Ha det bra, Ludvigsen

Dager finnes i alle farger, også grå. Jeg så først den lille notisen i Aftenposten: Gustav Lorentzen er død. Ludvigsen er død. Knutsen og Ludvigsen kan aldri opptre sammen mer. Og med ett denne brå følelsen av sorg som avslører hvor mye Knutsen og Ludvigsen faktisk har betydd for meg. Først og fremst «Juba juba»-kassetten til fetter Håkon, som ble spilt igjen og igjen og igjen i bilen på vei til hytta, på soverommet i hytta, i bærbar kassettspiller utenfor hytta, i bilen på vei hjem, og deretter «Fiskepudding! Lakrisbåter!» på vinyl i kjellerstua, og min egen kassett med forskjellige barnesanger, deriblant ”Knutsen og Ludvigsens kjenningsmelodi”, der de synger: «Jeg kan stå på hodet / Og da skal jeg si bøh! / Øh!». Og senere, som voksen, å oppdage alt de hadde gjort før jeg ble født og mens jeg var bitteliten: Debutalbumet fra 1970, andreutgivelsen «Brunost no igjæn?» – den beste platetittelen på norsk noen sinne – og «Tut» fra 1974. For en lang rekke med perlelåter de hadde.

En superfin sommerdag i 2006 så jeg dem på en scene for første gang. Jeg vet ikke med hvilke forventinger jeg gikk for å se dem, to middelaldrende herrer som av en eller annen grunn ikke hadde laget musikk sammen på 23 år (lurer på hvordan en ny Knutsen og Ludvigsen-plate skrevet og spilt inn i 2006 hadde blitt), men det var strålende. En av de beste konsertene jeg har vært på. Duoen boblet over av spilleglede, og at de hadde med seg The Train Conductors, bandet som besto av Sondre Lerche, Julian Berntsen, Bård Ylvisåker, Tarjei Strøm og Kato og Yngve Ådland, gjorde det ikke akkurat noe dårligere. Publikum var også i et glimrende humør, og et høydepunkt inntraff da de under ”Hallo, hallo” sang «vi tar tak i røret / og svinger den rundt som en slegge» mens en i publikum svingte et telefonrør rundt og rundt i luften etter ledningen. De så det, pekte og lo. En sånn konsert du skulle ønske aldri tok slutt.

Ludvigsen ga ut plater etter at duoen ble oppløst i 1986. I 1987 kom «Ludvigsens hostesaft» med den fine ”Meg om 100 år”, en vemodig sang om døden der han ser seg for seg om hundre år. Dessverre husker jeg ikke annet av den akkurat nå enn at den var fin. Men som en venn av meg skrev som en siste hilsen til Ludvigsen på Dagbladets nettsider: «Nå spiller de ”Juba juba” på repeat i himmelen i påvente av at du skal komme, Gustav. Scenen er klar, det er bare å ta mikrofonen.» Tusen øyne lyser mot deg.

Advertisements

5 kommentarer om “Ha det bra, Ludvigsen

  1. Fritt etter hukommelsen:

    En oppspist brunost i en tom sekk / det er meg om 100 år / Melodien i en sang som er vekk / det er meg om 100 år

    Musikken har vi heldigvis fortsatt!

    Hilsener fra din samboers korrekturlesers kone

  2. En oppspist brunost i en tom sekk, det er meg om hundre år.
    En utstoppet grevling, en flekk som er vekk, det er meg om hundre år.
    Det blir solgangsbris ved kysten, fjell og skoger står , men vannet i en uttørket bekk, det er meg om hundre år.

    Det er meg
    Det er meg
    …………………
    Om hundre år
    En hule uten sjørøverskatt, det er meg om hundre år
    Og lufta i et dekk som er flatt, det er meg om hundre år
    men fuglene vil synge hver gang det blir vår, melodien i en forsommernatt, det er meg om hundre år.

    Det er meg!!!
    Det er meg!!!
    …………
    om hundre år..
    om hundre år..
    ………….
    Men fuglene vil synge hver gang det blir vår, melodien i en forsommer natt, det er meg om hundre år.
    Det er meg
    Det er meg..
    …………

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s