Ole Robert Sunde

Litt for mange forfattere er slike man har i øyekroken, som man liksom aner at er interessante, som man av og til leser en god korttekst av i et tidsskrift, som får gode omtaler og blir snakket om, og som man tenker at man en dag skal lese.

Sånn har jeg lenge hatt det med Ole Robert Sunde. Fordelen med å være journalist er at jeg kan lese bøker og møte forfattere i embeds medfør, og nå har jeg endelig både lest og møtt Sunde. Førstkommende Neste fredag kommer et intervju med ham i Ny Tid.

Han er aktuell med boken «Selvomsorg» – den tredje i en tenkt dekalog (ti bøker) om små og hverdagslige ting. Kapitlene i boken har titler som ”Jeg slår av lyset”, ”I en bratt bakke gikk jeg av sykkelen”, ”Et par sko”, ”En kikkert”, ”Ventilene til en trompet”, ”En film jeg har sett flere ganger” og ”En hammer”. Sunde skildrer alle disse småtingene med smittende entusiasme og høy poetisk presisjon, men han bruker dem også som utgangspunkt for å skrive om en lang rekke andre ting. Større ting, som Romerriket, Darwin, første og andre verdenskrig. De korte kapitlene er skrevet slik jeg på forhånd hadde tenkt meg Sunde: Lange setninger fulle av kommaer og semikolon snirkler seg av gårde i lange drag nedover boksidene.

Intervjuet kunne være på bare 6000 tegn. Tenkte derfor å nevne en del ting her på bloggen som ikke ble med i den ferdige utgaven.

Tittelen på boken var det kona hans som kom på. Han hadde egentlig tenkt ut en annen tittel, men den husker han ikke lenger, og han syntes «Selvomsorg» var perfekt.

Sunde er opptatt av det han kaller den romerske sølvalderen, og Seneca, en retoriker som levde fra år 4 fKr til 65 eKr, pluss de greske stoikerne og den franske filosofen Foucault, er alle sammen også opptatt av selvomsorg.

Han lurer på om det å sykle kan være en form for selvomsorg.

Sunde er stor tilhenger av bysykkelordningen, ettersom han sier at mye av det å være sykkeleier består av å reparere. Han har et bysykkelstativ rett nedenfor der han bor i Thereses gate på Bislett.

Han er veldig misunnelig på de som kan spille flygel og piano. Særlig Goldberg-variasjonene til Bach skulle han likt å spille.

En gang gikk han gjennom byen med en kassettspiller i vesken og tok opp lyden underveis. Ideen var å skrive en roman om en som gikk gjennom byen.

Sunde og kona var her om dagen med i en quizkonkurranse. De ble litt snurte fordi de ikke fikk poeng for å svare at en østerriksk utforkjører var alpinist, mens et annet lag fikk poeng for å si at en vortebiter er et insekt. En vortebiter er en gresshoppe, mer nøyaktig.

Han kunne godt tenke seg å skrive en tekst om gresshopper.

Reklamer

2 kommentarer om “Ole Robert Sunde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s