Kvinnelig og mannlig

I en avis jeg arbeidet i tidligere, oppsto det en diskusjon mellom redaktøren og den kvinnelige deskeren.

Om du nå har sett for deg at redaktøren er en mann, så har du helt rett, og diskusjonen gikk nettopp på bruken av betegnelsen ”kvinnelig”. For ham var det et poeng å bruke betegnelsen når det var snakk om advokater, leger, direktører, og andre folk i en ledende stilling som samtidig var kvinner. Fra hans side var det godt ment, en måte å fremheve kvinner på. Deskeren var fundamentalt uenig. Hun mente at det i stedet var en måte å signalisere at dette var noe som avvek fra normalen.

I dagens Aftenposten skriver Helene Uri om det samme fenomenet. Hun åpner med å sitere fra et leserbrev i samme avis i forrige uke, et leserbrev så drøyt at jeg i det lengste trodde det var en spøk. Religionshistoriker Geir Levi Nilsen skrev nedsettende om både Valla og Yssen, at det i deres kjølvann åpenbarte seg en hel haug av sutrende gråtekoner, og avsluttet med å håpe at vår forsvarsminister ikke ville springe gråtende inn på kontoret sitt om Norge ble invadert av en fremmed makt. Religionshistorikeren burde for øvrig vite at gråtekoner er kvinner som gråter ved en begravelse, og at de ofte blir hyret inn og betalt for å gråte på kommando. Men nok om det.

Helene Uri har en forstemmende lang liste med eksempler. Særlig går det ut over Aftenposten selv, som i en artikkel om potensielle sjefskandidater for Nationaltheatret spurte: ”Hva sier du til en kvinne som sjef denne gangen?” De hadde åpenbart glemt at Ellen Horn var sjef før Eirik Stubø ble det. Uri tror en slik vinkling bidrar til en eksotisering av kvinner som teatersjefer, og det har hun selvfølgelig helt rett i.

Hva med Uri selv? Er hun en forfatter? ”Jeg er en kvinnelig forfatter, en subkategori av hovedkategorien.” Hun skriver at ordstrengen ”kvinnelig forfatter” får 11 000 treff på nettet, mens ”mannlig forfatter” bare får 900. ”Kvinnelige leger” får nesten 15 000 treff, mens ”mannlige leger” får fattige 641. Uri kvier seg heller ikke for å sparke sin gode venn Per Egil Hegge på skinnleggen: I en av sine språkspalter omtalte han konsekvent en lege som ”han”, mens sekretæren var ”hun”.

Jeg håper dette bare er en generasjonsgreie. I mitt eksempel ovenfor kunne redaktøren vært faren til deskeren. Da jeg gikk på videregående, brukte jeg ordet ”vitenskapskvinner” i en stil, og fikk røde streker av den mannlige norsklæreren. Jeg spurte om hvorfor, og fikk vite at ”vitenskapsmenn” var et vanligere ord. Men oj, da tente alle jentene, og jeg ble dagens helt. Siden da har jeg forstått at det lønner seg, om ikke av andre grunner, å være en mannlig feminist. Oj-sann… Jeg mener: Siden da har jeg skjønt at det lønner seg å være feminist.

Fjæra som ble til fem døde høns

I gårsdagens Dagbladet fikk vi et prakteksemplar av fjæra som ble til fem høns. Men først litt forvirring: På førstesiden skriver avisen at Ingrid Schulerud er «Lei av motetyranniet”. Greit nok. Men så, inni avisen, har ting forandret seg. Her er det slik at Schulerud «Mener mote kan bli et sosialt tyranni”.

Da er det jeg lurer på om vi har et tyranni eller ikke. Inni avisen frykter hun at vi kan få et tyranni, mens hun på førstesiden allerede er lei av det. Så hva er det egentlig hun mener? Vi må lese artikkelen. Der sier hun: «Det var en gang alle skulle ha Armani-bukser også. Det blir et slags sosialt tyranni.”

Det er moro å se hvordan deskingen av en artikkel fungerer. Det som i intervjuet var en bagatell, en bisetning fra Schulerud, blir plukket opp av de som redigerer saken. Se her har vi ordet «tyranni” – skikkelig bra, det bruker vi. Sterkt ord. Få det opp i overskriften. Så blir det bestemt at saken skal på forsiden. Ny runde. Hold fast i ordet «tyranni”. Men det er kanskje litt kjedelig at hun bare frykter tyranni? Sier hun ikke at vi allerede har det? Og at hun er lei av det?

Her skal det ikke grinebites. Artikkelen som helhet gir dekning for at Schulerud er lei av at alle skal ha det samme. Det morsomme er bare å se hvordan en bisetning, en tankeløs bruk av det egentlig ganske sterke ordet «tyranni”, slåss seg opp og frem til førstesiden i en av landets største aviser.

Det var H.C. Andersen som ga oss uttrykket «en lille Fjeder kan nok blive til fem Høns.” Han brukte det i eventyret «Det er ganske vist!” fra 1852. Også der ser vi at en slentrende bisetning kan bli rystende nyheter.

Ei lita høne klør seg med nebbet, og mister en fjær. «‘Der gik den!’ sagde hun, ‘jo mere jeg piller mig, desdeiligere bliver jeg nok!’” En av de andre hønene tolker dette dit hen at hun vil plukke av seg fjørene for å se godt ut for hanen, og lar seg opprøre av dette. Historien går videre til uglene, duene og nabohønsegården, og for hver gang blir historien verre og verre. Til slutt heter det at fem høns har plukket fjærene av seg for å vise hvem som var blitt magrest av kjærlighetssorg, og at de så hakket hverandre til blods og falt døde om.

Litt det samme som skjer fra ledd til ledd i et avishus.

Åsne Seierstads nye bok

Åsne Seierstad har gitt ut ny bok: «De krenkede» er en fyldig beretning fra krigføringen i Tsjetsjenia. Seierstad snakker med barn, mødre, fedre, studenter, politikere, torturofre og soldater, både tsjetsjenske og russiske. Skal ikke si så mye mer om den, annet enn at det er blitt en viktig og godt fortalt bok, og at jeg lett kan anbefale den. Bare ikke gi den i julegave til noen som ønsker seg en bok de kan kose seg med. Dette er ikke en koselig bok.

Dagsavisen spurte om jeg kunne portrettintervjue Seierstad, og det sto på trykk i går.

 

Krigskringkasteren

En ung kvinne sitter foran en svart-hvitt tv og ser gruoppvekkende bilder fra et sted hun knapt kan stave. Tsje-tsje-nia.

Det er januar 1995. Hun sitter i en leilighet i Moskva, og den russiske hæren lider store nederlag der nede i Kaukasus. De ringer fra Arbeiderbladet, avisa hun skriver for fra Russland, og ber henne forklare hva som skjer. Men det er ikke lett. Informasjonen spriker i alle retninger. Til slutt bestemmer hun seg for å reise dit.

En vårdag snakker hun med en offiser for å få sitte på med et fly nedover. Han måler henne skeptisk opp og ned, spør hva hun har i krigen å gjøre, om hun ikke bør skrive om noe mer kvinnelig, klær, vårmotene.

– Jeg er minimalt interessert i klær, svarer den unge kvinnen. To dager senere lander hun på flyplassen i Groznyj, den krigsherjede hovedstaden i Tsjetsjenia. Åsne Seierstad er på sitt første oppdrag som krigsreporter. Hun er 24 år gammel.

 

– Det var første gang jeg hadde følelsen av å veie livet mitt i hånda.

Tolv år senere. Åsne Seierstad er blitt kvinnen vi alltid forventer å se der det skjer noe dramatisk i verden. Kosovo, Afghanistan, Irak … Åsne, som vi alle er på fornavn med, har vært der, rapportert og skrevet bøker. Nå har hun skrevet bok om sine gamle og nye erfaringer i Tsjetsjenia, etter at hun reiste ned igjen for to år siden. «De krenkede» er en bok om folk som lever i dødens grenseland.

– Eller, det er kanskje en klisjé det å skrive at man står med livet i hånda, men det er faktisk slik du kan ta deg selv i å tenke når du er i Afghanistan eller Irak. Her kan jeg faktisk dø. Nå. Den første gangen i Tsjetsjenia ante jeg ikke hva jeg gikk til før jeg var der. Jeg satte meg på flyet og håpet det beste.

– Kanskje du skulle skrevet om klær i stedet?

– Jeg har faktisk gjort det en gang, da jeg var i innenriksavdelingen til Dagsnytt. Ble sendt ut til motemessa på Sjølyst. Det var greit nok det, altså, men det ga vel ikke akkurat mersmak.

– Du har sagt man må ha et visst ubehag i kroppen for å holde på slik du gjør.

– Har du det som plommen i egget, med en god jobb, venner, familie; har du mye å tape, er terskelen for å dra ut til konfliktsoner mye høyere. Det krever at du involverer deg i en slik grad at dette andre livet må forsakes, og da må du ha et visst ubehag som gjør det mindre vanskelig å gjøre dette. Å forsake det.

– Dette lyder trist. Har du det ikke bra?

Hun smiler.

– Ubehaget er blitt mindre med årene. Kanskje kan du også bare kalle det en vind, som pruster og blåser meg dit jeg føler jeg bør være. Da jeg satt i Moskva for 12 år siden, snek ubehaget seg på fordi jeg ikke greide å forstå hva konflikten dreide seg om. Til slutt ble det så, ja, ubehagelig, at den eneste løsningen var å reise ned til Tsjetsjenia og finne ut av det selv.

 

Stakkars Arbeiderbladet. Å ha ansvaret for en purung reporter ute i krigen satte mange grå hår i hodet på redaksjonen. Bare en uke etter at hun hadde landet ble en bil hun kjørte med beskutt, og Seierstad og de andre hoppet ut og la seg i en grøft der kulene suste over hodene deres. Hun reiste rundt blant skuddvekslinger og rakettangrep og massegraver og sykehus for å få tak i de gode reportasjene.

En dag hun var tilbake i Moskva for å hvile kom beskjeden: Arbeiderbladet ville ikke ha flere reportasjer fra Tsjetsjenia. Det var for farlig. Dermed hadde hun ikke lenger et reisebudsjett. Men Seierstad visste råd: Hun tok seg jobb som tolk for de andre journalistene, og ble med dem.

– I ettertid kan jeg jo forstå Arbeiderbladet. De hadde et ansvar for meg. I tillegg hadde de fått hyppige oppringninger fra moren min på Lillehammer.

– Du har basert den første delen av denne boka på reportasjene fra Arbeiderbladet?

– Ja. Jeg trodde det skulle bli skikkelig flaut å lese disse gamle artiklene, at de skulle være fulle av klisjeer og dårlig språk, men de står seg faktisk ennå. Det betyr vel at jeg ikke har utviklet meg så mye siden den gang.

– Eller at du hadde en god redaktør?

– Det hadde jeg. Etter at jeg hadde levert skolestilaktige artikler i et halvt år, stakk jeg innom utenriksredaktør Øyvind Johnsen på en tur hjem til Norge. Han sa se her, dette er en tittel, dette er en ingress, dette er mellomtitler. Jeg ville ikke fått jobb i en lokalavis en gang med det lille jeg kunne da. Den eneste grunnen til at jeg fikk skrive for Arbeiderbladet var at jeg var i Russland og kunne russisk.

 

At Seierstad ble journalist var helt tilfeldig. Egentlig skulle hun bli statsviter eller diplomat. Journalistikk var useriøst. Etter å ha reist rundt i Latin-Amerika og studert spansk, besøkte hun St. Petersburg med faren og broren i 1990, og der ble hun fortryllet av Russland. Noen år senere studerte hun statsvitenskap i Moskva.

– Men jeg var ikke mye ved universitetet. Du burde ikke være her, sa de til meg – reis rundt i landet og se deg om. Så jeg kjøpte tredjeklassebilletter sammen med russiske venninner og tok toget på kryss og tvers over taigaen. I dag lyder det teit, men jeg var på let etter Russlands sjel. Det lå et slør av mysterium over landet.

En dag spurte en venn om hun ville møte assistenten til Russlands parlamentsformann. Hun takket ja. Men, sa vennen, jeg sa du var fra en norsk avis, for ellers ville ikke han tatt seg bryet med å møte deg. Derfor er det lurt om du tar med deg en notisblokk med tjue spørsmål.

– Jeg kom inn i et stort kontor der denne mannen satt og røkte pipe. Under intervjuet tenkte jeg at ja, det er journalist jeg skal bli. Jeg brukte en hel uke på å skrive ut intervjuet, sendte det til Arbeiderbladet, og fikk beskjed: Skriv mer!

 

Ti år senere tar Seierstad på nytt toget i Russland. Hun er på vei til Moskva fra Uljanovsk, der hun har møtt den skadete, russiske soldaten Nikolaj. Han gikk på en mine i Tsjetsjenia og ble blind. Splinten i hodet vil sørge for at han neppe blir førti.

På toget spør folk henne om hvorfor hun er kommet til Russland for å skrive en negativ bok om landet.

– De mente jeg burde skrive like mye positivt som negativt, så det ble balanse. De spurte: Hva liker du med Russland, da? Og jeg ble svar skyldig. Det var rart å ha glemt et så viktig kapittel i livet mitt. For det er bare å innrømme at det mystiske sløret som lå over landet er borte. Nå virker det mer traurig, hardt; du merker det på gata, hvordan de snakker til deg og dulter borti deg. Samtidig er det så mange søte mennesker der borte også.

– Boka di heter «De krenkede». Det synes å gjelde både russere og tsjetsjenere?

– Jeg var redd tittelen skulle være overtydelig, men Russland står for meg som et land med mange krenkede. Alt de har gjennomgått, med tsardynastiet, Stalin, krig, fattigdom; listen er lang, og det var mange historier jeg ikke fikk med i denne boka. En handler om en familie som fikk vite at soldatsønnen deres hadde begått selvmord. Da de åpnet kisten, viste det seg at han var full av kulehull. Sannheten var at berusede offiserer hadde satt skuddsikre vester på noen unge soldater og bedt dem løpe mens de skøyt på dem. Soldatene ble skadd så mye at offiserene til slutt bestemte seg for å ta livet av dem.

Seierstad har lyst til å skrive en egen bok om Russland en gang.

– Den vil jeg ha stor respekt for å skrive. Det gjelder å se situasjonen fra deres synsvinkel, uten å dømme.

 

Første gang Seierstad reiste inn i Tsjetsjenia, hadde Russland pressefrihet. I dag er det vanskelig å reise inn i sonen der «anti-terroraksjonene» foregår. Derfor, i 2005, reiste hun inkognito over grensen, iført langt skjørt og skaut, med en venninne som ba henne om å ikke se seg nysgjerrig rundt, men bøye hodet og se uvennlig ut.

– Krigen frastøter meg egentlig. Det er menneskene jeg er interessert i. Hvordan de opplever og takler det. Hva det gjør med dem. Men det er klart det er vanskelig å møte folk som kan være døde dagen etter.

Rammen rundt boka er et hus fullt av barn som alle har mistet foreldrene sine. Hadizat, «Engelen i Groznyj» som selv ikke kan få barn, tar seg av dem sammen med ektemannen Malik. To av dem er søskenparet Liana og Timur.

– I boka referer jeg en samtale jeg har med Timur. «Jeg er ond. Inni meg, i hjertet mitt, det er fullt av ondskap,» sa han. Bokredaktøren min sa at slik snakker ikke barn. Jo, sa jeg, i Tsjetsjenia gjør de det. Liana og Timur har opplevd grov omsorgssvikt. Foreldrene deres ble drept, og så ble de satt bort til en onkel som slo dem begge og misbrukte Liana. Timur rømte, levde på gata, stjal fra andre barn og drepte løshunder for å føle seg sterk.

– Når du får slike historier: Hvor lett er det å la være å gråte?

– Om du lover å ikke lage et hovedpoeng av det, så kan jeg innrømme at ja, jeg gråt av og til sammen med barna når de fortalte om det de hadde opplevd. Det er umulig å ikke gjøre det når du hører om alle overgrepene de er blitt utsatt for. Eller når du sitter med en gammel dame som har mistet fem av de seks barna sine. Hvordan kan jeg forstå det?

 

I løpet av de siste årene er Seierstad blitt en internasjonal stjerne. Hun har solgt 2,7 millioner bøker. «De krenkede» er allerede under oversettelse til 12 språk.

– Hva betyr det når Åsne Seierstad skriver en bok om Tsjetsjenia? Vil det kunne påvirke verden på noen måte?

– Det beste vil jo være om flere, og da særlig politikere, bryr seg. Og jeg skriver ut fra en tanke om at dette må verden vite mer om. Men jeg vet ikke. Jeg er ingen aktivist. Jeg er journalist. Det er min oppgave å reise til steder dit de færreste drar og rapportere om det som skjer. Men der slutter min rolle.