Vil vi slutte å lese og skrive?

En interessant i artikkel i The New Yorker bærer den litt dystre tittelen «Twilight of the books» – bøkenes skumring. Undersøkelser fra USA og Nederland viser nemlig at folk leser mindre, både bøker og aviser. Et eksempel: Mellom 1955 og 1975, årene da fjernsynet gjorde sitt inntog, sank gjennomsnittlig lesetid i løpet av en uke fra fem til tre og en halv time i Nederland. I 1995 leste en student født etter 1969 mindre enn det en lavt utdannet person gjorde før 1950.

Ingen grunn til å tro at lesing og skriving vil forsvinne helt, men noen sosiologer har ytret frempå om at vi kan være på vei tilbake til den tiden da det å lese kun var noe som visse deler av befolkningen gjorde, slik det var før folk flest begynte å lese på slutten av 1800-tallet. Med den forskjellen at det ikke vil gi noe særlig kred – mer som en slags arkaisk hobby.

Om man ser på de lange linjene er det ikke det at vi leser mindre som behøver å forklares, men at vi leser i det hele tatt. Ifølge Maryanne Wolf, forfatteren av Proust and the Squid, har vi lest en så kort tid av menneskehetens historie at det ennå ikke har rukket å avleire seg i genene våre. Den delen av hjernen vi bruker for å lese, er den samme vi bruker for å se forskjellen på en kvist og en sukkerert. Kvist = ikke spiselig, sukkerert = spiselig, A = a og M = m. Det er evnen til å både se forskjell og å huske hva de forskjellige formene betyr vi bruker når vi leser.

Hva er så forskjellen på lesekyndige og ikke-lesekyndige samfunn? Det er vanskelig å påvise helt klare forskjeller, men artikkelen nevner noen eksempler. En russisk undersøkelse viste at de som ikke kan lese tenker mer i bilder. På spørsmål om farger, for eksempel, svarte de oftere «lever», «pære» og «bomull», mens lesekyndige svarte «mørkeblå» og «lysegul». Mer interessante er påstandene om at en skriftkultur egner seg bedre til å dyrke uenigheter og diskusjoner. Ifølge en forsker er vedtatte sannheter, stereotyper og klisjeer høyt verdsatt som visdom i muntlige samfunn, mens analyse sees ned på som et forstyrrende element. Når samfunnet forandrer seg, forandrer historiene seg, og de som bar i seg andre verdisett enn de rådende blir lagt til side og glemt. Ikke slik når tanker blir bevart i skrift: Da tvinges en kultur hele tiden til å revurdere seg selv i møtet med fortiden.

Vi reagerer også annerledes på budskap ettersom de blir fremført muntlig eller skriftlig. Har vi en person foran oss, i live eller på skjermen, legger vi merke til utseende, kroppsspråk og stemmebruk. Da blir det mindre plass til å få med seg selve budskapet. Derimot føler vi at vi blir bedre kjent med personen, og dermed får du inn trynefaktoren. I en ren tekst har du langt større muligheter for ikke bare å få med deg innholdet i budskapet, men også for å vurdere om det holder vann.

En annen grunn til å lære seg å lese: Det gjør det lettere å lære andre ting. Etter to fremvisninger av en PowerPoint-presentasjon om landet Mali, der den ene kun var basert på skrift, mens den andre hadde både skrift og tale, satt flere av de som hadde sett den stumme presentasjonen igjen med en følelse av «The presentation was interesting». De andre var mer enige om at «I did not learn anything from this presentation.»

En rapport fra amerikanske National Endowment of Arts viste at lesere er mer tilbøyelige enn ikke-lesere til å bedrive sport, trimme, besøke gallerier, gå i teatret, gå på konserter, male, ta bilder, stemme og være med i frivillige organisasjoner. Så spørs det om alt dette skyldes lesingen. Neppe kontroversielt er det vel å hevde at dette er kjennetegn på folk som har god kontroll over livene sine, og dermed kan investere i aktiviteter som gir enda mer overskudd.

Til slutt, en ikke overraskende opplysning: Det tekstbaserte internettet er faktisk bra for deg, så lenge du ikke bare bruker det til å se musikkvideoer på YouTube.