Krig og fred og sånn

 

For noen uker siden skrev jeg og min kollega Lasse Midttun en lang sak om krigens idéhistorie i Morgenbladet. Da fikk vi brev fra en kjent fredsaktivist som beklaget seg over at vi ikke hadde skrevet noe om fred i den saken.

I går skjedde det stikk motsatte: En professor emeritus klagde på meg i Dagsavisen fordi jeg ikke hadde med noe om krig i en reisesak jeg skrev om Sri Lanka (for Dagsavisen). «Bevisstløs turisme» var overskriften på leserbrevet. Deretter ramset han opp økende krigshandlinger, bombeangrep, interne flyktninger, foreldreløse barn, og så videre. Han tok min artikkel som et symptom, og skrev: «Konflikten på Sri Lanka med tilhørende humanitær katastrofe og brudd på menneskerettigheter vekker tydeligvis liten interesse i norske medier på tross av vårt engasjement både som tilrettelegger for forhandlinger og i bistandsarbeid.» (Min uthevelse.) Så der fikk jeg den.

Det er mange måter å skrive om et land på. Selvfølgelig kan man skrive lange artikler om krigen og elendigheten. Spørsmålet er bare om man skal gjøre det hver eneste gang. Mitt poeng ved å konsekvent ikke nevne krigen var at vi her i Norge – nettopp på grunn av vårt fredsengasjement – kjenner bedre til konflikten på Sri Lanka enn mange andre konflikter – fordi det skrives mange saker om den. Ikke mange nok, men utenriksdekningen i norske medier tatt i betraktning: Ikke så verst. Derfor er det også et poeng å skrive fra en annen vinkel enn elendighetsvinkelen. Det er dumt om borgerkrig og tsunamiofre skal være det eneste folk forbinder med Sri Lanka når øya har så mye annet å by på. For å sette det på spissen: Det går fint an å være bevisstløs turist på Sri Lanka. Men jeg regner med at ingen som drar dit kan unngå å vite noe på forhånd om det som skjer der. På den annen side kan det hende jeg tar feil.

Bildet øverst viser en utbombed tank ved Elefantpasset nord på Sri Lanka. Jeg sendte ikke det med til reiseartikkelen.