Følgende er et svar til Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes kronikk i Aftenposten.
Det er et friskt fraspark i Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes kronikk i Aftenposten torsdag den 26. august: «Vi som er glad i Norge […].» At det finnes et «vi» som er glade i Norge, betyr at det finnes et «de» som ikke er det, og når man leser kronikken videre, ser det ut til å være Arbeiderpartiet. Mer om det straks. La meg først bare få slutte rekkene sammen med Andersen og Gjedde, ettersom jeg så definitivt er glad i Norge, og «verdsetter tilhørigheten og identiteten landets kulturelle fellesskap representerer». Andersen og Gjedde er også hjertelig velkomne til 17. mai-frokost hjemme hos oss neste år klokken 10:00, der alle gjestene tradisjonen tro synger samtlige åtte vers av nasjonalsangen.
Så var dette med Arbeiderpartiet. Andersen og Gjedde gir partiet æren for å være etterkrigstidens samfunnsarkitekt, men er ikke så opptatte av at dette har ført til at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i. I stedet kritiserer de Ap for å ha «åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen» i 1975, og spør: «Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?»
«Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert,» heter det, uten at Andersen og Gjedde kommer med eksempler på hvordan norsk kultur er blitt marginalisert siden 1975. Feires 17. mai med mindre entusiasme? Har Grunnloven endret seg i bakstrebersk retning? Er kongehuset truet? Språket?
Andersen og Gjedde skriver om «enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.» Nå tyder jo bruken av ordet «enklave» på at det faktisk er den muslimske kulturen som er marginalisert, men bortsett fra det: Er muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse verre enn det samme utført av buddhister, hinduister, jøder og kristne, for ikke å si ateister? Eller er det bare muslimer som er enfoldige, dogmatiske og intolerante?
De skriver at samfunnsutviklingen ikke skyldes Fremskrittspartiet. Det er Ap som «tillater hvert eneste år at tusenvis av asylsøkere, henteektefeller, familier samt et lite antall flyktninger får bosette seg i Norge.»
Men vil det bli annerledes om Frp får regjeringsmakten? I et intervju med Morgenbladet fredag 11. april 2008, sa partiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen at summen av flyktninger, innvandrere og familiegjenforente til Norge skal være et sted mellom «900 og 1200» per år. Men i neste setning la han til at sentralstyret hadde bestemt at familiegjenforening ikke skal være en del av denne summen. Med tanke på at det bare fra Thailand kommer tusen innvandrere hvert år på familiegjenforening, får vi raskt et tall som tilsvarer «tusenvis» med Frps politikk.
Jeg må dessverre skuffe Andersen og Gjedde ved å innrømme at jeg tilhører det «hylekoret» som hevder, om enn ikke «indignert», men snarere entusiastisk, at Norge alltid har vært flerkulturelt. Og det er påfallende at de i sin smørbrødliste over hva som tilhører norsk kultur, trekker frem flere ting som har utenlandsk opprinnelse: Språket vårt tilhører den indoeuropeiske språkfamilien som oppsto enten i Tyrkia eller det sørlige Russland, religionen vår kommer fra Midt-Østen, flagget vårt har franske og amerikanske farger, kongehuset vårt kommer fra England og Danmark, og vi har folk som John Carew og Mohammed Abdellaoue på herrelandslaget i fotball.
Andersen og Gjedde har rett i at dette er «norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon – slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner.» Kloke ord. For selv om alt dette til å begynne med var utenlandsk, betyr jo ikke det at de ikke blitt norske, for det har de jo. Men det er viktig å huske på nettopp det: At de er blitt norske.
Det er dermed ingen grunn til at «naive og overfladiske kulturrelativister» skal fortelle Andersen og Gjedde at «norsk kultur slett ikke finnes» – det gjør de rett i å fnyse av. I likhet med fransk, britisk, svensk og amerikansk kultur, er norsk kultur den som til enhver tid utspiller seg på det området vi kaller Norge. Og denne kulturen har vært preget av åsatro, føydalsamfunn, utestengning av jøder og munker, forbud mot den katolske kirken og homofili, og mangel på stemmerett.
Ikke noe vi ønsker å forbinde med Norge i dag, men likefullt en del av vår kulturarv, og en påminnelse om at fremskrittet heldigvis har gått sin gang – til tross for at mange argumenterte godt for å beholde alle de ovennevnte, og ikke forandre noe.
Det er påfallende at Andersen og Gjedde bruker Disneyland som symbol på en umulig samfunnsdrøm. La gå at de nok egentlig ikke mener Disneyland i California, men Epcot, som er en del av Disney World i Florida, der blant andre Norge, Japan, Marokko og Frankrike er representert med paviljonger som skal vise hvordan det er i landet vårt. (Vi er representert med en stavkirke og Akershus festning.)
Men det er nå engang slik at både Disneyland og Epcot ligger i USA – et land bygget opp av vi-vet-ikke-hvor-mange forskjellige folkeslag og kulturer. Ikke slik å forstå at innvandringen til USA har gått smertefritt. Også blant ikke spesielt fremskrittsvennlige amerikanere har det opp gjennom historien vært ytret høylytte krav om at folk fra tvilsomme nasjoner som Tyskland og Irland skulle nektes adgang – Nativist-bevegelsen mente på 1850-tallet at landet ble oversvømmet av katolske immigranter fra disse landene, og at de var fiendtlig innstilt til amerikanske verdier. I 1924 fikk USA «the Immigration Act» som skulle sørge for at jøder, italienere og slaviske folk ikke slapp inn så lett. Denne førte blant annet til at skipet «MS St. Louis» i 1939 måtte reise tilbake til Europa med 930 tysk-jødiske flyktninger.
Men la nå historie være historie. Jeg mener å ha registrert at USA er et land Frp i flere sammenhenger trekker frem som et eksempel til etterfølgelse. Partiets Jørgen Næsje sa i fjor til Teknisk Ukeblad: «Det er vel en viss USA-fascinasjon i Fremskrittspartiet. USA er frihetens og mulighetenes land.»
Derfor kan muligens Arbeiderpartiets svar på Andersen og Gjeddes spørsmål: «Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?» meget vel være: USA. For selv om alt fremdeles ikke er rosenrødt i USA, – de har blant annet store problemer med klasseskiller – så peker deres multikulturelle samfunn på en vei for fremtiden i en verden der avstandene bare blir mindre og mindre, folk og arbeidsplasser flytter på seg mer og mer, og de finner måter å fungere sammen på uten å la forskjellene bli det viktigste når de møtes.
Slik er fremskrittet.
Thomas Reinertsen Berg 