En flyktning skriver sin bok

Maria Amelie har vært papirløs flyktning i Norge i sju år. Boken om hennes liv handler om optimisme og å nekte å bøye seg for tilværelsen.

Maria Amelie gikk over natten fra å leve et liv som ulovlig og papirløs flyktning i Norge til å bli rikskjendis da hun ga ut bok om seg selv. Det vil si: Hun er fremdeles en ulovlig og papirløs flyktning, men nå skjuler hun seg ikke lenger aktivt for myndighetene. Ny søknad om oppholdstillatelse sendte hun til Utlendingsdirektoratet (UDI) dagen før boken ble gitt.

– Boken er ikke en del av søknaden, er Amelie snar med å påpeke.

– Boken er et resultat av en voldsom energi som har opparbeidet seg i det siste. Jeg hadde levert masteroppgaven om teknologi og Statoil på NTNU i Trondheim, men måtte takke nei til tilbud om en traineestilling i Statoil fordi jeg ikke har oppholdstillatelse. Skulle jeg da fortsette slik jeg har gjort de siste årene, med å livnære meg av svarte vaskejobber? Jeg drømmer om å kunne ta en ordentlig jobb og betale skatt.

– Ikke dårlig.

– Folk ler alltid av meg når jeg nevner det med skatt, men jeg mener det. Det var synd å la muligheten i Statoil gå fra seg. Å virkelig ville noe, men ikke kunne gjøre det fordi du ikke får lov, fører til at du vil det enda mer. Da ble boken et utløp for all den oppsparte energien.

– Så det å skrive er viktig for deg?

– Jo mer jeg skrev, jo mer forsto jeg hva slags liv jeg har levd de siste ti årene, etter at vi flyktet fra Russland. Det er jo ikke slikt jeg har tenkt på hver eneste dag. Hverdagen har sitt.

– Selv det å være ulovlig og papirløs flyktning består av flest hverdager?

– Riktig. Men det å skrive hjalp meg med å bearbeide ting.

Amelie kommer fra et sted i Kaukasus – hun vil ikke si hvor. Familien flyktet i bil gjennom Russland og inn i Finland i oktober 2000. Etter å ha bodd der i 16 måneder, og etter at Amelie hadde lært seg finsk, fikk de avslag på søknaden om opphold. Å returnere til Russland var ikke et alternativ. I stedet kastet de seg inn i bilen igjen og kjørte av gårde, denne gangen til Norge, i februar 2002.

– Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var elleve år gammel, men de første har jeg mistet som en følge av all flyttingen. Derimot har jeg alle dagbøkene jeg har skrevet de siste ti årene da jeg har bodd i Norge.

– Og du har skrevet essayer for Ny Tid. Hvordan kom det i stand?

– På videregående fant jeg en av bøkene til Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, «Blanke løgner, skitne sannheter», og elsket den. I kildelisten så jeg de henviste til flere av bøkene til Thomas Hylland Eriksen, og da jeg begynte å lese ham bestemte jeg meg for å studere sosialantropologi. Nå har jeg en bachelor i det faget fra NTNU. Jeg tok kontakt med Dag da jeg var med på å arrangere forfatterkvelder på Studentersamfundet i Trondheim, og da vi traff hverandre og jeg fortalte ham om situasjonen min, oppfordret han meg til å skrive for Ny Tid. Jeg måtte samle mot for å gjøre det, men da jeg så mine egne ord på trykk var det skikkelig stas.

– Vi lurer selvfølgelig på om det hjalp deg senere i arbeidet med boken?

– Åh ja, ja, så absolutt.

Amelie har altså ikke gjemt seg i en potetkjeller siden familien fikk avslag på søknaden om opphold i Norge i november 2003. Av gode venner fikk de nøkkelen til en leilighet de kunne benytte, de skaffet seg nye telefonnummere og lå lavt av frykt for utkastelse, men Amelie fikk lov av den videregående skolen på Nøtterøy til å gjøre ferdig artium. Det gjorde hun med 5,2 i snitt.

– Jeg synes det er vanskelig å kalle det livet jeg har levd siden 2003 for et dobbeltliv. Jeg har bare forsøkt å leve så godt jeg kunne med de forutsetningene jeg hadde. Venner som virkelig har vært interesserte i å vite hvor jeg hadde barndommen min, har jeg fortalt sannheten. Andre, som har fått vite det i og med boken, sier til meg at jeg fremdeles er den samme for dem, men at de selv har blitt litt forandret. Det synes jeg er rørende.

– Hvordan har reaksjonene vært?

– Overveldende. Folk har ikke gitt meg annet enn støtte. Jeg har fått hundrevis av e-poster og tekstmeldinger.

– Hva med debatten?

– Det har ikke rukket å bli noen debatt ennå. For min del er det viktigste med denne boken å fortelle min historie om det paradoksale livet jeg har levd. Jeg kan ikke hevde å snakke på vegne av andre, papirløse flyktninger, for jeg kjenner ingen. Men det er en bok til Norge.

– På hvilken måte da?

– De siste årene har jeg møtt så mange hverdagshelter. Hadde jeg ikke møtt den og den, og hadde ikke det og det skjedd, hadde jeg enten blitt gal eller vært ute av stand til å sove om natten. Mitt håp var også deres håp. De kjipe menneskene jeg har møtt, kan jeg telle på én hånd. På dårlige dager har jeg alltid hatt en skulder å gråte på.

En dag i januar satte Amelie seg ned og argumenterte med seg selv: For og mot det å gi ut bok og stå frem med sin historie og ansikt.

– Argumentene imot var først og fremst det skumle ved å bli en offentlig person i mediene. Dernest det å gjøre seg selv synlig for politiet, og å sette foreldrene mine i fare – de to personene i verden jeg er aller mest glad i. Når jeg nå først har stått frem, er det ingen vei tilbake til livet som usynlig for myndighetene. Og det har vært et godt liv.

– Fortell.

– Som sagt: Jeg har ikke reflektert så mye over situasjonen min på hverdagene. Livet mitt har bestått av spennende studier, gode venner og hytteturer, arbeid i studentforeninger og på festivaler.

– Politiet har ikke kommet og hentet deg. Du er her ennå.

– Jeg regner med at de respekterer at jeg nå har en søknad inne til behandling.

– Hvor lang tid tar det å behandle den?

– Vet ikke. To måneder, kanskje flere år.

– Er du optimist eller pessimist?

Amelie smiler.

– Jeg har overlevd her såpass lenge ved å være optimist. Samtidig er jeg realist, og jeg tør ikke håpe, for det har jeg gjort så mange ganger før, i både Finland og Norge. Kanskje hjelper det at jeg har studert her så mange år? Å reise tilbake til Russland er uansett ikke et alternativ. Det kan jeg ikke. Tenk: Nå har jeg valgt å leve på denne måten så lenge, gjort alt for å overleve, og ikke én gang har det stått for meg som et bedre alternativ å reise tilbake dit.

Dette intervjuet sto først på trykk i Ny Tid.

Fine romper

Jeg vet – dette er lågt, for ikke å si lumpent. Hva kan jeg egentlig si til mitt forsvar? At min kjæreste, som er et godt og anstendig menneske, fikk nøyaktig de samme assosiasjonene som meg da hun så pakken? Eller gjør jeg da det hele ytterligere mer tarvelig ved å trekke henne ned på mitt nivå? Nei, det er ingenting som kan redde dette. Virkelig ikke. Jeg må gå i meg selv.

Født til forbryter

Historien om Nicolai Lilin er historien om å lykkes mot de fleste odds. I boken «Sibirsk oppdragelse» forteller han om en røff oppvekst med streng æreskodeks.

Det virker som noe av en underdrivelse når russisk-sibirsk-italienske Nicolai Lilin åpner intervjuet med å innrømme:

– Jeg var et problembarn.

For i hans selvbiografiske bok «Sibirsk oppdragelse» kan vi lese om en gutt som får sin første kniv seks år gammel, en pistol som 12-åring, og som jevnlig kommer hjem med kroppen full av stikk og blåmerker etter å ha slåss mot enten politiet eller folk fra en annen del av byen.

– Moren min gråt mye. Faren min ga faen i det meste, for han levde som en kriminell, ranet banker og tilbragte mye tid i fengsel.

En annen tittel på Lilins bok kunne vært «Fra en født forbryters dagbok». Han vokste opp blant urkaene i byen Bender i Transnistria, et sibirsk folkeferd som ser seg selv som hederlige kriminelle, et samfunn i stadig opposisjon til alt som finnes av politi og styresmakter, der tatovør er det eneste godtatte yrket som ikke hadde å gjøre med ran.

Sjelden møter en leser så mange jernstenger, kniver, slåsskamper, fornærmelser, pistoler og åpne sår som i denne boken. At urkaene i tillegg er et dypt religiøst folkeferd, som oppbevarer pistoler og ikoner i samme, hellige hjørne av huset, og gjerne anroper høyere makter for å få kulene til å treffe, forsterker følelsen av at en sibirsk oppdragelse er noe ganske annet enn en sosialdemokratisk.

Nicolai Lilin, en høflig og lavmælt ung mann på tretti år, drikker te og forteller mer om moren sin.

– Hun lærte meg å lese da jeg var fem år gammel. Det er det viktigste som har skjedd i livet mitt, for da kunne jeg begynne å lese bøker. Vi var fattige, samfunnet rundt oss var fattig, så vi kunne aldri dra noen steder på ferie. Jeg møtte aldri noen som bodde lenger unna enn nabobyen. Dermed ble bøkene en måte jeg kunne bli kjent med resten av verden på. Jeg leste alt mulig: Pusjkin, Asimov, dikt, russiske og internasjonale klassikere. Den første virkelig store leseopplevelsen var «Jungelboken» av Rudyard Kipling da jeg var seks år.

– Tidlig fant du også ut at du likte å tegne. Derfor svarte du tatovør da faren din spurte deg om hva du skulle bli.

– Nei, faren min spurte meg aldri om det. Jeg bare skriver det på den måten for lettere å fortelle om det som var en vanskelig tid for urkaene. I virkeligheten var det slik at stadig flere av vennene mine begynte å selge narkotika, og jeg ville for alt i verden unngå det.

Lilins løsning ble å holde seg i nærheten av de gamle.

– Jeg hang meg på besteforeldrene mine og andre gamle for å lære om de lovene og reglene som urkaene hadde pleid å følge, men som de unge hadde lagt til side. De lærte meg blant annet at tatoveringene var en del en urgammel tradisjon, der de forskjellige symbolene er med på å fortelle historien til den som bærer dem, og jeg så en mulighet for å forene min interesse for tegning med det å lære tradisjonene, forteller han.

– Da jeg var ti år gammel, fant jeg en tatovør og ba ham lære meg opp, men til å begynne med var han helt avvisende. Han lukket døren rett i ansiktet mitt. Jeg ble skyggen hans, fulgte etter ham når han gikk tur med hunden, hjalp ham med posene i butikken, og til slutt stolte han nok på meg til å ta meg i lære. Det var som å lære et annet språk.

Lilin ble sett på som en drømmer av sine jevnaldrende.

– Jeg ville reise og se verden. Jeg begynte å lese Dante og høre på opera. For meg var dette hellige ting. En dag forsøkte jeg å forklare en venn av meg at operaer var et fantastisk uttrykk for menneskelige følelser. «Jeg tror du er homo,» svarte han, og da slo jeg ham rett ned. De leste aldri bøker. Vennene mine ønsket å bli kriminelle, selge narkotika, sitte i fengsel og få respekt, men jeg så ingen fremtid i det. Doplangere lever ikke lenge i Russland.

Lilin har ikke altfor høye tanker om sine jevnaldrende.

– Jeg reiste tilbake til Transnistria for to år siden etter at bestefaren min døde. Da møtte jeg venner jeg ikke hadde hatt ordentlig kontakt med siden jeg var 14 år gammel, for jeg begynte med judo og yoga da de ble doplangere, og så dro jeg i militæret. Våre liv var blitt fullstendig forskjellige. «Hva trenger du for å bli lykkelig,» spurte jeg en gammel venn av meg. «En Mercedes,» svarte han.

Samtidig har Lilin vanskeligheter for å forstå en del av sine jevnaldrende her i vest.

– Jeg hadde mange drømmer som var vanskelige å oppfylle fordi vi var så fattige. Mange europeiske ungdommer vokser opp i gode hjem, de har mye frihet og mange muligheter, og likevel ødsler de bort tiden på dataspill, narkotika eller andre tanketomme ting. Vi bør bruke dette livet til å lære ting og gjøre verden til et bedre sted.

I dag bor Lilin i Milano og Torino i Italia. Hit flyttet han etter moren sin i 2003, og her begynte han å skrive «Sibirsk oppdragelse» i 2008. På italiensk.

– Hvorfor skrev du den på italiensk?

– Fordi jeg tenkte på den som en bok jeg ville gi italienerne. Jeg hadde aldri i verden forestilt meg at den skulle bli en internasjonal salgssuksess oversatt til 19 språk, slik den er blitt.

– Du har gitt ut enda en bok på italiensk, om da du var soldat i Tsjetsjenia. Hva slags bok er det?

– Den er ganske forskjellig fra den første. «Sibirsk oppdragelse» er en oppvekstskildring, mens den andre er en voksenbok om livet i krigen, dit jeg dro da jeg var 18. Den er mer seriøs. Boken har blitt godt tatt imot i Italia. Noen sier den er det beste de har lest om krig. Jeg bruker krigen i Tsjetsjenia til å si noe allmenngyldig, for jeg tror alle kriger i verden egentlig er en og den samme, at de vekker de samme følelsene i de som deltar, og jeg forsøker å la leserne oppleve nærmest direkte hva krig er. Altfor mange snakker om krig uten å vite hva det egentlig er for noe.

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg nå?

– Jeg skriver mye. Jeg har mange prosjekter å skrive på, og min tredje bok er akkurat ferdig. Den blir den siste i denne trilogien som handler om livet mitt frem til jeg er 28 år. Den skal handle om hvordan det var å komme tilbake fra krigen i Tsjetsjenia. Ellers skal «Sibirsk oppdragelse» bli film, så jeg arbeider med manuset til den, jeg har et galleri i Milano, jeg går turer i fjellene, går på jakt, leser italiensk historie, trener, og forsøker å være mye sammen med min tre år gamle datter. Jeg liker ikke å miste tid ved å kaste den bort.

– Føler du at du har mistet mye tid?

– Jeg fikk aldri være tenåring. Jeg gikk rett fra å være barn til å bli en voksen. Det tror jeg ikke er riktig, selv om det noen ganger kan være viktig for å overleve. Men jeg håper at datteren min får et normalt liv.

Ulovlig gave

Kjære dagbok

I dag gjorde jeg noe jeg ikke burde ha gjort. Jeg tok imot en gave. Jeg møtte tilfeldigvis Asbjørn Øveraas, redaktør i forlaget Aschehoug, på gaten i Lille Grensen. Han hadde kjøpt plommer på Stortorget, og spurte om jeg ville ha en. Jeg sa ja takk. Så spiste jeg den.

Neste tirsdag skal jeg intervjue en forfatter som Asbjørn har ansvaret for å gi ut på Aschehoug. Det er med andre ord helt tydelig at jeg har latt meg bestikke, selv om intervjuet ble satt opp før jeg ble tilbudt plommen. Samrøret er uheldig.

For å bøte på skaden, har jeg fått taksert verdien av plommen hos en økonom slik at jeg kan innrapportere den. Til meg selv. Jeg er selvstendig næringsdrivende. Etter å ha forhørt seg om plommens modenhet, saftighet og smak, takserte økonomen den til 2 kroner og 50 øre. Jeg må innrømme at jeg på forhånd hadde vært redd for at den skulle være dyrere. Det forhindrer likevel ikke at jeg neste gang må være enda mer forsiktig.

Lønnsforskjeller

I Oslo pågår i disse dager en konferanse der folk fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) deltar. På fredag kunne Aftenposten skrive at de to organisasjonene skulle diskutere hvorvidt finanskrisen hadde sitt utspring i de stadig økende klasseskillene i verden. IMF er ikke kjent for å være en spesielt venstreradikal organisasjon, – snarere tvert imot, vil noen si – så dette var uventet lesning.

Teorien går ut på at ettersom lønnen til verdens arbeidere har økt med bare 0,75 prosent for hver hele prosent verdiskapningen har økt, har de fått en stadig mindre andel av kaken. Det betyr at noen har fått mer. Disse noen er de rike. Stadig lavere lønn kan ha ført til at folk flest i USA kompenserte ved å ta opp lån – noe de til slutt ikke greide å betale tilbake. Resultatet ble krise.

I siste utgave av The New Yorker skriver så James Surowiecki om skattedebatten i USA. Obama-administrasjonen vil legge høyere skatt på alle husholdninger som tjener mer enn 250 000 dollar (halvannen million kroner) i året. Republikanerne, som henter sine stemmer hos de rike, er naturlig nok imot dette. Surowiecki avfeier debatten ved å henvise til at det bare er tre prosent av amerikanske husholdninger som tjener mer enn halvannen million kroner.

Men ikke nok med det. Surowiecki legger frem tall som viser at mens de nederste 99 prosentene av den amerikanske befolkningen hadde en lønnsøkning på 1,3 prosent i året i perioden 2002 til 2007, så økte den aller rikeste prosenten av befolkningen sin lønn med ti prosent i året. Dette er altså Bush-årene. Mer til de rike.

Surowiecki regner videre: Disse ti prosentene til den rikeste prosenten var så store at de sto for to tredeler av all lønnsveksten i denne perioden. Altså: En prosent av befolkningen karret til seg to tredeler av lønnsveksten. I 2007 sto den rikeste prosenten for 23 prosent av de samlede lønnsinntektene i USA.

Hva skjer når rikdommen hoper seg opp hos et lite mindretall? Kalle Moene, professor i økonomi (og i sin tid veilederen til kjæresten min), sier til Aftenposten at da øker de rikes vilje til å ta risiko. «Men ved å ta stor risiko, setter de ikke bare sin egen økonomi i fare. De utsetter hele det finansielle systemet for fare.»

Med andre ord: Å fordele rikdommen vil ikke bare føre til et mer rettferdig system – det vil også føre til et mer stabilt system. Ikke rart at IMF og ILO anbefaler at lønnsforhandlinger og inntektsfordelinger må foregå på en slik måte at folk flest får sin del av kaken. Da vil det hjelpe om folk flest ikke stemmer på såkalt fremskrittsvennlige høyrepartier som har tradisjon for å prioritere de rike. Frp støttet McCain mot Obama, folkens.

Grisimport

Vi tilstår (det ville vel blitt oppdaget før eller senere uansett): I sommer har vi bedrevet ulovlig import av smågris. På bildet ovenfor kan du se Eva og Axel som ble smuglet inn fra Sverige i en sovekupé hos Statens Järnvägar. Da bildet ble tatt, hadde vi passert grensen, og følte oss trygge nok til at vi kunne ta dem frem og la dem se sitt nye hjemland.

De har så langt ikke vist noen tegn til tilpasningsproblemer – snarere tvert imot. De er blitt gode venner ikke bare med Edward, som er grisen vi importerte ulovlig fra USA i juni, men også med alle de andre ville dyra som bor i vinduskarmen på soverommet vårt. Her er et bilde av svensk-amerikansk forgrising:

Disse tre grisene kommer i tillegg til to griser vi importerte ulovlig fra Frankrike sommeren 2008.

Husdyrnæringens koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import (KOORIMP) krever «inntil 2 måneders isolering av importert gris. Husdyrnæringen er sterkt betenkt over import av levende gris, og har strenge, spesifiserte krav til mulige eksportbesetninger.»

Vi har stor forståelse for enhetens strenge krav. Svineinfluensa, TGE/PRCV og PRRS er utrivelige greier. Derimot mener vi å ha oppdaget at det finnes en spesiell type griser som ikke krever karantene. Det er griser som selges over disk og kan pakkes inn – uten at de på noen måte minner om koteletter. Du ser tydelig at de er griser og ikke bare et stykke kjøtt, de er ofte mykere eller hardere enn vanlige griser, og ikke minst: De er mye mindre enn vanlig smågris.

Om enheten likevel mener at disse grisene burde vært isolert, kan vi bare beklage, men det lød hjerteskjærende å sette dem vekk i to måneder. Det gleder oss derfor å kunne berolige enheten ved å opplyse om at ingen i grisenes nærvær er blitt syke. Det eneste som har smittet, er grisenes gode humør. Typisk.