En flyktning skriver sin bok

Maria Amelie har vært papirløs flyktning i Norge i sju år. Boken om hennes liv handler om optimisme og å nekte å bøye seg for tilværelsen.

Maria Amelie gikk over natten fra å leve et liv som ulovlig og papirløs flyktning i Norge til å bli rikskjendis da hun ga ut bok om seg selv. Det vil si: Hun er fremdeles en ulovlig og papirløs flyktning, men nå skjuler hun seg ikke lenger aktivt for myndighetene. Ny søknad om oppholdstillatelse sendte hun til Utlendingsdirektoratet (UDI) dagen før boken ble gitt.

– Boken er ikke en del av søknaden, er Amelie snar med å påpeke.

– Boken er et resultat av en voldsom energi som har opparbeidet seg i det siste. Jeg hadde levert masteroppgaven om teknologi og Statoil på NTNU i Trondheim, men måtte takke nei til tilbud om en traineestilling i Statoil fordi jeg ikke har oppholdstillatelse. Skulle jeg da fortsette slik jeg har gjort de siste årene, med å livnære meg av svarte vaskejobber? Jeg drømmer om å kunne ta en ordentlig jobb og betale skatt.

– Ikke dårlig.

– Folk ler alltid av meg når jeg nevner det med skatt, men jeg mener det. Det var synd å la muligheten i Statoil gå fra seg. Å virkelig ville noe, men ikke kunne gjøre det fordi du ikke får lov, fører til at du vil det enda mer. Da ble boken et utløp for all den oppsparte energien.

– Så det å skrive er viktig for deg?

– Jo mer jeg skrev, jo mer forsto jeg hva slags liv jeg har levd de siste ti årene, etter at vi flyktet fra Russland. Det er jo ikke slikt jeg har tenkt på hver eneste dag. Hverdagen har sitt.

– Selv det å være ulovlig og papirløs flyktning består av flest hverdager?

– Riktig. Men det å skrive hjalp meg med å bearbeide ting.

Amelie kommer fra et sted i Kaukasus – hun vil ikke si hvor. Familien flyktet i bil gjennom Russland og inn i Finland i oktober 2000. Etter å ha bodd der i 16 måneder, og etter at Amelie hadde lært seg finsk, fikk de avslag på søknaden om opphold. Å returnere til Russland var ikke et alternativ. I stedet kastet de seg inn i bilen igjen og kjørte av gårde, denne gangen til Norge, i februar 2002.

– Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var elleve år gammel, men de første har jeg mistet som en følge av all flyttingen. Derimot har jeg alle dagbøkene jeg har skrevet de siste ti årene da jeg har bodd i Norge.

– Og du har skrevet essayer for Ny Tid. Hvordan kom det i stand?

– På videregående fant jeg en av bøkene til Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, «Blanke løgner, skitne sannheter», og elsket den. I kildelisten så jeg de henviste til flere av bøkene til Thomas Hylland Eriksen, og da jeg begynte å lese ham bestemte jeg meg for å studere sosialantropologi. Nå har jeg en bachelor i det faget fra NTNU. Jeg tok kontakt med Dag da jeg var med på å arrangere forfatterkvelder på Studentersamfundet i Trondheim, og da vi traff hverandre og jeg fortalte ham om situasjonen min, oppfordret han meg til å skrive for Ny Tid. Jeg måtte samle mot for å gjøre det, men da jeg så mine egne ord på trykk var det skikkelig stas.

– Vi lurer selvfølgelig på om det hjalp deg senere i arbeidet med boken?

– Åh ja, ja, så absolutt.

Amelie har altså ikke gjemt seg i en potetkjeller siden familien fikk avslag på søknaden om opphold i Norge i november 2003. Av gode venner fikk de nøkkelen til en leilighet de kunne benytte, de skaffet seg nye telefonnummere og lå lavt av frykt for utkastelse, men Amelie fikk lov av den videregående skolen på Nøtterøy til å gjøre ferdig artium. Det gjorde hun med 5,2 i snitt.

– Jeg synes det er vanskelig å kalle det livet jeg har levd siden 2003 for et dobbeltliv. Jeg har bare forsøkt å leve så godt jeg kunne med de forutsetningene jeg hadde. Venner som virkelig har vært interesserte i å vite hvor jeg hadde barndommen min, har jeg fortalt sannheten. Andre, som har fått vite det i og med boken, sier til meg at jeg fremdeles er den samme for dem, men at de selv har blitt litt forandret. Det synes jeg er rørende.

– Hvordan har reaksjonene vært?

– Overveldende. Folk har ikke gitt meg annet enn støtte. Jeg har fått hundrevis av e-poster og tekstmeldinger.

– Hva med debatten?

– Det har ikke rukket å bli noen debatt ennå. For min del er det viktigste med denne boken å fortelle min historie om det paradoksale livet jeg har levd. Jeg kan ikke hevde å snakke på vegne av andre, papirløse flyktninger, for jeg kjenner ingen. Men det er en bok til Norge.

– På hvilken måte da?

– De siste årene har jeg møtt så mange hverdagshelter. Hadde jeg ikke møtt den og den, og hadde ikke det og det skjedd, hadde jeg enten blitt gal eller vært ute av stand til å sove om natten. Mitt håp var også deres håp. De kjipe menneskene jeg har møtt, kan jeg telle på én hånd. På dårlige dager har jeg alltid hatt en skulder å gråte på.

En dag i januar satte Amelie seg ned og argumenterte med seg selv: For og mot det å gi ut bok og stå frem med sin historie og ansikt.

– Argumentene imot var først og fremst det skumle ved å bli en offentlig person i mediene. Dernest det å gjøre seg selv synlig for politiet, og å sette foreldrene mine i fare – de to personene i verden jeg er aller mest glad i. Når jeg nå først har stått frem, er det ingen vei tilbake til livet som usynlig for myndighetene. Og det har vært et godt liv.

– Fortell.

– Som sagt: Jeg har ikke reflektert så mye over situasjonen min på hverdagene. Livet mitt har bestått av spennende studier, gode venner og hytteturer, arbeid i studentforeninger og på festivaler.

– Politiet har ikke kommet og hentet deg. Du er her ennå.

– Jeg regner med at de respekterer at jeg nå har en søknad inne til behandling.

– Hvor lang tid tar det å behandle den?

– Vet ikke. To måneder, kanskje flere år.

– Er du optimist eller pessimist?

Amelie smiler.

– Jeg har overlevd her såpass lenge ved å være optimist. Samtidig er jeg realist, og jeg tør ikke håpe, for det har jeg gjort så mange ganger før, i både Finland og Norge. Kanskje hjelper det at jeg har studert her så mange år? Å reise tilbake til Russland er uansett ikke et alternativ. Det kan jeg ikke. Tenk: Nå har jeg valgt å leve på denne måten så lenge, gjort alt for å overleve, og ikke én gang har det stått for meg som et bedre alternativ å reise tilbake dit.

Dette intervjuet sto først på trykk i Ny Tid.

Advertisements

3 kommentarer om “En flyktning skriver sin bok

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s