Den mørke siden

Hovedpersonen i Jens M. Johanssons nye roman går dypt ned i både seg selv og Oslos underverden. Ikke rart den var vanskelig å skrive.

– Av og til lurte jeg på om jeg ville greie å skrive den ferdig.

Forfatteren Jens M. Johansson har skrevet boken «Den andre». Det er historien om Paul Wilhelmsen, på overflaten en middels vellykket advokat med bil og leilighet i et hus på Grefsen i Oslo, og en kone som er psykiater. Jevnlig trener han capoeira i Bjølsenhallen. Men alt er ikke helt som det later til å være.

– Jeg sleit lenge med å forstå hvem han var, og det er jo litt rart når det er jeg som har funnet ham opp, sier Johansson.

– Jeg ville skrive om en som levde det samme livet som meg. Et helt vanlig liv. Men det var noe uforklarlig ved ham. Han gikk lenger enn andre, og jeg forsto ikke hvorfor han gjorde det. Dessuten likte jeg ham ikke.

Leseren forstår tidlig at det er noe som skurrer i Pauls liv. Han irriterer seg over de andre på capoeiraen, synes de oppfører seg toskete og er noen tullinger, og den dagen en ukjent fremmed dukker opp og utmanøvrerer treneren fullstendig, er Paul klar for å gå videre. Den fremmede gir ham et telefonnummer, og sier: «Hvis du vil oppleve ordentlig capoeira, ringer du dette nummeret her.» En dag ringer Paul, og slik oppdager han en helt ny verden; en voldelig underverden der folk slåss så blodet spruter mens andre vedder på vinneren.

– Alle har vi forskjellige roller i oss. Vi forandrer oss ettersom vi omgås venner, andre venner, kolleger, familie og kjæreste, sier Johansson.

– Jeg ville utforske den mer ekstreme varianten av dette. Jeg visste at Paul på et tidspunkt hadde funnet opp seg selv på nytt. Han hadde bestemt seg for å leve et helt normalt liv, ha en vanlig jobb, leve godt og være lykkelig. Er det mulig å bestemme seg for å være en helt annen?

For Paul opplever at det han var før fremdeles bor i ham. Av og til dukker det opp, som når han banker opp en kollega som oppfører seg ufint mot russiske prostituerte på forretningstur i Moskva.

– Jeg lå søvnløs, og spurte meg selv: Hva vil det egentlig si å ha en mørk side? Hvor kommer den fra? Og hvorfor er Paul villig til å sette det nye og lykkelige livet sitt på spill? Han har det jo tross alt bra på den tiden romanen begynner. Da jeg kom på det, sto jeg opp grytidlig og skrev nærmest i ett strekk en hel helg.

Johansson mener det han kom på egentlig var ganske enkelt.

– Ofte forklares en mørk side med en skjellsettende hendelse, noe konkret, fra barndommen. Men det er ikke så enkelt. Jeg tror det er livet selv, satt sammen av mange små og store ting, som gjør at vi blir de vi er. Da dette gikk opp for meg, skrev jeg et kapittel om oppveksten hans, og da løsnet det. Da forsto jeg at han ikke er så annerledes fra oss andre.

Johansson sier dette er en rød tråd i forfatterskapet hans: De som er som oss andre, men likevel har noe ved seg som ikke går opp, så og si. Folk vi ikke vet helt hvor vi har.

– Da jeg forsto hvorfor Paul var som han var, kunne jeg også begynne å like ham, noe jeg ikke hadde gjort opp til det punktet i skrivingen – og jeg synes det er vanskelig å skrive om folk jeg ikke liker. De må gjerne gjøre mye dumt, men jeg må like dem, sier Johansson.

– Jeg liker den måten Paul ser folk på. Den eneste han ikke skjønner, er seg selv. Han vil folk vel, men har en destruktiv side som gjør at han støter bort det som er best for ham. I oppveksten forsmår han en venn ved at han begynner å irritere seg over ham. De har det egentlig veldig hyggelig sammen, oppdager musikk, inngår en slags pakt, og Paul har ikke mange andre venner, men så begynner Paul å tenke at godteriet han får av vennen er ekkelt. På samme måte vemmes han over småborgerligheten, karrierejaget, det trygge og forutsigbare som voksen.

At han tyr til slåssing for å bryte opp hverdagen, kan lede tankene til filmen «Fight Club», men Johansson sier hans bok står for noe annet.

– Greia i filmen er at det å slåss er en del av det å være mann. Jeg tror ikke noe på det. Utgangspunktet for boka er faktisk en kvinne: Svenske Åsa Sandell var kulturredaktør i avisa Helsingborgs Dagblad mens hun var proffbokser på høyt internasjonalt nivå. Hun sa hun ble god i boksing fordi hun tålte å være redd, og det gjør Paul også. Frykt er vanligvis noe vi skal gjemme bort, men det er den som gjør Paul god til å slåss, og jeg tror ikke det er en unik maskulin egenskap. Uansett,  mer enn slåssingen er jeg opptatt av de relasjonelle aspektene, som hans forhold til Jader.

Jader er Jader Lima, den fremmede som en dag dukker opp på capoeiraen, imponerer og gir Paul telefonnummeret. Han er nordmann med brasilianske røtter på farssiden.

– Paul har et slags barnslig ønske om å hele tiden imponere Jader.

– Er det fordi Paul tidlig mistet faren?

– Det er et viktig moment i boken. Det forbauser meg at ikke flere lesere har legt vekt på det, for den fraværende faren er et stort hull i Pauls liv. Han så ikke opp til faren, men savner ham likevel, og jeg tror Jader kanskje fyller et tomrom. Men folk må jo lese boken slik de selv vil.

– Til å begynne med er det lett å tenke at «den andre» er Jader. Men det er kanskje vel så mye Paul selv?

– Tittelen er ment å spille på begge. En mann kommer inn i fortellingen, og åpner døren for den andre Paul.

Faren og moren til Paul var 68-ere, og moren er fremdeles en radikaler, noe som gjør at hun har et lett anstrengt forhold til sin advokatsønn.

– Hvordan påvirker det ham at han er vokst opp med 68-erforeldre?

– Flere i min generasjon har en følelse av at vi ikke fyller en funksjon. Våre foreldre, som i både mitt og Pauls tilfelle var politisk aktive radikalere, hadde en følelse av å delta og spille en rolle, en følelse vi aldri har opplevd. Paul føler seg som en del av kjedsomhetens generasjon, men jeg synes han har mange ting å kjempe for, sier Johansson, og får et engasjert uttrykk i øynene.

– Ta dette med at slåssingen foregår i en brakkeby. Det fascinerer og skremmer meg at vi har folk i Oslo som betaler leie for å bo i kummerlige brakker på seks-sju kvadratmeter som er fulle av råte. De er innvandrere og polske håndverkere, det bor barn der, og dette godtar vi, midt i vår velstand. Hvorfor gjør vi ikke noe med det? Det er opprørende og uforståelig at det kan skje. Vi aksepterer det ekstreme klasseskillet, og sier til og med at det ikke finnes klasser lenger. Dette kunne vært en kampsak for Paul. Kanskje er det typisk for vår generasjon, at vi vet om skjevhetene, men ikke gjør noe med det.

Dette intervjuet står på trykk i fredagens Ny Tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s