Møte med Claudio Magris

claudioblogg.jpg 

Claudio Magris, forfatteren av «Donau», brukte 18 år på å skrive romanen «I blinde». Det er en bok om det 20. århundrets tragedier gjennomlevd i én mann.

– Om jeg hadde funnet på det som står i denne boken, ville man kunne anklage den for å være altfor fantasirik. Men alt bygger på virkelige hendelser.

Jeg møter den italienske forfatteren Claudio Magris i Stockholm, der han er på besøk i anledning av at hans nyeste roman «Alla cieca», eller «I blinde», er blitt oversatt til svensk. I fjor høst kom den på dansk. Til neste år vil den også være å få tak i på norsk.

«I blinde» er fortellingen om den fiktive italieneren Salvatore Cippico. Født i Trieste, 1910, utvandrer med foreldrene til Australia som barn, deltar i den spanske borgerkrigen på 30-tallet, kjemper med partisanene i Italia under andre verdenskrig, blir sendt til Dachau-leiren av nazistene, drar til Jugoslavia for å bygge kommunismen etter krigen, blir mistenkt for å være stalinist og satt på en fangeøy etter Jugoslavias brudd med Sovjet i 1948, kommer tilbake til Italia noen år senere, blir en utstøtt, og forteller sin historie mens han 82 år gammel er lagt inn på et mentalsykehus i Trieste.

– Boken beveger seg hele tiden mellom det som faktisk skjedde og min fabulering rundt det som kunne ha skjedd med en av de som var med. Men livet er merkeligere enn litteraturen, sier Magris, og forteller:

– Etter andre verdenskrig ble deler av det nordøstre Italia overført til Jugoslavia. Det førte til at flere tusen italienere emigrerte vestover. Samtidig reiste 2000 italienske kommunister, deriblant Salvatore, østover til Jugoslavia. Da de kom tilbake, etter å ha sittet på fangeøya, var husene deres overtatt av italienerne som dro vestover. Jeg kunne aldri funnet på noe lignende. Det ville blitt sett på som konstruert.

Magris har som få andre forfattere skapt litteratur av sine hjemtrakter. Salvatores fødeby Trieste er også hans fødeby, og den ligger der Europas tre store kulturer, – den latinske, den slaviske og den germanske – har møtt hverandre i et historisk krysningspunkt. Magris var seks år gammel da jernteppet senket seg rett utenfor byen hans. 45 år etter hevet teppet seg igjen, og på scenen fremførte eks-jugoslavene en borgerkrig.

Som regel tar han utgangspunkt i faktiske hendelser. Han debuterte i 1984 med romanen «Sabelen i kosakkens grav». Det er historien om Pjotr Krasnov, leder for en gruppe kosakker, som kjempet en tragisk og ydmykende kamp for nazistene i fjellene bak Trieste.

Denne gangen var det fangeøya Goli Otok som satte i gang skrivingen.

– Den ligger bare et par mil sørøstover fra Trieste. I dag tilhører den Kroatia, men er i høyeste grad en del av min verden, min region. Det er en vakker øy der du i dag kan besøke fengselet som turist.

Magris ble overrasket da han fant ut hva som hadde skjedd så nært ham. Fangene på øya fikk aldri noen oppmerksomhet fra resten av verden. Ikke fra Vesten, fordi Jugoslavia ikke var alliert med Sovjet, og ikke fra Sovjet, fordi de hadde sine egne fangeleire.

– Jeg møtte en overlevende fra Goli Otok da boken ble lansert i Kroatia. Han sa han likte den, men jeg følte meg nærmest skamfull da jeg snakket med ham. Jeg vet ikke om min bok er god eller ikke – det får andre avgjøre. Uansett er den ingenting målt opp mot den ekte lidelsen. Ofte, når jeg transskriberer noe som har skjedd, noe levende, får jeg denne følelsen av å holde på med noe som er større enn selve skrivingen. Det vil jeg tro gjelder de fleste forfattere. Samtidig: Noen ganger er det den samme følelsen som dytter meg i gang med skrivingen som også gjør meg skamfull.

Hvem er bedre egnet til å fortelle om et menneskes liv enn ham selv? Med dette spørsmålet innleder Salvatore sin beretning, men gir oss all mulig grunn til å betvile at svaret er ja. Hele tiden blander stemmen hans seg sammen med en annens, nemlig den danske eventyreren Jørgen Jürgensen (1780–1841), som han anser seg å være en kloning av.

– «Nei, det er ikke en delirisk roman,» sier Salvatore et sted i boken, men det er vel nettopp det dette er?

– Til å begynne med forsøkte jeg å skrive historien om Salvatore rett frem. Det fungerte ikke. Jeg fikk ikke tak i stemmen hans. Det tok 18 år før jeg fant en god måte å la ham fortelle på. Så en dag, i en bokhandel i Paris, fant jeg en bok om Jürgensen, og forsto at hans eventyrlige historie kunne brukes som et speil for Salvatore. Da løsnet det.

Jürgensen seilte på de syv hav, var med og grunnla Hobart Town, den største byen på Tasmania, og var selvutnevnt konge av Island i tre uker før han ble arrestert og satt i Port Arthur: Det grusomme fengselet han hadde vært med å bygge.

– Begge blir de fengslet av noe de selv har vært med å bygge opp. Jürgensens tragiske revolusjon på Island er en karikatur av den kommunistiske revolusjon Salvatore deltar i.

De to mennene har også det samme, svikefulle forholdet til kvinner, og i boken symboliseres disse ved gallionsfigurer.

– Jeg ble for første gang oppmerksom på disse figurene i Antwerpen. Fra sin posisjon i baugen er det de som ser katastrofen før alle andre, men også de fjerne horisontene. Denne vekslingen mellom håp og katastrofe er også historiens og kjærlighetens bevegelse, og det er de fire verdenshjørnene i denne boken. De er et symbol på det å ofre seg for en større sak.

– Kan også Salvatore sies å gjøre det?

– Absolutt. Og jeg har stor sympati for de som ofrer alt på den måten. Det er en bok om århundrer med barbari, men håpet i romanen ligger i evnen og viljen til motstand, og troen på det å gjøre verden til et bedre sted. Det ligger en storhet også i de feilslåtte anstrengelsene. I Jürgensen identifiserer Salvatore seg med en annen som også har ofret sitt liv med stort mot.

Grunnrisset i fortellingene om både Salvatore og Jürgensen bygger på en tredje historie: Den greske legenden om Jason og Argonautene som jaktet på det gylne skinn – en jakt som bragte dem til Svartehavskysten og dagens Georgia.

– Den røde fane er det gylne skinnet Salvatore er på jakt etter. Jason reiste også mot øst, og for folk i vest har det alltid ligget et stort, ukjent Øst som de kan forakte i horisonten, der det skitne og uverdige ligger. Jason kommer som representant for sin tids mest lysende sivilisasjon, den greske, men også som en simpel tyv for å stjele det gylne skinn. Her ligger et aspekt som fremdeles er aktuelt i forholdet mellom Øst og Vest.

En nøkkelscene i legenden om Jason handler om argonautenes møte med dolionerne. De mottas med stor gjestfrihet, reiser av gårde i fordraglighet, men blir om natten truffet av en kraftig storm som frakter dem tilbake til dolionernes øy uten at de vet hvor de har havnet. Dolionerne tror de blir angrepet, så det ender med at de kriger og slår hverandre i hjel i nattemørket.

– Dette er noe av den blindheten bokens tittel viser til, og jeg ser det som et symbol på splittelsene i revolusjonære kretser, sier Magris.

– I den spanske borgerkrigen sloss kommunister mot anarkister, når de egentlig skulle stått sammen mot Francos fascister. Og i Jugoslavia ble altså kommunister satt i fangeleir av andre kommunister.

I tiden som er gått etter at Magris begynte på boken, i 1988, har nye fangeleire kommet og gått på Balkan. Han sier det har nedfelt seg i fortellingen.

– Grusomheten ligger der bestandig som en mulighet. Få trodde at kommunister kunne fengsle andre kommunister. Få trodde Jugoslavia skulle bli oppløst i et blodig kaos. Vi kan bare gjøre noe med det om vi holder muligheten åpen. Derfor tror jeg denne historien er viktig, fordi den minner oss på at det utenkelige kan skje.

Magris ble en uventet litterær stjerne på 90-tallet. Da krigene brøt løs på Balkan, vendte mange seg til hans historiske reiseskildring «Donau» fra 1986 for en bedre forståelse av det sørlige Sentral-Europa.

Hans bilde av Europa er grenseløst. Verdensdelens kulturer er i konstant dialog med hverandre og fortiden. «All etnisk renhet fører til rakitt og struma,» skrev han i reiseskildringen «Mikrokosmos» fra 1997. Jeg spør hva han mener om et selvstendig Kosovo.

– Oppløsningen av Jugoslavia var en tragedie. Frankrike, Sveits, Spania, Estland – alle land består av flere etniske grupper, og mange av de største landene i verdenshistorien har vært flerkulturelle, fra Romerriket og Østerrike-Ungarn til USA. Minoriteter må bli anerkjent og få lov til å beholde sin kultur og sitt språk, men jeg tror ikke det er en god idé at alle skal få sin egen stat, sier Magris.

Selv drømmer han om et føderalistisk Europa med en felles president.

– Og den presidenten kan hete Dupont, Ivanov, Söderberg eller Marconi uten at jeg mister min identitet som italiener. I tillegg er jeg triestiner med min dialekt. Min kjærlighet til Trieste ville vært falsk om jeg nektet andre adgang hit.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s