Til Ulf Erik Knudsen

Ulf Erik Knudsen, Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann, er ute i Aftenposten i dag og sier følgende: «Vi vil at kulturmidler skal brukes til kultur som folk vil ha.» Han kan dermed ikke ha lest det jeg skrev om hans kultursyn i Morgenbladet for et drøyt år siden, ellers ville han jo ha forandret mening siden den gang. Det lød slik:

Kjære Ulf Erik Knudsen

Hvilken kulturarv vil Fremskrittspartiet gi videre til fremtidige generasjoner? Jeg leste intervjuet med deg i Dagsavisen forrige helg, der du blant annet uttalte: «Det er markedet som bestemmer hva som er kvalitet, selvfølgelig er det det.» I den anledning har jeg lyst til å spørre om du har hørt om Rudolf Muus.

Fordomsfull som jeg er, antar jeg du ikke har det. Men du er ikke den eneste. Folk flest i dag vet ikke hvem Rudolf Muus var. Det til tross for at Muus i sin tid, rundt det forrige århundreskiftet, var Norges soleklart mest leste forfatter. Mye mer lest enn både Ibsen, Bjørnson, Hamsun og Undset i Norge. Hans rundt femti romaner solgte til sammen i flere millioner eksemplarer. Så hvorfor er det ingen som har hørt om bøkene hans i dag?

Fordi de er dårlige. Folk flest i dag, om de satte seg ned med Muus, ville synes de var daterte, klisjefulle og pinlige.

Et sted i intervjuet sier du at Fremskrittspartiet ønsker å «opprette en norsk kulturkanon». Da lurer jeg på: Vil dere ta med forfatterskapet til Muus? Eller en enkeltbok, som «Fabrikpigens Kjærlighedshistorie»? Ifølge dine kriterier for kvalitet, bør Muus være selvskreven. Jeg regner derfor med at svaret er ja.

«Vi vil ha bort meningsløse, passiviserende ordninger. Det er helt urimelig å betale folk for å gjøre ingenting,» sier du i forbindelse med den statlige garantilønnen til kunstnere.

Det er trist, for jeg regner med det betyr at Ibsen ikke får lov til å være med i Fremskrittspartiets kulturkanon. Han ble nemlig bevilget Statens kunstnerlønn i 1866. Etter det skrev han verk som «Peer Gynt» (1867) og alle de andre kjente. En slik snylter på skattebetalerenes penger antar jeg ikke bør holdes frem som et eksempel til etterfølgelse for dagens kunstnere.

I forbifarten: Bjørnstjerne Bjørnson mottok kunstnerlønn fra 1863, Edvard Grieg fra 1874, Theodor Kittelsen fra 1911, og, ja, listen er ganske lang.

Men la oss legge garantilønnen til side. Kanskje oppfordrer den til dovenskap, som du sier. Du vil kanskje, som Løken-utvalget, eventuelt gi kortere, prosjektbasert støtte, for å gi kunstnerne et spark bak? Da lurer jeg på hvem som vil få støtte, ettersom du sier de «må orientere seg mot det publikum liker».

Anne B. Ragde, etter å ha lånt penger til mat, sa til seg selv: «For en tosk du er, Anne. Hvorfor skriver du ikke en historie du kan tjene penger på? Det er ikke akkurat noen suksessoppskrift å skrive om tre brødre på en grisegård.» Hva om en komité for tildeling av forfatterstipend hadde tenkt det samme som henne selv? Hva om de hadde sagt nei, Ragde, du må nok skrive om noe som enten er litt mer vanlig eller spennende? Vet vi hva folk vil ha? Er ikke folkelighet like vanskelig å definere som kvalitet?

Det er kjempefint at Fremskrittspartiet vil «ta bedre vare på den norske kulturarven,» men jeg er bekymret med tanke på kommende generasjoner. Hvilken kulturarv skal de ta vare på? Vil vi greie å ta vare på vår tids Ibsen, Grieg, Kittelsen og Bjørnson? Eller skal vi bare ta vare på bestselgere som Rudolf Muus?

Reklamer

David Sylvian-intervju

For to år siden, da David Sylvian kom til Norge for å holde konsert, gjorde jeg dette telefonintervjuet med ham for Morgenbladet. Der snakker han blant annet om det kommende albumet sitt, og det er klart for utgivelse nå den 14. september. I den anledning tenkte jeg det kunne være kult å publisere intervjuet på bloggen min. Mer informasjon om det nye albumet kommer senere.

sylvianblogg

Verden på dørstokken

September. En ny høst. Det er en helt perfekt tid for David Sylvian å holde sin første konsert i Norge. Få andre sangere og komponister har gjennom en lignende karriere greid å lage melodier og tekster like glassklare, skjøre og mørke som nettopp ham. Og i løpet av den turneen han nå er ute på, lover han et gjenhør med gamle sanger.

– Jeg trodde ikke jeg skulle legge ut på en turné som denne, sier Sylvian på telefon fra London.

– Etter mitt forrige soloalbum, «Blemish» fra 2003, hadde jeg en følelse av å ha tatt et langt skritt fremover og lagt det gamle materialet bak meg. Så viser det seg at disse sangene fremdeles har en klangbunn i meg. Derfor er noe av målet med denne turneen å utforske disse sangene en siste gang før jeg kutter repet bakover. Men jeg er ikke sikker på om det vil lykkes.

Sylvian har forsøkt dette en gang før. Rundt tusenårsskiftet tok han et oppgjør ved å gi ut en dobbel samle-cd med sanger og en enkel cd med instrumentaler, henholdsvis «Everything and Nothing» og «Camphor».

Til sammen utgjorde de et dokument over en av de mest bemerkelsverdige karrierene innen popmusikk. I 1981, som vokalist i bandet Japan, var Sylvian tenåringsidol, popstjerne, verdens vakreste mann, på god vei til et liv i sus og dus og fet bankkonto. Hva skjedde? Han ville ikke mer. Sylvian forlot rampelyset for i stedet å satse på musikk og en indre utvikling.

I 1984 dukket han opp igjen med albumet «Brilliant Trees». Her utforsket han jazz og minimalistisk musikk. Senere kom andre album som solgte i færre og færre eksemplarer, men Sylvian har aldri sett noe heroisk over sin egen utvikling. For ham har den vært helt nødvendig.

– Når jeg har lagd noe, har min intuitive følelse alltid vært å legge det bak meg og arbeide videre. Å gå tilbake er for meg å gå i motbakke.

Så da spør jeg ham i stedet om hva han holder på med nå.

– Jeg er halvferdig med mitt neste soloalbum. Det vil følge utviklingen fra «Blemish». Jeg har møtt musikere og spilt inn instrumentalspor i Wien og Tokyo, og skal spille inn mer i London senere i år, noe som forhåpentligvis til sammen vil gi meg det jeg trenger for å sette sammen et nytt album.

De siste årene har Sylvian arbeidet mye med improvisasjonsmusikere.

– Du går inn i et rom, og en musikalsk samtale begynner. Jeg ber om friheten til å ta opp alt og bruke det jeg liker. Men det er vanskelig. I Wien holdt vi på i åtte dager før jeg fikk det jeg var ute etter.

Sylvian er ellers av dem som omfavner mulighetene internett gir til å spille inn musikk. Filer sendes fra kontinent til kontinent via e-post, han ber om ditt fra noen og datt fra andre, og syr det til slutt sammen i sitt hjemmestudio.

– En slik innspillingsmetode kan virke kald sammenlignet med det å møtes i studio. Jeg ser det motsatt: Nettet gir musikere muligheten til å møtes direkte. Det er noe veldig vakkert i det å møtes i en rent musikalsk samtale. Da er jeg heller ikke avhengig av hvem som til enhver tid kan møte opp på dørstokken min.

– Du har hele verden på dørstokken?

– Ikke sant? Og den innsatsen de legger ned der de spiller inn sine bidrag i ensomhet, er ikke mindre enn om vi hadde møttes.

På denne måten var det Sylvian innledet samarbeidet med de norske musikerne Jan Bang, Erik Honoré og Nils Petter Molvær i 2002. Han ba dem om å remikse sangen «Mother and Child» til en instrumental for «Camphor», og Molværs trompet erstattet Sylvians vokal.

Da albumet «Blemish» skulle remikses, ba han nok en gang Bang og Honoré om hjelp, denne gang med sangen «The Only Daughter». Og til prosjektet Nine Horses og deres album «Snow Borne Sorrow» i 2005, fikk han Arve Henriksen til å spille trompet på flere av sangene. Henriksen spiller også på Sylvians aller nyeste plate, «When Loud Weather Buffeted Naoshima», som var et bestillingsverk til et japansk kunstmuseum.

– Vil noen av de norske musikerne dukke opp på scenen i Oslo?

– Jeg garanterer ingenting, men det er en viss mulighet. (Arve Henriksen ble faktisk med på konserten.)

Med seg på turneen har Sylvian kontrabassisten Keith Lowe, pianisten Takuma Watanabe og sin bror, trommeslageren Steve Jansen. Han lover en intim konsert der den sparsomme instrumenteringen vil resultere i annerledes versjoner av de svært så gjennomarbeidede studioinnspillingene.

– Steve er med fordi han på sett og vis forstår sangene bedre enn meg. Keith var med på den første turneen min, mens Takuma er et relativt nytt, musikalsk bekjentskap som jeg ønsker å utforske noen ideer med. Det er musikere jeg vet kan gi musikken det intime uttrykket jeg ønsker at den skal ha nå.

– Har noen artister inspirert deg når det gjelder sceneopptreden?

– Oj, jeg er nesten aldri på konserter. Den siste jeg var innom var en festival for ny musikk i Köln, der noen av de jeg har spilt med tidligere skulle opptre, som gitaristen Christian Fennesz. Jeg var der for å finne ut om det var noen flere interessante musikere der. Men noe jeg så nylig, på dvd, og virkelig tok pusten fra meg, var et konsertopptak med Jacques Brel. Jeg har alltid likt ham, men det å se ham på scenen ga et dypere innblikk i den magien og karismaen han utstrålte. Helt fantastisk.

Kjærligheten til Jacques Brel deler han med sangeren Scott Walker – som også er Sylvians store helt. Walker ga i fjor ut sitt første album på ti år, «The Drift». Hva syntes han om det?

– Vel, jeg er veldig glad for at Scott endelig får litt anerkjennelse for det han har lagd opp gjennom årene. Han er virkelig en undervurdert artist. Når det gjelder «The Drift», fungerte den ikke for meg. Jeg greide ikke å knytte meg til den. Ingen kan imidlertid si annet enn at den er et unikt verk, og at han er den eneste som kunne ha laget den.

Turneen har fått navnet «The World is Everything Tour». Sylvian forteller at det er et sitat fra Ludwig Wittgenstein – første proposisjon fra Tractatus Logico-Philosophicus.

– Navnet gir uttrykk for en undring over hvordan vi skal forstå verden i dens nåværende tilstand. Den er blitt så mye mindre, mer tilgjengelig, og dermed tar den større plass i livene våre, angår oss mer. Vi er mindre isolert enn før.

Dette reflekterer den utviklingen tekstene til Sylvian har gjennomgått de siste årene. Der han tidligere hentet inspirasjon fra diktere som Thomas Gray og W.B. Yeats, og benyttet seg av motiver fra natur, religion og mytologi, har han i nyere sanger som «World Citizen» og «The Banality of Evil» tatt tak i mer utadvendte temaer.

I «The Librarian» fra 2005 synger han om susende kuler, et lite barn, løgner og fluktruter.

– Er det en sang om misnøye med dagens verden, og flukt?

– Ja, det er definitivt en sang om verden i dag, og den er skrevet som et åpent brev til en av mine døtre. Men jeg vil ikke si den handler om flukt. Slik jeg ser det, blir vi stadig forsøkt hjernevasket til å innta et snevert og materialistisk syn på verden. Denne sangen forsøker å skissere et grep om virkeligheten, en bredere og dypere tilnærmelse til verden, et mer altruistisk blikk, istedenfor bare å drive hjelpeløst rundt. Slik jeg ser det, er dette det motsatte av flukt.

Thomas Harriots måne

harriotsmoon1

I år er det ikke bare 40 år siden mennesket gikk på månen første gang – det er også 400 år siden noen rettet et teleskop mot månen og studerte dens overflate. I hvert fall sånn ordentlig grundig, og det var britiske Thomas Harriot. Han tegnet til og med noen fine kart over månen. Det første er datert den 26. juli 1609, noe som betyr at han var tidligere ute enn italienske Galileo Galilei.

Men hvem har hørt om Harriot i dag? Han brydde seg ikke stort om å skape blæst om seg selv, han hadde penger nok, og lot være å publisere tegningene. Dette i motsetning til Galilei, som var i beit for både ry og penger, og ga ut bok i 1610. Grunnene til at Harriot valgte å ligge lavt var flere. To venner av ham satt i Tower, fengslet på politisk grunnlag, og han ikke hadde noe behov for å tiltrekke seg oppmerksomhet etter å selv ha blitt fengslet i 1605, mistenkt for å bruke magi mot kong James da han satte opp et horoskop for ham, og for å ha planlagt å sprenge parlamentet. Han var uskyldig, og slapp heldigvis å sitte lenge.

Ute av fengselet fortsatte Harriot med sine optiske arbeider og videreutviklet et teleskop han hadde skaffet seg i Nederland. Den første tegningen av månen ble laget da teleskopet hadde en styrke på 6. Noen år senere, i 1612 eller 1613, da han hadde et teleskop med en styrke på 32, tegnet han dette kartet:

harriotsmoon2

Allan Chapman, vitenskapshistoriker ved Oxford, sier til BBC at denne tegningen markerer begynnelsen på moderne kartografi – intet mindre. «Thomas Harriot was not only the first person ever to draw an astronomical body with a telescope on 26 July 1609, he rapidly developed to become an absolutely superb lunar cartographer. There weren’t equivalent lunar drawings to be done for another 30 years. Tragically, no-one knew of it until relatively recent times, so Galileo gets all the credit.»

Harriot var også den første som oppdaget solflekker. 199 stykker så han mellom åttende desember 1610 og attende januar 1613. Deretter ser det ut til at hans vitenskapelige arbeider tok slutt.

USSA

obama

Det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek bringer en i og for seg sensasjonell nyhet: «Bare 53 prosent sier at kapitalisme er bedre enn sosialisme.» At det var? I landet vi er vant til å tenke på som verdens mest anti-sosialistiske, sier nå bare 53 prosent at kapitalisme er bedre enn sosialisme? Betyr det at 47 prosent mener sosialisme er bedre enn kapitalisme? At Republikanerne har rett når de hevder Obama er en sniksosialist som fordreier hodene på gode amerikanere?

Kanskje har Newsweek gitt oss forklaringen på fenomenet allerede tidligere i samme artikkel. Der siterer de den konservative radioprateren Rush Limbaugh, som under valgkampen sa at Obama «ville foretrekke å være presidentkandidat i et vesteuropeisk land» fordi han «foretrekker sosialisme fremfor kapitalisme.»

Okej. Så hvis den amerikanske definisjonen av sosialisme er Vest-Europa, og land som Frankrike, Tyskland, Nederland, Storbritannia og Danmark er å anse som sosialistiske bastioner, så er det kanskje ikke så rart at kun 53 prosent mener kapitalisme er bedre enn sosialisme. Opptil flere amerikanere har jo vært og besøkt oss her i Vest-Europa, og sett at det ikke står så verst til. I hvert fall ikke sammenlignet med hvordan de har det i USA for tiden.

Futurisme på Tate Modern

futurisme

Kjæresten min og jeg var i London i helgen, og benyttet anledningen til å stikke innom Tate Modern. Flere grunner til det. For det første er det en fin spasertur langsmed Themsen når du har så fint vær som vi hadde, og jeg kjøpte denne boken av en fyr som solgte brukte bøker fra et langt bord. Dernest er Tate Modern et så kult bygg i seg selv at jeg ville gått dit om de så viste «Margaret Thatcher. A life in pictures» (men det er bare tittelen på en bok vi fant dagen før).

tate

Hovedutstillingen på Tate Modern er for tiden futuristene. Denne radikale gjengen med gærningen Marinetti i spissen, som mente at en racerbil var vakrere enn statuen Samothrace, som glorifiserte krig og foraktet kvinnen, skal ha for at de rusket godt opp i kunsthistorien ved å proklamere en ny begynnelse og tråkke på alt som hadde vært før dem. Ekstra morsomt er det derfor at de nå er solid plassert på museum sammen med alt det andre rælet.

delaunay

Tates utstilling er delt inn i elleve rom. Først finner du en introduksjon, deretter er den delt inn i temaer og land: «The street», «States of mind», «Cabaret», «Paris: Cubism», «Paris: Section d’or», «Paris: Orphism», «Russia: Cubo-Futurism», «Words in freedom», «London: Vorticism» og til slutt «War». Til det siste temaet er å si at britiske Nevinson var den eneste futuristen som faktisk ble med i første verdenskrig, som ambulansesjåfør, og hans bilder tok for seg den tragedien krig er. Nevinson sto også bak ett av de bildene vi likte aller best: «The arrival».

nevinson

Etterpå gikk vi og så på surrealistene i etasjen under, noe som passet godt på flere måter, ettersom de ikke bare kronologisk sett kom etter futuristene, men også var opptatt av det som foregår i underetasjen. Ideelt sett skulle de kanskje vært utstilt i kjelleren.