Denne vitsetegningen sto på trykk i 1925, og er gjengitt i en av julegavene jeg fikk i år: «The complete cartoons of The New Yorker». Selv i dag, over åtti år senere, kan den liberale holdningen den viser overfor sex virke moderne – og kanskje til og med støtende på noen.
Mannen betegnes som Uncle, mens kvinnen er Flapper. Så hva var egentlig en flapper? I sin bok «New world coming. The 1920s and the making of modern America» skriver Nathan Miller: «Pretty and impudent, the flapper was the symbol of the sexual revolution associated with the postwar era. She challenged prevailing notions about gender roles and double standards. In essence, she demanded the same social freedoms for herself that men enjoyed.»
Spol bare tredve år tilbake, til flapperens mor og 1890-årene. Da befinner vi oss i Viktoria-tiden, der bare det å si «ben” kunne oppfattes som støtende. Karen Blixen, i boken «Daguerrotypier», skriver om en onkel av den gamle skole og hans uttalelse: «Naar jeg ser en dame køre paa Cykle, synes jeg saagu at jeg har Ret til at give hende én paa Enden.” Blixen utforsker deretter hvorfor onkelen synes han har denne retten.
Blixens far, Vilhelm Dinesen, skrev en gang: «Hvor fortryllende en velskapt Pikelæg, som den uforsigtigt opløftede Kjole røber, end kan være, er der intetsomhelst tillokkende ved, med stumpede Skørter, at faa hele Benet præsenteret, lige op til Knæet. Thi, det er det Kvindeliges hemmelige kraft: det Anede.”
Blixen gjengir også en anekdote fra den engelske forfatteren Samuel Butler, som fikk et mildt sjokk første gang han ved en tilfeldighet fikk se en viktoriansk kvinne uten de store skjørtene: Han hadde frem til da trodd at kvinner ikke hadde ben på samme måte som menn.
Dette tatt i betraktning, skriver Blixen, er det ikke rart om menn «følte at de var blevet holdt for Nar” når de har sett den nye tids «Damer sætte sig overskrævs paa en Cykle og rulle afsted med begge Ben ganske frækt stillede til skue.”
Flapperne var, noen av dem helt sikkert ubevisst, døtre av suffragettene og på sitt vis feminister. De kastet korsettene, kjørte bil, brukte stemmeretten de fikk (i USA) 26. august 1920, og mange engasjerte seg i kvinners rettigheter.
Dessverre tok det slutt i og med depresjonen som fulgte etter børskrækket på Wall Street i 1929. 30-tallet ble preget av en konservativ og religiøs reaksjon som overlevde andre verdenskrig, og videreførte husmoridealet for kvinner til langt inn på 60-tallet. Så skjedde det noe igjen. Men hvor er vi i dag?
Thomas Reinertsen Berg 