Om smerte

På to dager har jeg lest to ulike tekster som begge handler om smerte. Først en av forfatteren Tor Ulven, fra den posthumt utgitte boken «Stein og speil»:

Ingen trenger å oppmuntre til den. Det er mer enn nok fra før: den naturlige smerteproduksjonen er i seg selv enorm. Men det er som om de så et underskudd der andre ser et overskudd, og de sier: Drep dem, torturer dem, før krig mot dem, skyt dem ned for maktens skyld, eller for de store pengenes skyld, eller for småpengenes, eller bare fordi de ikke liker dem, det går for det samme, for det er ikke nok med den smerten som allerede finnes, det må legges til mer, smerteproduksjonen må maksimeres, de enorme pinselsmaskinene skal hvinende og gnislende nærme seg ytegrensen, hjulene roterer uopphørlig, arbeidet går i døgnkontinuerlige skift. Og jeg sitter og ser dette hver dag, og stiller meg det samme spørsmålet hver gang: Hvordan kan de gjøre dette mot hverandre? Hvorfor vil de øke smerten i stedet for å minske den?

Alle vil umiddelbart være enige med Ulven. Så lenge «den naturlige» smerten allerede er enorm, i form av sykdommer, sult, naturkatastrofer og ulykker, hvorfor skal vi mennesker øke den ved å øve vold mot hverandre?

Så, dagen etter, leser jeg Lasse Midttun i Morgenbladet, som skriver om den nye boken «Skyld» av Henrik Arnstad. Den handler blant annet om hvordan vi, de uskyldige, forholder oss til de som er skyldige. Midttun skriver:

Når du er skyldig i skyld kan folk tillate seg helt andre væremåter overfor deg. Et klassisk eksempel er Midtøstens steiningsstraff hvor alle kunne delta. Jesus påpekte at dette fratar oss andre medskyld og gjør oss til uskyldige, og en mobb av «uskyldige» og «rettferdige» med stein må ha vært et like uhyggelig skue i antikkens Palestina som det er i dagens Iran.

Det er ikke bare Iran: Praksisen har etterkommere i for eksempel USA, hvor en morder blir henrettet med ofrenes slektninger som vitner […]. Familienes reaksjoner etter at giftsprøyten er satt og eksekusjonen er over, er ofte den samme: «Han led ikke nok.» Vi kan trygt fastslå at helt vanlige mennesker her ønsker at den som er skyldig i skyld skal smake mer enn bare døden, han trenger smerte og pine, he needs to die harder.

Har vi her et svar på Ulvens spørsmål? Er det hevngjerrigheten og en slags rettferdighetssans som gjør oss mennesker i stand til å påføre andre mennesker smerte? Riktig svar er vel: Det også. For hvordan skal man forklare det at nazistene systematisk drepte millioner av uskyldige jøder de ikke visste hvem var? Jeg har alltid sett for meg at det fordret en dehumanisering av ofrene – at de var som skadedyr som med alle midler måtte fjernes. Eller kan det være at nazistene mente jødene bar på en kollektiv skyld? Jeg vet sannelig ikke hva som er verst.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s