Gøyale gatenavn i Oslo (4)

Advertisements

Kvinner og sex

Evolusjonspsykologen Leif Edvard Ottesen Kennair er intervjuet i Finansavisen og sitert i Klassekampen:

«Et veldig kjent eksperiment: En attraktiv mann eller attraktiv kvinne vandrer rundt på et universitet og stopper tilfeldige studenter av det motsatte kjønn og sier: – Hei, jeg har sett deg på campus. Jeg liker deg. Vil du ha sex med meg? 75 prosent av mennene svarer ja, null prosent av kvinnene.»

Jeg leser ikke Finansavisen, og de legger heller ikke ut saker på nett, så jeg vet ikke hvilken sammenheng dette sitatet faller innenfor. Jeg vet altså ikke helt sikkert hva Kennair ønsker å si med dette. Men om det for eksempel skulle være at kvinner har mindre seksuell appetitt enn menn, så lurer jeg:

Hvor mange menn ville blitt med en ukjent mann som var større og sterkere enn dem med hjem om han hadde lovet at de skulle få tusen kroner av ham? En vanlig fremstilling av menn, ved siden av at de vil ha sex så ofte som mulig, er at de er opptatt av penger og status. Altså bør man gå ut fra at minst 75 prosent av de spurte mennene ville blitt med den ukjente mannen hjem. Men ville de det?

Jeg gjetter nei. Ganske enkelt fordi du ikke kan vite om en mann som helt ut av det blå vil gi deg penger, er spik spenna sprø. I verste fall kan du ende opp med at han voldtar eller dreper deg.

Og det er her vi finner forklaringen på hvorfor null prosent av kvinnene sier nei. Menn er, fra naturens side, større og sterkere enn kvinner, og kan i praksis gjøre hva de vil med en kvinne så snart de har fått henne med seg hjem. Så hvorfor ta sjansen?

Om mannen derimot hadde brukt litt tid på damene, vist seg å være grei, tilregnelig og høflig, så kunne nok svarprosenten steget kraftig. Det er nemlig noe av poenget med sjekking og forførelser: Mannen skal vise at han er en ålreit fyr som er til å stole på. Menn trenger ikke å ta slike forbehold når det gjelder kvinner – ergo 75 prosent ja. Mer mystisk er det ikke.

Noe helt annet

Rett som det er hører man at den norske debatten er «ensrettet» og preget av en samstemmighet blant de etablerte kommentatorene som gjør at forsøk på å si noe annet blir hardt og brutalt slått ned på. Problemet er at de som hevder dette ofte er de samme som mener at kvinner bør tilbake til kjøkkenbenken, at homofile ikke skal ha de samme rettigheter som majoriteten, at feminister har skapt millioner av mannlige tapere, at muslimene er i ferd med å ta over Europa og at offentligheten preges av de kulturradikales sensur. Mye oppgulp og promp, altså, ikke noe nytt, bare folk som vil skru tiden tilbake, og jeg er blant dem som mener det ikke er spesielt tøft å hetse kvinner og andre minoriteter.

Da er det bedre med noen som mener noe annet og samtidig gir ny innsikt – eventuelt noe man kan bryne seg på. I det siste har jeg sett to eksempler: Peter M. Johansen i Klassekampen og Helge Lurås i Aftenposten.

Den gjengse oppfatningen av krisen i Hellas går i norsk presse mangt og meget ut på at landet kan skylde seg selv. De mange «vitsene» om grekere som sirkulerer på nettet gir et enda mindre flatterende bilde av landets befolkning. Men så: Inn fra venstre kommer Peter M, journalist i Klassekampen, som i en kommentar den 21. februar fyrer av følgende bredside:

«Greske oligarker har enorme summer i utlandet, nok til å ha kunnet dekke gjelda før EUs råkjør for å sikre franske og tyske banker. Hent pengene hjem, slik Gaddafi-familiens penger ble beslaglagt i utlandet, konfisker eiendommene, beslaglegg tjuvegodset, sett dem på gata slik titusener av grekere og andre europeere blir kastet ut av sine hjem.»

Peter M sporer Hellas’ krise tilbake til en omfattende privatisering av offentlig virksomhet før eurokrisen: «Det var regelrett ran for å klemme Hellas inn i eurosonen som landet ikke har vært kvalifisert for én eneste dag […] Hellas ble solgt over en lav sko.»

Så er det Helge Lurås. Utenrikspolitisk forsker. Han skrev om Syria i Aftenposten samme dag. Selv ønsker jeg ikke annet enn å se Syrias president Bashar al-Assad og alle hans kumpaner idømmes lange fengselsstraffer ved en domstol i regi av FN for det de har gjort, og det de gjør, mot den syriske sivilbefolkningen, og her har jeg med meg så og si alle mine kolleger, noe som preger dekningen.

Lurås er på ingen måte noen venn av Assad: «Assad-dynastiets ‘legitimitet’ har i flere tiår vært basert på rå maktutøvelse og trusler om vold.» Likevel: «Det hadde gjort den opplyste debatten godt om konteksten for det som utspiller seg i Syria ble løftet mer frem. Meningsmålinger tyder på at Assad fortsatt har støtte fra opp mot 50 prosent av befolkningen, ikke minst fra kristne, drusere og alawitter. […] Den ensidige fordømmelsen av Bashar al-Assad er enten selektiv og opportunistisk eller basert på en ekstremt naiv oppfattelse av ‘staten’ og utøvelsen av makt. Er det slik at demonstranter som oppnår at staten tyr til vold i en desperat kamp for sin egen overlevelse dermed har legitimiteten på sin side?»

Man behøver ikke være enig med Peter M eller Lurås. De fleste vil nok være uenige. Og det er nettopp poenget: Her er det faktisk to stykker som mener noe helt annet uten å komme trekkende med reaksjonært tankegods. Slikt noe, tenker jeg, slikt noe er det vi bør få hver gang en Hanne Nabintu Herland eller Christian Tybring-Gjedde kommer trekkende med «det norske meningstyranniet». Ordentlig, substanstiell kritikk som gir deg et nytt syn på noe, og som du må skaffe deg ny kunnskap for eventuelt å imøtegå. Og noe sier meg at slikt noe ikke kommer like sjelden som enkelte vil ha det til.