Lønnsforskjeller

I Oslo pågår i disse dager en konferanse der folk fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) deltar. På fredag kunne Aftenposten skrive at de to organisasjonene skulle diskutere hvorvidt finanskrisen hadde sitt utspring i de stadig økende klasseskillene i verden. IMF er ikke kjent for å være en spesielt venstreradikal organisasjon, – snarere tvert imot, vil noen si – så dette var uventet lesning.

Teorien går ut på at ettersom lønnen til verdens arbeidere har økt med bare 0,75 prosent for hver hele prosent verdiskapningen har økt, har de fått en stadig mindre andel av kaken. Det betyr at noen har fått mer. Disse noen er de rike. Stadig lavere lønn kan ha ført til at folk flest i USA kompenserte ved å ta opp lån – noe de til slutt ikke greide å betale tilbake. Resultatet ble krise.

I siste utgave av The New Yorker skriver så James Surowiecki om skattedebatten i USA. Obama-administrasjonen vil legge høyere skatt på alle husholdninger som tjener mer enn 250 000 dollar (halvannen million kroner) i året. Republikanerne, som henter sine stemmer hos de rike, er naturlig nok imot dette. Surowiecki avfeier debatten ved å henvise til at det bare er tre prosent av amerikanske husholdninger som tjener mer enn halvannen million kroner.

Men ikke nok med det. Surowiecki legger frem tall som viser at mens de nederste 99 prosentene av den amerikanske befolkningen hadde en lønnsøkning på 1,3 prosent i året i perioden 2002 til 2007, så økte den aller rikeste prosenten av befolkningen sin lønn med ti prosent i året. Dette er altså Bush-årene. Mer til de rike.

Surowiecki regner videre: Disse ti prosentene til den rikeste prosenten var så store at de sto for to tredeler av all lønnsveksten i denne perioden. Altså: En prosent av befolkningen karret til seg to tredeler av lønnsveksten. I 2007 sto den rikeste prosenten for 23 prosent av de samlede lønnsinntektene i USA.

Hva skjer når rikdommen hoper seg opp hos et lite mindretall? Kalle Moene, professor i økonomi (og i sin tid veilederen til kjæresten min), sier til Aftenposten at da øker de rikes vilje til å ta risiko. «Men ved å ta stor risiko, setter de ikke bare sin egen økonomi i fare. De utsetter hele det finansielle systemet for fare.»

Med andre ord: Å fordele rikdommen vil ikke bare føre til et mer rettferdig system – det vil også føre til et mer stabilt system. Ikke rart at IMF og ILO anbefaler at lønnsforhandlinger og inntektsfordelinger må foregå på en slik måte at folk flest får sin del av kaken. Da vil det hjelpe om folk flest ikke stemmer på såkalt fremskrittsvennlige høyrepartier som har tradisjon for å prioritere de rike. Frp støttet McCain mot Obama, folkens.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s