmblodighet. Gamle sjøkapteiner, studenter som leser til eksamen og pønsker ut amorøse intriger, tyske turister som stirrer nyfikent på de små skiltene med navn på små og store litterære berømtheter som i sin tid var stamgjester ved de samme bordene, tause avislesere, lystige drikkebrødre med forkjærlighet for bayerøl eller verduzzovin, stridbare eldre herrer som klager over tidenes forfall, trettekjære allvitere, misforståtte genier, en og annen åndsforlatt yuppie, korker som sprettes som æressalutter, spesielt når cand. jur Bradaschia, mistenkt for en rekke bedrageriforsøk – blant annet når det gjelder hans påståtte embedseksamen – og fradømt sakførerbevillingen, uforstyrrelig spanderer champagne på alle som sitter i nærheten eller kommer forbi, samtidig som han, i et tonefall som ikke innbyr til motsigelser, befaler kelneren å skrive det på regningen. 

Advertisements

Møte med Sven Lindqvist

lindqvist.jpg

– Jeg lærte meg å lese for å kunne overleve. «Flyganfall! Hur skall jag handla?» var en av de første bøkene jeg stavet meg gjennom. Da hadde andre verdenskrig akkurat begynt. Og det første jeg skrev, fra et barnehjem eller barnepensjonat der jeg var blitt plassert, var «Kjære mamma, kom og hent meg.» Derfor kan du si at alt jeg har skrevet, har jeg skrevet av nødvendighet – helt siden den gang. Etter hvert har skrivingen heldigvis blitt en stor glede også.

I moderne, nordisk litteratur, er Sven Lindqvist dokumentarismens grand old man. Gjennom banebrytende bøker som «Du er død – bombenes århundre» (1999), «Utrydd hver eneste jævel» (1992) og «Ørkendykkerne» (1990), har han både utforsket viktige temaer og utvidet rammene for hvordan sakprosa kan skrives. Som en rød tråd gjennom forfatterskapet går hans interesse for den tredje verden og hans kraftige kritikk av Vestens imperialisme og rasisme. For tre uker siden ga han ut boken «Avsikt att förinta» om folkemord, og sist onsdag var han i Oslo for å snakke om den sakprosaens oppblomstring som så mange snakker om for tiden.

– Dessverre har jeg ikke selv fått lest så mange nye bøker som jeg skulle ønske. Når du som meg skriver bøker basert på lesning av mange andre bøker, blir det til at kun leser det som er relevant for temaet. Men jeg har lest «Gränsen» av Nina Solomin, om Europas grense mot Afrika ved Gibraltar, og holder akkurat nå på med «Pol Pots leende» av Peter Fröberg Idling.

– Du har kanskje litt av æren for at flere skriver dokumentarbøker nå?

– Det kan godt hende, ettersom jeg har vært såpass hengiven til sjangeren, og vært alene i moderne, svensk litteratur om å gjøre det til min hovedsak. På den første siden i «Pol Pot» står det «Ett förslag», og det er tittelen på min første bok fra 1955. Også senere utover boken dukker det opp flere små hilsener til meg. «Morsomt,» som ni säger på norsk.

Lindqvist kremter og tar en halspastill.

– Forfatterskapet er et ensomt yrke. Etter å ha arbeidet alene hele morgenen blir stemmen litt rusten. Den kommer tilbake.

– Helt alene er du jo ikke?

– Nei, det er sant. Jeg henvender meg alltid til en annen person, en ekte person, selv om denne ikke er fysisk til stede i rommet. Å ha en samtalepartner skjerper skrivingen, og sørger for at teksten ikke blir for abstrakt eller akademisk.

– Dette fordi du vil nå ut til mange?

– Selvfølgelig vil jeg det.

– Hvordan velger du dine imaginære lesere?

– Det varierer. Noen ganger kan det være barn eller barnebarn som jeg ønsker å fortelle noe viktig, andre ganger kan det være motstandere jeg polemiserer mot. Da jeg skrev «Utrydd hver eneste jævel» så jeg for meg Olof Lagercrantz, ettersom han har betydd mye for meg både som forbilde og rent stilistisk, og han hadde skrevet noe om det samme temaet som passet til det jeg skrev.

Som oftest tar Lindqvist utgangspunkt i et selvbiografisk element når han begynner å skrive. At han skriver om sin fars død, for eksempel, etter å ha skrevet om flere hundre millioner døde i «Du er død», har han sammenlignet med det å legge inn en snutt med farger i en sorthvitt film. «Bänkpress» ble til som en følge av at han begynte å trene styrke, mens «Ørkendykkerne» forfølger hans barndomsdrøm om å krysse Sahara.

I «Myten om Wu Tao-tzu» (1967) skriver han om hvordan han, etter å ha vunnet en diskusjon med en kineser og avslørt hans blinde punkt ved å påvise at partiet ikke alltid har rett, spør seg selv:

«Men hvor fantes dette punktet hos meg selv? Hvor er det jeg begynner å fornekte åpenbare fakta? Hvor er det jeg nekter å trekke konklusjonen av alt det jeg vet? […] Jeg visste det allerede. Det er imperialismens historie. Det er massenes elendighet. Det er verdens tilstand.»

– Det selvbiografiske fungerer som en fyrstikkeske. Jeg kan aldri stille meg selv et rasjonelt spørsmål om hvilken bok jeg bør skrive nå. Du vet, det er mange bøker jeg begynner på som siden renner ut i sanden, og det er fordi jeg mangler en personlig motivasjon. Da blir det ikke bra.

Det, sier Lindqvist, er den ene grunnen til at bøker ikke blir noe av.

– Den andre er at man snakker om bøkene sine før de er ferdige. Derfor kan du ikke spørre meg om hva jeg holder på med nå. Da forsvinner den helt for meg, punkterer fullstendig. For meg har forskernes situasjon alltid fortonet seg som et helvete. Først skal de skrive et synopsis om hva de skal gjøre, om hvordan de skal gjøre det; så skal det bedømmes, og så får de litt penger til å gjøre det om de er heldige. For meg ville temaet på det tidspunktet vært oppbrukt.

– Du vet ikke hvordan en bok blir før den er ferdig?

– Nei, bevare meg vel. Det strider mot all min oppdagelseslyst og -glede.

Ei heller kunne Lindqvist blitt en vanlig journalist.

– Jeg har skrevet mye journalistikk, men det har alltid vært i tilknytning til et bokprosjekt. Å intervjue alskens folk i øst og vest er ikke noe for meg.

I forbindelse med sine studier i litteraturvitenskap gjennomførte Lindqvist likevel et forskningsprosjekt – på den svenske forfatteren Vilhelm Eklund.

– Det var fordi jeg ville undersøke betydningen av det Eklund skrev. Da jeg hadde funnet ut det, eller i hvert fall de delene jeg var interessert i, var det ingen grunn til at jeg skulle være litteraturviter resten av livet. Å være forsker betyr at du blir bundet av emnekretser. Nå var jeg blitt interessert i jordreformer i Latin-Amerika, og til det hadde jeg ingen bruk for litteraturvitenskap.

Derimot innrømmer han at det finnes anslag til dette i hans beste bøker.

– I «Myten om Wu Tao-tzu» analyserer jeg forfatterskapet til Herman Hesse, og i «Utrydd hver eneste jævel», som er et sitat fra Joseph Conrads bok «Mørkets hjerte», undersøker jeg hva han mente med denne formuleringen. Det er et litteraturvitenskapelig problem jeg synes jeg løser på en kompetent måte i den boken.

– Du har sagt du setter din ære i å skrive bøker som er vanskelige å klassifisere.

– Hm-hm. Jeg trives best under seksjon Bb i bibliotekreolen: «Allmänt och blandat».

Hver morgen setter han seg ved arbeidsbordet med en blanding av frykt og glede. Det som driver ham, er et stadig ønske om å finne ut noe nytt.

– Som min forrige bok, «Terra nullius», som handler om Australia: Plutselig lå et nytt kontinent foran meg, bokstavelig talt. Du begynner på én bok som leder deg til neste, til neste, og til neste. I går visste jeg ingenting, i dag vet jeg litt mer. Og min erfaring er at selv de tørreste emner kan være enestående interessante.

Lindqvist humrer.

– Jeg har skrevet en hel bok, «Gräv där du står», om sementindustrien. Min farfar arbeidet med det, og det var anledningen, men også fordi det virket så trist. Kunne det være interessant? Det var det! Og det ble en bok som ga opphav til tusener av studiesirkler på svenske arbeidsplasser, fordi den endte opp med å fortelle om den svenske arbeiderbevegelsens historie og var skrevet på en måte som aktiviserte leserne.

Lindqvist engasjerer. Bøkene hans skaper debatt, noe de har gjort siden «Reklamen är livsfarlig» ble gitt ut på slutten av 50-tallet. «Det er ikke meningen at alle skal elske meg,» har han sagt.

I den nye boken, «Avsikt att förinta», svarer han på kritikk han har fått fra britiske historikere. Årsaken er at han har hevdet at åtti prosent av den britiske bombingen av Tyskland, som ble gjennomført etter at krigen så og si var avgjort, var rettet mot sivile og stred mot folkeretten.

– Tyske historikere, franske historikere, amerikanske historikere – ikke alle er villige til å forsvare det deres eget land har gjort. Jeg synes vi skal kreve mer av forskere enn at de automatisk unnskylder sitt land. Så kan du spørre: Hva tjener det til å utrede det som skjedde for over seksti år siden? Da svarer jeg: Ingenting kommer til å hindre dagens bombere i å angripe sivile, om gårsdagens bombere blir hyllet som helter. Derfor er det viktig å skrive.

«Myten om Wu Tao-tzu» og «Utrota varenda jävel» finner du på litteraturbanken.se.

Forfatterens hjemmeside: svenlindqvist.net

Kalypsoen er løs

karnevalomslag.jpg 

På 80-tallet fant noen lystige sjeler ut at det kunne være en idé å arrangere karneval i Oslo. Dessverre varte det ikke lenge før det hele havararte i flatfyll og bråk. Man behøver ikke si det var nødt til å skje, men det er lov å peke på at karnevalet – i de landene der de virkelig vet hvordan det skal feires – har lange tradisjoner med opphav i helt spesielle samfunnsforhold.

Ta nå for eksempel Trinidad, et land for en stor del befolket av etterkommere av afrikanske slaver. På den tiden da de franske aristokratene styrte øya, og bruk av trommer og religiøse skikker fra Afrika var blitt forbudt, blandet slavene den europeiske masketradisjonen med sang, dans og musikk. Etter hvert ble feiringen knyttet til den katolske markeringen av lent, de førti dagene før påske med faste – «carne vale» betyr «farvel til kjøttet».

I Brasil er samba karnevalmusikken – i Karibia er det kalypsoen, denne blandingen av vestafrikansk, fransk og spansk musikk, og Trinidad er øya der kalypsoen ble født. Nedtellingen til karnevalet begynner flere måneder i forveien, og det sies at den tiden øyboerne ikke feirer karneval, bruker de på å forberede det. Orkestre med godt over hundre musikere øver i gatene lenge før jul. Ny musikk blir valgt ut og arrangert. Vakre kostymer blir sydd, og Jab-Jab-ene, de blå djevlene, lager horn og masker de skal bære på sine malte kropper. Spenningen stiger fra dag til dag, før det hele braker løs klokken fire om morgenen to dager før askeonsdag.

Platen «Calypsonians, Steelpans and Blue Devils – Carnival in Trinidad» (Winter&Winter) er det noe av det nærmeste vi her i nord kan komme det å være med på karnevalet uten selv å være til stede. Kremen av kalypsomusikere er samlet, musikken blandes med lyder fra gatene, og vi er med på både forberedelsene til karnevalet og avsparket. Her er St. Augustine Senior Comprehensive Steel Orchestra, The St. James Tassa Drummers, Laventille Rhythm Section, og mange andre band hverken du eller jeg har hørt om før.

Innimellom alt dette får vi historiefortelling i tradisjonen fra de vestafrikanske griotene, fjorårets finale i karnevalkonkurransen kjeppekamp, og ikke minst utropere som annonserer en lang rekke av musikerne før de setter i gang.

«En fest av en plate» er en forferdelig anmelderklisjé, men det er faktisk akkurat dét denne platen er. Bokstavelig talt.