Beretninger om Buddha

Fortellinger om Buddha har spredt seg fra India og blant annet blitt til «Tusen og en natt» og et rotnorsk folkeeventyr. Nå lar Tor Åge Bringsværd oss få møte originalene.

Det går mange fortellinger om Buddha, buddhismens grunnlegger, og en egen gruppe av disse handler om de livene han levde før han ble selveste Buddha. Han var blant annet ape, hund, munk, løve, elefant og rotte. Tor Åge Bringsværd har samlet 25 av disse fortellingene i den nye boken «En gang ble Buddha spist av en tiger».

– Jeg syntes det ville være hyggelig om vi på norsk endelig kunne stifte bekjentskap med de over to tusen år gamle buddhistiske tekstene som kalles Jataka, «fødselshistorier», svarer Bringsværd på hvorfor han ønsket å gi ut disse.

– De troende hevder de stammer fra Buddhas egen munn. Buddha sa nemlig at han husket alle sine tidligere liv, og brukte gjerne opplevelser fra disse livsløpene når han ville forklare eller understreke noe. Jeg har kjent til denne fortellerskatten like fra tidlige ungdomsår, og har lenge ønsket å dele litt av den med andre. For meg er dette rett og slett noen av de fineste historier jeg vet om.

– Du er redaktør av bokserien Verdens hellige skrifter. Ville det ikke vært mer naturlig å gi dem ut der?

– I den serien ønsker vi bestandig å oversette direkte fra originalspråkene, og helst ikke forkorte noe som helst. Dette er en enklere og mer upretensiøs bok der jeg har oversatt fra europeiske språk, og ikke fra sanskrit og pali, som originalene er skrevet på, og jeg har befridd fortellingene fra alle senere «teologiske» snirkler, slik at de kunne fremstå omtrent like rene og enkle som de kanskje en gang har vært fremført muntlig. Men for all del, det ene utelukker ikke det andre, så sammen med min venn, den meget språkkyndige professor Jens Braarvig, har jeg allerede planer om også å lage en adskillig større og mer komplett utgave for Verdens hellige skrifter.

– Det finnes 547 fortellinger om Buddhas tidligere liv. Hvordan har du valgt ut de 25 som er med her?

– Jeg har rett og slett valgt dem jeg likte aller best. Enkelt og greit.

Bringsværd mener vi bør lese disse fortellingene fordi vi bør være nysgjerrige på hverandre.

– For den globale landsbyen er ikke lenger bare en drøm. Folkeslagene har aldri levd nærmere hverandre enn nå. Derfor er kunnskap om røtter viktigere enn noen sinne. Hvis vi virkelig vil forstå våre naboer her i verden, er det viktig at vi lærer å kjenne hverandres guder og helter, skurker og monstre, idealer og fordommer. Så kan vi kanskje bedre møtes til en prat over de kulturelle hagegjerdene.

– Du skriver i forordet at Jataka-fortellingene har fått en global utbredelse. Hvordan?

– De fleste tror det begynte med Alexander den stores invasjon av India rundt år 300 f. Kr. Under denne okkupasjonen var det en livlig kulturutveksling. Greske og indiske ideer påvirket hverandre gjensidig. Det er grunn til å tro at grekerne tok med seg jatakafortellingene hjem til Hellas, noe vi blant annet kan se av Æsops fabler. På den annen side lærte inderne mye av møtet med gresk billedkunst. Langt senere har korsfarerne hatt med seg eventyr og Jataka-fortellinger via arabiske gjenfortellinger, for eksempel fra Tusen og en natt, tilbake til Europa, og i middelalderen bidro særlig jødiske lærde til at slike historier – helst dyrefabler – fikk en stor spredning. Her i Norge har Knut Liestøl pekt på at Asbjørnsen og Moes eventyr «Han far sjøl i stua» egentlig er en Jataka-fortelling. Også i eldre og nyere europeisk skjønnlitteratur finner vi jatakaspor. Hos for eksempel Kipling er beretningen om “Kongens Ankus” i «Jungelboken» en regelrett gjenfortelling av den Jataka-fortellingen som i vår bok kalles «De tusen røverne».

Men at kulturelle vandringsveier også kan være kronglete og føre til nærmest surrealistiske misforståelser, er en annen side av saken, sier Bringsværd.

– I middelalderen var den «sannferdige» beretningen om Barlaam og Josaphat svært populær over hele Europa. Her fortelles det om Josaphat, en indisk prins som blir omvendt til kristendommen av Barlaam – midt i en tid hvor de kristne blir forfulgt på det mest bestialske. Historien vandret gjennom flere ledd fra persisk via arabisk til gresk, og så populær var den her i vest at de to hovedpersonene faktisk ble sett på som kristne helgener. De fikk sin dag i den gresk-ortodokse kalenderen, og den romersk-katolske kirken regnet dem blant sine martyrer. Det hele har bare en stor og vesentlig hake, nemlig den at Barlaam og Josaphat aldri har eksistert. Historien er tvert imot hentet fra Buddhas liv ­– og Josaphat er bare «den blivende Buddha» (Boddhisattva) under et annet navn. Bodhisattva er blitt til Bodisav i de persiske tekstene fra det sjette eller syvende århundret. Hundre år senere ble navnet forvandlet til Budhasaf eller Yudasaf på arabisk, og i det tiende århundret i Georgia ble det til Iodasaph og endelig til Josaphat på latin. Slik ble Buddha en kristen helgen. Sånn kan det gå.

Bringsværd kan fortelle at Jataka-fortellingene lenge har spilt en viktig rolle i buddhismen: Allerede det andre store buddhistiske rådsmøtet i Vaisali (år 383 f.Kr.) aksepterte dem som en del av de hellige overleveringer.

– Hva er det vi lærer av dem? Hvilket budskap har de?

– Det kan være så mangt. Selv er jeg mest fascinert av forholdet mellom mennesker og dyr. I Jataka-historiene er vi tilbake i en tid hvor mennesker og dyr forstår hverandre og kan tale sammen. Interessant nok er dette et trekk som vi finner i alle eventyrtradisjoner over hele kloden. Ja, av og til kan det nesten virke som om vi har en slags kollektiv, underbevisst hukommelse om en slik fjern, førhistorisk tid – og «husker» at vi en gang sto dyrene adskillig nærmere enn vi gjør i dag. I mange urbefolkninger (for eksempel hos de nordamerikanske indianerne) finner vi en klart uttrykt respekt og ærbødighet overfor dyr: De var her først, heter det. Dyrene er de eldste.

– Har du selv en favoritt blant disse fortellingene?

– Jeg liker best beretningen om elefanten som begår selvmord for at sultne flyktninger skal få noe å spise – og naturligvis tittelhistorien om den sultne tigermoren. Fordi disse to fortellingene virkelig gir våre egne tanker og idealer noe å skrubbe seg mot.

– I tittelhistorien ofrer Buddha seg selv for å hindre at en annen begår synd. Minner ikke dette veldig om hovedpoenget i en annen stor verdensreligion?

– Godt sett! Mer er det ikke å si. Jo, forresten: Jeg liker denne versjonen bedre enn den du antagelig tenker på.

Intervjuet har vært på trykk i Ny Tid.

Advertisements

Kristent skaut

Ikke er jeg medlem av noen trossamfunn, men det er bare når jeg har dårlig tid jeg går forbi et skilt der det står «Åpen kirke.» Her en kveld var jeg innom Vår Frelsers ortodokse kirke. Som navnet forteller, ligger den inne i Vår Frelsers gravlund, nærmere bestemt rett ved inngangen i det sørøstre hjørnet.

Å gå inn var som å bevege seg enda lenger østover. Det duftet sterkt av røkelse, levende lys og ikonostaser var overalt, og liturgisk sang fylte rommet. En dame nikket og smilte til meg for å signalisere at jeg var velkommen. Jeg stilte meg rett innenfor døren.

Det er den russiske ortodokse kirke i Norge som eier bygningen. På hjemmesidene deres står det at det som tidligere var et gravkapell ble vigslet til ortodokst bruk i 2004 av metropolitt Kirill av Smolensk og Kaliningrad. Den samme damen som hadde nikket og smilt meg velkommen sa noe på russisk, etter gestene å dømme at jeg burde gå lenger innover i rommet, men jeg signaliserte at jeg sto bra der jeg stod.

En gang før har jeg vært i en ortodoks kirke. Det var i Skopje, Makedonia, og var da så heldig å få med meg et bryllup. Der som her ble det sunget hele tiden. De som sang her sto på en balkong over inngangsdøren, så de så jeg aldri, men etter hvert kom det en prest som deltok i sangen. Noen preken var det ikke mens han sto foran menigheten. Deretter gikk han tilbake bak veggene som skiller alteret fra resten av rommet.

Jeg la merke til at alle kvinnene i menigheten hadde skaut. Noe som for så vidt stemmer godt med det bildet man har av gamle, russiske babusjkaer med skaut, men jeg lurte: Har skautet en religiøs betydning i ortodoks kristendom?

En rask titt på Wikipedia etter at jeg kom hjem avslørte at skaut ikke bare har en religiøs betydning for ortodokse, men for alle kristne kvinner. I Første Korinterbrev 11:13 skriver Paulus: «Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet?»

De fleste norske menigheter synes å svare Paulus at ja, det sømmer seg. Likevel kan dette bibelsitatet bidra til å synliggjøre at kristendom og islam har de samme røttene, nå da det muslimske skautet er i stand til å avkreve holdninger på statsrådsnivå i og med spørsmålet om det er forenlig med politiuniformer. For øvrig velger også mange religiøse jødiske kvinner å dekke til håret sitt.

At sitatet i stor grad er blitt ignorert i norske menigheter, kan også bidra til å synliggjøre at å være religiøs eller ei ikke behøver å dreie seg om skaut. Leila Ahmed er en muslimsk akademiker som sier at Koranen ikke et eneste sted påbyr skaut, og at påbudet om «anstendig» påkledning må tolkes etter tid og sted.

Wikipedia skriver at heller ikke alle ortodokse kvinner dekker til hodet sitt. Under gudstjenesten i Oslo var det heller ikke slik at menn sto til høyre og kvinner til venstre, slik praksisen ofte er i ortodokse kirker. Man finner sine egne varianter. Etter tyve minutter slukket de alt det elektriske lyset, slik at bare stearinlysene brant, og noen begynte å gå mens koret over døren fortsatt sang. Også jeg snek meg tilbake ut i vintermørket da.