Gode gamle dager

Lytter for tiden til to plater som heter «Norske 60-tallshits». Artister som Ole Ellefsæter, Rannie Rommen med Brio, Bjørg og Per Gunnar, Johnny Band, Gluntan og Grynet Molvig gjør det vel i grunnen klart at resten av verden gjorde lurt i å lytte til Beatles & Stones.

Men det er nå moro, da. Innimellom dukker det opp noen virkelige gullkorn. ”Jeg vil ha en liten hund” med Lille Eris er supersjarmerende, ”Pappa’n til Tove Mette” med Rolf Just Nilsen og Birgit Strøm er en fantastisk parodi på popbransjen (der det treffende nok synges ”det ække no’ marked her hjemme”), ”Violetta” med Ray Adams er en superskummel sviske som hadde glidd rett inn i en David Lynch-film, ”Sussebass” av Oslo Harmoni Kvartett er fantastisk, Inger Lise Andersen tar et knallhardt oppgjør med dobbeltmoral i ”Fru Johnsen”, «Dar kjem Dampen» med Ivar Medaas gir meg alltid klump i halsen, mens Alf Prøysen som vanlig er i en klasse for seg.

Også har du de sangene som viser at tidene forandrer seg. Har du hørt nøye på teksten til ”Den siste mohikaner” med Arne Bendiksen? Den går slik:
Prærien lå
som et sted
der man kun
hadde fred.
Men så kom
hvite mann
med kultur
og forstand.

Akk, ja, disse edle og ville naturbarna indianerne, som levde godt og fredelig uten slikt plunder og heft som kultur og forstand fører til. Sangen slutter med at den siste mohikaner takket være sitt tapre lynne blir tilbudt jobb som konduktør på toget.

Også er det dette med hvordan vi i vår tid er så fryktelig opptatt av hvordan vi ser ut. Ta en titt på dette utdraget fra ”Et bitte lite miniskjørt” med Dizzie Tunes:
Hun hadde ingen kjærest
og ingen fingerring.
Men ellers var hun 18 år
og manglet ingenting.
Og kvelden kom så vakkert blå
men den som ingen tenkte på
hun satt ved symaskina
og puslet i det små
med et bittelite miniskjørt
av rosa musselin.
[…]
Så gikk hun ut på veien
og trippet like inn
på dansen for å vippe litt
med silkestjerten sin.
Og mange sto den skjønne nær
og gikk en tur i vind og vær,
og hun var ingen jåle
men blid og folkekjær.
I et bittelite miniskjørt
av rosa musselin.
[…]
Og himmelen sto og suste
så junimild og ren
mens gutta slåss med skigardstaur
om slanke raseben.
[…]

Fra å være totalt ignorert til å få gutta til å denge løs på hverandre med planker for å oppnå din gunst – kun takket være et bittelite miniskjørt. Det må ha vært generasjonen før dette igjen som var opptatt av indre verdier. Denne sangen var en stor hit i 1968.

Til slutt har vi ”Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli” med Kirsti Sparboe, som vant norsk Grand Prix i 1969. Her synger hun:
Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli
når ikke lenger han har noen på si’.
Oj, oj, oj, da skal det bli fest
og jeg skal være den eneste gjest.
[…]
Jeg har verdens kjekkeste kar,
den saken er klar.
Men han har for stor appetitt
på mini-invitt.
Han flyr etter Eva, Lise og Anne,
og boltrer seg vilt som fisken i vannet.
Men hver gang han legger på svøm,
så har jeg en inderlig drøm:
Oj, oj, oj …

Unnskyld? Hva er det vi snakker om her? En fyr som er notorisk utro, mens hun tålmodig venter på den dagen da han ikke lenger har noen på si’? Snakk om å være trofast. I våre dager er jo, som vi vet, likestillingen gått så aldeles for langt at hun antageligvis ville bedt fyren om å ryke og reise. Det er godt for slike som Anne Anka at det finnes cd-er som gjør at en kan drømme seg tilbake til bedre tider.