Så brått kan det skje. En mann møter en motorsykkel i havnebyen Piraeus, Hellas, en motorsykkel i høy hastighet nedover en travel gate, og et par timer senere dør han av hodeskader på et sykehus.
«Denne historien vil aldri bli ferdig.» Det sier storesøsteren til sin lillebror i begynnelsen av filmen «Landskap i tåke». Theo Angelopoulos, den 76 år gamle, greske filmregissøren som nå er død, var iferd med å spille inn sin film nummer tre i trilogien om det moderne Hellas da han møtte motorsykkelen. Nå takker vi for det han rakk å lage.
«Landskap i tåke» (1988), en rørende film om to søsken på leting etter faren sin; «Storkens nølende steg» (1991), om den iboende inhumaniteten i grenser; «Odyssevs’ blikk» (1995), om en gresk-amerikansk filmskaper på jakt etter gamle filmruller, «Den gråtende engen» (2004) og «Tidens støv» (2008), de første to filmene i trilogien, og mange andre. Selv er jeg aller mest glad i «Evigheten og en dag» fra 1998.
Det er fascinerende filmer. Angelopoulos var ikke en som tok altfor nøye på det å underholde. Filmene er langsomme, med lange tagninger, ofte med mennesker som synes fastfrosne i tiden, arrangert i tablåer som kan lede tankene hen til noe drømmeaktig, ikke alltid realistisk, men bestandig betagende. I tillegg hadde han et visuelt språk som er lett å kjenne igjen. Vi befinner oss langt unna det solfylte Hellas i hans filmer. De er grå, sorte og beige, og ser bestandig ut som om de er filmet i november eller mars. Men om omgivelsene er kalde, er menneskene, og da kanskje særlig barna og de eldre, varme.
Angelopoulos er død. Et sted i Hellas sitter motorsyklisten som kjørte ned og drepte en av verdens mest anerkjente regissører. Et oppsett den avdøde regissøren sikkert kunne ha funnet det verdt å lage film av.