Donald i Nazi-Land

Denne filmen så jeg for første gang da en amerikansk filmviter hadde med seg et foredrag om sensurerte tegnefilmer til filmklubben på Blindern en gang på 90-tallet. Noen var sensurert fordi de handlet om dop, noen fordi de var vovede, andre av politiske årsaker. Og det er vel ganske lett å forstå hvorfor Disney ikke lenger ønsker at denne filmen skal vises.

Som propaganda var den nok alt annet enn kontroversiell i 1942. Men i dag, da Disney skal være ren og ufarlig familieunderholdning, passer den ikke inn i katalogen – også fordi de gjerne vil selge sine produkter i Tyskland, Italia og Japan.

Men som tegnefilm er denne helt glimrende. Å få bråkmakeren Donald til å innordne seg et naziregime? Ja særlig.

Oppdatering: Oj oj oj, skjerpings. Det viser seg at Disney faktisk har gitt ut denne filmen på dvd. Der ser man.

Reklamer

Willkommen, bienvenue, welcome …

Når Trøndelag Teater nå setter opp forestillingen «Cabaret», går de inn i en tradisjon som omfatter både strip tease og avantgardekunst.

Paris, 1881. Montmartre ligger akkurat i utkanten av folkeskikken. Hit flytter alle de kunstnerne som ikke har råd til å bo i det stadig dyrere Latinerkvarteret.

Rodolphe Salis, sønn av en rik brygger, var litt poet, litt maler, men mest av alt forlegger og kulturorganisator. I denne bydelen etablerer han Chat Noir, der vennene hans, poeter, malere og komponister, kan møtes og la seg inspirere av hverandre.

Ryktet sprer seg i Paris. Folk blir nysgjerrige. Salis ser en mulighet, og bestemmer seg for å åpne dørene en gang i uken slik at kunstnerne kan fremføre sine verk for et publikum mot betaling. Den første kabareten er født.

Trondheim, 2008. 127 år senere setter Trøndelag Teater opp stykket «Cabaret», som har gått sin seiersgang over hele verden siden premieren i på Broadway i 1966. Teatersjef Otto Homlung har regien.

– Cabaret er et stykke som fremdeles har aktualitet. Den normoppløsningen det skildrer i mellomkrigstidens Berlin ser vi også i dag. Så har du det paradoksale i at det var Hitler som strammet inn. I tillegg er det interessant i og med at Berlin igjen er i ferd med å bli Europas viktigste kulturby, og at den brune ideologien er levende i det tidligere Øst-Tyskland. Det er noen der som lengter tilbake til tidligere tider.

Stykkets handling begynner nyttårsaften 1932, altså et drøyt år før nazistenes maktovertagelse.

– På den tiden var Berlin fylt av alle slags kabareter. Mange var spennende, litterære med et høyt, kunstnerisk nivå, andre hadde tydelige, politiske budskap. De var påvirket av ekspresjonismen og det tyske gesamtkunstwerk. Samtidig var de preget av depresjonen, særlig de harde årene mellom 1929 og 1933.

– Stykkets kabaret heter Kit Kat Klub. Hva slags sted er det?

– Det er ingen litterær kabaret; snarere et ganske forsoffent sted der det meste er tillatt, og et sted der alkoholikere, transvestitter, homofile og andre minoriteter kan møtes i ro og fred. Et eksempel på en klubb som var blant de første til å bli stengt av nazistene, og et klientell som raskt havnet i konsentrasjonsleir.

I boken «The Cabaret» definerer Lisa Appignanesi kabaret som et intimt sted preget av prat og røyk, der folk også kan spise og drikke. Den er også preget av et nært forhold mellom utøvere og publikum. En kabaret er aldri illusorisk, ettersom utøverne aldri identifiserer seg med rollene som i et skuespill. Å definere den noe nærmere er vanskelig, ettersom underholdningens innhold varierer voldsomt etter tid og sted. Som regel er den dagsaktuell.

Selve ordet kabaret stammer fra det latinske kamera, som betyr lite rom, og ble til camberette på gammel nord-fransk og cabret på nederlandsk. Appignanesi setter Chat Noir inn i en tradisjon som strekker seg tilbake til franske vinkjellere på 1400-tallet, der sangere og gjøglere sto for improvisert underholdning.

Tidlig 1800-tall var sangene gjerne den tidens aviser, og kunne gjøre narr av herskerne, punktere dobbeltmoral eller oppfordre til opprør. Café-concert er kabaretens mor, men kabareten hadde høyere kunstneriske ambisjoner, ettersom den blandet sangen med andre kunstuttrykk som poesi, i tekstene, og kunst, i kulissene og dekorasjonen av lokalet. Kabaret fremfører en linedans mellom teatret og varieteen.

”Dissens – enten av den sorten som utfordrer konvensjonelle normer innen kunst, eller den som ønsker et sosialt eller seksuelt opprør – er kabaretens essens,” skriver Appignanesi.

Chat Noir lukket sine dører i 1897. Da var Montmartre blitt det kunstneriske sentrum i Paris, og andre kabareter hadde dukket opp som paddehatter i området rundt – og enda lenger unna.

I Barcelona ble Els Quatre Gats et sentrum for spansk modernisme, med menyer tegnet av Picasso. I 1900 ble den berlinske Überbrettl’ et opprør mot det strenge keiser-Tyskland. Året etter grunnla den senere så viktige teatermannen Max Reinhardt sitt Schall und Rauch. Andre kabareter dukket opp i München, Wien og Budapest, mens den italienske futuristen Marinetti gjorde sin vri på sjangeren i Milano. I ett av sine mange manifester beskrev han kabareten som anvendelig fordi den livnærte seg på hurtig aktualitet, og latteren kunne ødelegge ”det Høytidlige, det Hellige, det Seriøse og Sublime i Kunsten med stor K.”

Særlig det tradisjonelle teatret fikk gjennomgå. Francesco Cangiullo skrev «Detonasjon: Syntesen av alt moderne teater». Det lyder slik i sin helhet: ”Skuespiller: En kule. En øde, kald vei om natten. Et minutts stillhet. Et skudd. Teppe.”

I Zürich møttes alle som var på flukt fra den første verdenskrigens absurditet. Nærmest tilfeldig oppsto her dadaistbevegelsen rundt Cabaret Voltaire.

I Russland vokste kabareten frem fra miljøet rundt regissør Konstantin Stanislavskij i Moskva. Da det var karneval festet og improviserte skuespillerne, – ofte parodierte de de seriøse stykkene de ellers spilte – og dette tok de med seg videre da en av dem åpnet Letusjaya mysh, Flaggermusen, i 1908. Den ble et møtested for skuespillere, forfattere, sanger og komponister, og Rachmaninov var ofte innom. Særlig berømt ble dette stedet for sitt dukketeater, som oppførte Stravinskis ballett Petrusjka og harlekinader skrevet av symbolistene.

I St. Petersburg ble Brodyasjaya Sobaka, Løshundkabareten, stedet der den radikale intelligentsiaen møttes – folk som Anna Akhmatova, Osip Mandelstam og Vladimir Majakovskij. Sergej Prokofjev spilte ofte på pianoet ved peisen. Avantgardistiske kunstnere dekorerte veggene. Kabareten ble et sted der de fremførte tekster, sang, danset, diskuterte, og av og til argumenterte for den revolusjonen som senere skulle forråde dem.

I 1910 kom den avantgardistiske kabareten til Tyskland. En kunstnersirkel ved navn Neuer Club ville nå ut, og grunnla den Neopathetische Cabaret. Ved åpningen het det: ”Vi finner det på ingen måte uverdig eller vulgært å drysse filosofi blant sanger eller vittigheter. Snarere tvert imot; det er fordi filosofi for oss er noe mer enn en akademisk disiplin, noe med en vital betydning, en erfaring som for oss synes å passe uendelig mye bedre i en kabaret enn i en forelesning eller et tidsskrift.” Den bakkantinske latteren til Nietzsche var kabaretens inspirasjon.

Den klassiske, berlinske revyen oppstår i det første verdenskrig slutter, og sensuren, både den moralske og den politiske, slakker på tøylene. Berlin omfavnet alle: Ekspresjonistiske kunstnere og kominternagenter, nakendansere og sexologer, svindlere og svartebørshandlere, narkomane, transvestitter, halliker, kurtisaner, homofile, vegetarianere, magiske og apokalyptiske profeter. Dette mye fordi byen tok imot innflyttere fra store deler av Europa: Russere som flyktet fra revolusjonen, jøder som flyktet fra pogromene i Ukraina, konspiratører fra Balkan, polakker, ungarere og wienere.

I dette klimaet blomstret kabaretene, og ikke alle hadde like høye kunstneriske ambisjoner. Mange var rene strippeklubber med et tynt ferniss av annen underholdning. Kabaretprogrammer med pornografiske tekster, tegninger og bilder florerte, og hadde gjerne pirrende titler som ”Kjærlighet i kunst, humor og poesi”, eller ”Kunsten og scenen, og andre vakre ting”. For å skille disse fra den vanlige kabareten, har de fått betgnelsen Amüsierkabarett – og her det vi finner Kit Kat Klub fra Cabaret.

Men det er også i Berlin vi på denne tiden finner de unge Bertolt Brecht og Kurt Weill, forfatter og komponist, som tok med seg kontakten mellom skuespillere og publikum inn i de mer vanlige teatrene, og lot seg inspirere av musikken.

Alle de sosiale problemene Tyskland slet med på denne tiden, gjorde at kabareten ble et medium der venstreintellektuelle kunne kritisere samfunnet. De tok et oppgjør med den tyske glorifiseringen av krigen, den begynnende militariseringen, og skrev ballader om de grusomme opplevelsene soldatene hadde vært utsatt for. Brecht skrev ”Legende vom toten Soldaten” (Legenden om den døde soldaten) i 1918, og ble svartelistet av nazistene allerede i 1923. Sangen ble brukt som begrunnelse for å frata ham hans tyske statsborgerskap i 1935.

I «Cabaret» vies konflikten mellom kabaretene og nazistene stor oppmerksomhet. Ettersom sistnevnte vant stadig større makt, valgte stadig flere forfattere og komponister å forlate Tyskland. Erich Kästner, forfatter av mange kabaretsanger, var av dem som valgte å bli igjen, og var til stede under et av nazistenes bokbål:

”I 1933 ble bøkene mine brent under en mørk fest i Berlin, på den store plassen ved siden av operaen, av en viss herr Goebbels. I triumf ropte han ut navnene på 24 tyske forfattere, som på dette symbolske viset ble utslettet for evigheten. Jeg var den eneste av de 24 som hadde møtt opp personlig for å bivåne denne teatralske frekkheten.”

Og med det var kabaretens glanstid over.