Jan Erik Vold fyller 70

Den 18. oktober fyller Jan Erik Vold 70 år. I den anledning gis det ut en cd-boks med alle innspillingene han og Jan Garbarek gjorde mellom 1969 og 1977. Her er et intervju som sto på trykk i Morgenbladet i forrige uke, der jeg snakker med Vold om den rollen jazz spiller i livet hans.

Jan-Erik-Vold

Jan + Jazz + Jan = Ja Ja Ja

Oslo, 1952.

– Dette er den tiden amerikanske jazzmusikere begynner å inkludere Oslo når de kommer til Skandinavia. Det er fordelaktig for en som har fått grammofon i julegave.

Jan Erik Vold er 12 år gammel – 13 om en uke – når folk ligger i soveposer utenfor Colosseum kino for å få billett til konserten med Louis Armstrong. Salget går så godt at Armstrong holder ekstrakonsert, og dermed kan også Vold få med seg denne musikeren han av og til har hørt på radio. Han går alene. Etter konserten får han autografen.

– Da ble autografinteressen min flyttet fra skøyter til jazz.

15 måneder senere er han igjen i Colosseum når Red Mitchell komper Billie Holiday. Og drøye tretti år etter det igjen, i Stockholm, 1986, spiller han inn plate sammen med Mitchell: Den dagen Lady døde er Volds oversettelser av poeten Frank O’Haras dikt, og den Lady det er snakk om er Lady Day, Billie Holiday. Mitchell forteller da Vold om hvordan det var å spille med Billie.

– Slik fører jazzen det gode budskapet videre. De som har spelt med noen, kan fortelle videre. Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper en varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse.

Oslo, 2009. Jan Erik Vold er 69 år gammel, 70 den 18. oktober. I anledning dagen er «The Complete Recordings 1966–1977» gitt ut i en boks med tre cd-er og én dvd. Den inneholder klassiske plater som Briskeby blues, Hav og Ingentings bjeller, og singelen Trikkeskinner, alle spilt inn med Jan Garbarek og hans musikere. I tillegg en plate med Vold alene og dvd-en med rariteter fra radio og fjernsyn – pluss en cd-boksbok med historien om alt rundt.

– Du skriver i boksboken at jazzen var ditt universitet. Hva lærte du der?

– Det er det egentlig opp til andre å vurdere og tenke sitt om, men jeg lærte mer av jazz enn jeg gjorde på universitetet.

Pause.

– Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare. Og jazz må du lytte til med egne ører. Du må selv avgjøre hva som er bra eller dårlig. Jazz har en fri tradisjon. Noen foretrekker Art Tatum, andre John Lewis, ingen kan bevise hvem av dem som er ”best”. Begge er mestere som ikke utelukker hverandre.

– Jazz var noe annet før rock og pop kom på banen.

– Jazz var det hippeste. Den var undergrunn, og ble møtt med skepsis og fordommer. Det var diskusjoner i radio om hvorvidt jazz var i stand til å uttrykke dypere menneskelige følelser.

– Du skrev en serie i Dagbladet om koblingen mellom jazz og poesi allerede i 1959.

– Før det også, mens jeg gikk på gymnaset. I og med at faren min, Ragnar Vold, arbeidet i Dagbladet, kom det spørsmål om jeg ville skrive på musikksiden der. Det sene 50-tallet var perioden der jazz & lyrikk oppsto som en sjanger som også ble gitt ut på plater. Jazz ble en inngang til poesi, og den var god medisin mot mye av den patosfylte lyrikken vi leste på skolen.

– Hørte faren din på jazz?

– Ikke annet enn den som kom fra gutterommet.

– I en av spaltene dine spurte du om jazz kan påvirke forfattere til litterære prestasjoner.

– Beatforfatterne, og da særlig Jack Kerouac, hadde teorier om at man skulle improvisere med ord slik jazzmusikerne improviserer med toner. Hans roman On the road skal være inspirert av saksofonisten Charlie Parker, mens svenske Sture Dahlström, som var både forfatter og jazzmusiker, ga ut Änglar blåser hårt i 1961, der en musiker er en av hovedpersonene.

Vold hører Garbarek spille på jazzfestivalen i Molde 1969.

– Fantastisk!

Selv er han der for å lese diktene i sin ennå ikke utkomne samling Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Produsenten Svein Erik Børja hører opplesningen, og er den som foreslår at Garbarek og Vold må samarbeide. Vold krever å bli trodd når han sier:

– Jeg hadde aldri drømt om det å gå i studio med noen musikere. Det hele kom drivandes på ei fjøl.

En høstdag samme år er Vold på besøk til Garbarek. De snakker om hvilke dikt som skal tonesettes. 16. oktober møtes de igjen i studio, sammen med musikerne Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal. Børja skal produsere.

– På den første platen gjorde vi det slik at jeg leste inn mine dikt først. Etterpå spilte musikerne mens de hadde opptaket av meg på øret. Jeg husker jeg sa til Jon: «Kan du ikke legge på et break der bølgen bryter mot land.» Det sporet som heter «Tang» bygges opp av en rytmisk frase som bare går og går, det som på på musikkspråket heter en vamp. Det er havets bølgeslag som slår og slår.  Jans musikk tilførte diktene nye kvaliteter.

– Platen fikk god mottakelse.

– Vi havnet på VGs liste 20 på topp. Det har siden aldri skjedd.

Allerede året etter, i september 1970, går Vold og Garbarek med musikere i studio igjen. Resultatet blir Hav, med bare to komposisjoner, én på hver side. De drar på turné. Singelen «Trikkeskinner» kommer i 1973. For NRK lager de en sending der Vold leser dikt han har oversatt av Robert Creeley: Kjærlighet, regn. De legger ut på flere turneer, og erfaringen fra konsertene gjør at de spiller inn tekst og musikk samtidig når de lager dobbeltalbumet Ingentings bjeller i 1977.

– Der kan du høre at vi har jobbet sammen lenge. Det ble kronen på verket.

I 1978 lager de tekst og musikk til ballettforestillingen Hvitt på hvitt på Høvikodden, og i 1979 har de konserter i Leningrad og Moskva. Desember samme år spiller de sammen for siste gang.

– Da var jeg flyttet til Stockholm. Jeg stiftet famile og fikk barn og tok pause fra alt som hadde å gjøre med musikk og turneer. Jans karriere var iferd med å bli internasjonal. Da jeg tok opp musikken igjen senere, var det med min gamle venn pianisten Egil Kapstad. Vi spiller en formalisert form for bebop som kanskje låter retro sammenlignet med det jeg gjorde med Jan. Med Egil finner jeg en frihet innenfor fastere rammer.

Siden har Vold samarbeidet med musikere som Kåre Virud, Knut Reiersrud, Alfred Janson. Og spilt Blåmann! Blåmann! med amerikaneren Chet Baker.

– Hva har vært avgjørende for deg i valg av musikalske samarbeidspartnere?

– Det kan jeg ikke svare på. Alle samarbeidene har vært som vennskap: Ikke to har vært like. Ingen av dem ville jeg vært foruten.

Foto: Hans Jørgen Brun.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s