Hurra for pappaperm

Aftenposten trykker i dag to leserbrev i anledning debatten om pappaperm; en som er for mer perm til pappaer, og en som er mot. Begge innleggene er skrevet av menn. Jeg heier selvfølgelig på han som vil ha mer, og går derfor videre til neste.

«Kvinner må få være kvinner» er overskriften på innlegget til lærer Jon Rolland. Allerede her stusser jeg. Hva er en kvinne? Det enkleste svaret er naturlig nok: En kvinne er ikke en mann. Bortsett fra det, kan kvinner være hva som helst. Ergo må det en komplisert kjønnskifteoperasjon til før en kvinne ikke lenger er en kvinne. Noe sier meg likevel at det ikke er det Rolland sikter til.

Han begynner innlegget med å skrive at han har støttet kvinnekampen helhjertet i hele sitt liv, og ære være ham for det. Likevel skildrer han likestillingsprosjektet som en karikatur: «Prosjektet var at pappa skulle stelle hjemme, mamma skulle overta verktøykassen og barna skulle oppdras på den lysende, kjønnsnøytrale vei.»

Det er feil. Det var snakk om, for å låne et begrep fra høyresiden, om å utvide valgfriheten. Pappa skulle ikke bare stelle hjemme, men han skulle få lov til å stelle hjemme også, i tillegg til å bruke verktøykassen. Mamma skulle ikke overta verktøykassen, men hun skulle også få lov til å bruke den, og ikke være låst i en omsorgsrolle. Med andre ord: Større valgfrihet for begge. Yes! Hurra for valgfrihet!

Rolland undrer, som mann, over hvorfor kvinner «ikke i større grad kjemper for retten til fortsatt å være kvinne og kreve større fokus [sic!] på kvinners spesielle bidrag til samfunnsutviklingen,» og trekker korrekt frem dette med at kvinner som føder barn og er hjemme, mister pensjonspoeng. Moren min var på 70- og 80-tallet aktiv i Norges Husmorforbund, og det de blant annet kjempet for, var nettopp dette: At arbeidet hjemme måtte verdsettes på lik linje med arbeidet utenfor. Husmoren var «først oppe og sist i seng.» Så det er faktisk noen som både har kjempet, og fremdeles kjemper, den kampen. Rolland sier at svaret fra 1970-tallsfeministene er å få barna «i barnehage så fort som mulig, kom deg ut i arbeid og tjen dine poeng.» Hva om dette ikke bare handler om pensjonspoeng? Hva om det handler om at kvinnene synes de har såpass interessante jobber at de gjerne vil prioritere dem? Kan det tenkes at ikke absolutt alle kvinner synes det er morsomst å være hjemme?

Rolland har rett i at det er kvinner som er gravide, har melk til barnet og er utslitte etter en fødsel, men så hevder han at det er «lite sannsynlig» at «barnet er klart for full overgivelse til pappa etter et halvt år» – uten å skrive hvorfor. «Vår tid kommer når barnet er klart for oss.» Jeg synes det er en usigelig trist tanke at jeg ikke skulle greid å ta vare på det kommende barnet vårt om noe skulle skje med forloveden min. Men det hadde jeg jo. Min tid med barnet kommer derfor med en gang, den, og takk og pris for det.

Mye positivt har skjedd, skriver Rolland, når det gjelder holdninger og endringer, og der er vi enige. Men som innlegg på debattforumet verdensbestepappa.no viser: Mange mannlige arbeidstakere opplever fremdeles et press om at de skal være på jobb også etter at barna er født. For eksempel skriver Lommedøl’n: «Jeg har en sjef som mener at unger er supert, så lenge det ikke skjer hans ansatte. Han ser helst at jeg dropper permisjon så jeg kan være på jobben, for som han sier, ’han tok nesten ikke ut noe’ …» Å gi far mer perm fører til at mange menn slipper en kjip diskusjon på jobben. Slikt er nødvendig så lenge ikke alle ennå vet at også menn kan ta seg av småtasser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s