Født til forbryter

Historien om Nicolai Lilin er historien om å lykkes mot de fleste odds. I boken «Sibirsk oppdragelse» forteller han om en røff oppvekst med streng æreskodeks.

Det virker som noe av en underdrivelse når russisk-sibirsk-italienske Nicolai Lilin åpner intervjuet med å innrømme:

– Jeg var et problembarn.

For i hans selvbiografiske bok «Sibirsk oppdragelse» kan vi lese om en gutt som får sin første kniv seks år gammel, en pistol som 12-åring, og som jevnlig kommer hjem med kroppen full av stikk og blåmerker etter å ha slåss mot enten politiet eller folk fra en annen del av byen.

– Moren min gråt mye. Faren min ga faen i det meste, for han levde som en kriminell, ranet banker og tilbragte mye tid i fengsel.

En annen tittel på Lilins bok kunne vært «Fra en født forbryters dagbok». Han vokste opp blant urkaene i byen Bender i Transnistria, et sibirsk folkeferd som ser seg selv som hederlige kriminelle, et samfunn i stadig opposisjon til alt som finnes av politi og styresmakter, der tatovør er det eneste godtatte yrket som ikke hadde å gjøre med ran.

Sjelden møter en leser så mange jernstenger, kniver, slåsskamper, fornærmelser, pistoler og åpne sår som i denne boken. At urkaene i tillegg er et dypt religiøst folkeferd, som oppbevarer pistoler og ikoner i samme, hellige hjørne av huset, og gjerne anroper høyere makter for å få kulene til å treffe, forsterker følelsen av at en sibirsk oppdragelse er noe ganske annet enn en sosialdemokratisk.

Nicolai Lilin, en høflig og lavmælt ung mann på tretti år, drikker te og forteller mer om moren sin.

– Hun lærte meg å lese da jeg var fem år gammel. Det er det viktigste som har skjedd i livet mitt, for da kunne jeg begynne å lese bøker. Vi var fattige, samfunnet rundt oss var fattig, så vi kunne aldri dra noen steder på ferie. Jeg møtte aldri noen som bodde lenger unna enn nabobyen. Dermed ble bøkene en måte jeg kunne bli kjent med resten av verden på. Jeg leste alt mulig: Pusjkin, Asimov, dikt, russiske og internasjonale klassikere. Den første virkelig store leseopplevelsen var «Jungelboken» av Rudyard Kipling da jeg var seks år.

– Tidlig fant du også ut at du likte å tegne. Derfor svarte du tatovør da faren din spurte deg om hva du skulle bli.

– Nei, faren min spurte meg aldri om det. Jeg bare skriver det på den måten for lettere å fortelle om det som var en vanskelig tid for urkaene. I virkeligheten var det slik at stadig flere av vennene mine begynte å selge narkotika, og jeg ville for alt i verden unngå det.

Lilins løsning ble å holde seg i nærheten av de gamle.

– Jeg hang meg på besteforeldrene mine og andre gamle for å lære om de lovene og reglene som urkaene hadde pleid å følge, men som de unge hadde lagt til side. De lærte meg blant annet at tatoveringene var en del en urgammel tradisjon, der de forskjellige symbolene er med på å fortelle historien til den som bærer dem, og jeg så en mulighet for å forene min interesse for tegning med det å lære tradisjonene, forteller han.

– Da jeg var ti år gammel, fant jeg en tatovør og ba ham lære meg opp, men til å begynne med var han helt avvisende. Han lukket døren rett i ansiktet mitt. Jeg ble skyggen hans, fulgte etter ham når han gikk tur med hunden, hjalp ham med posene i butikken, og til slutt stolte han nok på meg til å ta meg i lære. Det var som å lære et annet språk.

Lilin ble sett på som en drømmer av sine jevnaldrende.

– Jeg ville reise og se verden. Jeg begynte å lese Dante og høre på opera. For meg var dette hellige ting. En dag forsøkte jeg å forklare en venn av meg at operaer var et fantastisk uttrykk for menneskelige følelser. «Jeg tror du er homo,» svarte han, og da slo jeg ham rett ned. De leste aldri bøker. Vennene mine ønsket å bli kriminelle, selge narkotika, sitte i fengsel og få respekt, men jeg så ingen fremtid i det. Doplangere lever ikke lenge i Russland.

Lilin har ikke altfor høye tanker om sine jevnaldrende.

– Jeg reiste tilbake til Transnistria for to år siden etter at bestefaren min døde. Da møtte jeg venner jeg ikke hadde hatt ordentlig kontakt med siden jeg var 14 år gammel, for jeg begynte med judo og yoga da de ble doplangere, og så dro jeg i militæret. Våre liv var blitt fullstendig forskjellige. «Hva trenger du for å bli lykkelig,» spurte jeg en gammel venn av meg. «En Mercedes,» svarte han.

Samtidig har Lilin vanskeligheter for å forstå en del av sine jevnaldrende her i vest.

– Jeg hadde mange drømmer som var vanskelige å oppfylle fordi vi var så fattige. Mange europeiske ungdommer vokser opp i gode hjem, de har mye frihet og mange muligheter, og likevel ødsler de bort tiden på dataspill, narkotika eller andre tanketomme ting. Vi bør bruke dette livet til å lære ting og gjøre verden til et bedre sted.

I dag bor Lilin i Milano og Torino i Italia. Hit flyttet han etter moren sin i 2003, og her begynte han å skrive «Sibirsk oppdragelse» i 2008. På italiensk.

– Hvorfor skrev du den på italiensk?

– Fordi jeg tenkte på den som en bok jeg ville gi italienerne. Jeg hadde aldri i verden forestilt meg at den skulle bli en internasjonal salgssuksess oversatt til 19 språk, slik den er blitt.

– Du har gitt ut enda en bok på italiensk, om da du var soldat i Tsjetsjenia. Hva slags bok er det?

– Den er ganske forskjellig fra den første. «Sibirsk oppdragelse» er en oppvekstskildring, mens den andre er en voksenbok om livet i krigen, dit jeg dro da jeg var 18. Den er mer seriøs. Boken har blitt godt tatt imot i Italia. Noen sier den er det beste de har lest om krig. Jeg bruker krigen i Tsjetsjenia til å si noe allmenngyldig, for jeg tror alle kriger i verden egentlig er en og den samme, at de vekker de samme følelsene i de som deltar, og jeg forsøker å la leserne oppleve nærmest direkte hva krig er. Altfor mange snakker om krig uten å vite hva det egentlig er for noe.

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg nå?

– Jeg skriver mye. Jeg har mange prosjekter å skrive på, og min tredje bok er akkurat ferdig. Den blir den siste i denne trilogien som handler om livet mitt frem til jeg er 28 år. Den skal handle om hvordan det var å komme tilbake fra krigen i Tsjetsjenia. Ellers skal «Sibirsk oppdragelse» bli film, så jeg arbeider med manuset til den, jeg har et galleri i Milano, jeg går turer i fjellene, går på jakt, leser italiensk historie, trener, og forsøker å være mye sammen med min tre år gamle datter. Jeg liker ikke å miste tid ved å kaste den bort.

– Føler du at du har mistet mye tid?

– Jeg fikk aldri være tenåring. Jeg gikk rett fra å være barn til å bli en voksen. Det tror jeg ikke er riktig, selv om det noen ganger kan være viktig for å overleve. Men jeg håper at datteren min får et normalt liv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s