Livet i gettoen

Jødene i gettoen i Lodz håpet arbeidet deres for nazistene skulle redde dem. Steve Sem-Sandbergs bok «De fattige i Lodz» skildrer livet bak murene til det håpløse prosjektet.

Det hele begynte da den svenske forfatteren Steve-Sem Sandberg lette etter storesøstrene til Franz Kafka.

– De bare forsvant ut av historien en gang i løpet av andre verdenskrig. I Praha fant jeg ut at de hadde reist med transport II og IV til den jødiske gettoen i den polske byen Lodz, og fulgte sporene dit.

Hjemme i Sverige hadde Sem-Sandberg hørt om denne gettoen, blant annet fra folk som hadde bodd der og overlevd. Likevel var han totalt uforberedt på hvordan det skulle bli å komme dit.

– Jeg visste ikke at hele området der gettoen hadde ligget var intakt. Jeg kunne gå langs Gnesznienskagaten der Kafkas søster Gabriela hadde bodd før hun ble deportert høsten 1942. Bydelen er fremdeles en av de fattigste i Lodz, de samme husene står der som jødene bodde i, og jeg var der da det var november og grått.

Sem-Sandberg leter etter ordene.

– Med ett var det som om grensen mellom fortid og nåtid forsvant. De historiene jeg hadde fått fortalt ble levende. Jeg kunne forestille meg hvordan det hadde vært der seksti år tidligere. Jeg ble i Lodz i to uker, og begynte å grave i statsarkivene etter flere opplysninger. Derfra var ikke steget langt til å bestemme seg for å skrive en roman om alle disse innestengte.

Fortellinger om Holocaust tar ofte utgangspunkt i de overlevende – de som kan fortelle sin historie. Sem-Sandberg ville ikke ha en slik.

– Den grufulle sannheten er at de aller fleste ikke overlevde. Derfor ville jeg ikke skrive en bok med lykkelig slutt, men i stedet fortelle om alle disse som levde under disse fattige forholdene, og gjorde sitt beste for å overleve år etter år, dag for dag.

Sem-Sandberg planla en kollektivroman, altså en bok der vi følger en mengde forskjellige mennesker, men det var en som tvang seg til å spille en hovedrolle: Gettoens leder Mordechai Rumkowski. En merkelig mann som kan sees som en samvittighetsløs, smiskende opportunist som gjorde seg medskyldig i utryddelsen av jødene i Lodz, eller som en smidig pragmatiker som gjennom sitt samarbeid med nazistene greide å redde jødiske liv.

– Han er en representant for den høyeste form for moralsk ambivalens. På den ene siden førte hans ledelse til at gettoen overlevde lenger enn den burde. I august 1944, da gettoen i Warszawa var utradert, bodde det fremdeles over 70 000 jøder i Lodz. På den andre siden oppnådde han dette ved å hele tiden følge nazistenes ønsker. Han hilste dem bestandig med «Ich bin Rumkowski. Melde mich gehorsamst.» – «Jeg er Rumkowski. Jeg er deres ydmyke tjener.»

«De fattige i Lodz» begynner med en skildring av noe som skjedde i september 1942: Tyskerne fortalte Rumkowski at 20 000 av gettoens innbyggere skulle deporteres. Gamle og syke, og alle barn under ti år, det vil si: Alle de som ikke gjorde nytte for seg i gettoens fabrikker.

– Lodz var Polens svar på Manchester. Den hadde en mengde fabrikker, og da særlig slike som produserte tøy, og Rumkowskis strategi var at jødene skulle arbeide så flittig at nazistene så nytteverdien av dem. Og det gjorde de. Selv om nazistene hadde en ideologi som tilsa at alle jøder skulle utryddes, var de flinke til å utnytte dem. Særlig etter juni 1941, da Tyskland angrep Sovjetunionen, oppsto et enormt behov for vinterklær, og det fikk de fra Lodz. Du kan si at gettoen kledde hele den tyske hæren på østfronten. Nazistene sparte milliarder på dette.

Så kom altså beskjeden om at de arbeidsuføre skulle deporteres.

– Dette førte til en voldsom oppstand i gettoen. Selvfølgelig – hvem gir frivillig fra seg sine barn? Etter å ha fått ordren fra nazistene, holdt Rumkowski en tale der han ba gettoens befolkning om å gi ham sine barn, men så dukker det opp noen hull i krønikene. Det ble aldri noen frivillig, storstilt deportasjon av barna, og da nazistene mistet tålmodigheten, gikk de selv inn i gettoen med sine soldater.

Da var det ikke Rumkowski som fulgte dem rundt, men en annen.

– Jeg forestiller jeg meg at Rumkowski da nådde en moralsk bunnplanke. Han kunne ikke gi nazistene barna, men da ser vi at en annen trådte inn i hans sted og ble som ham. Der har du den moralske diskusjonen denne boka berører. Du kan rette fingeren mot Rumkowski og si han var ond, men har du da egentlig forklart noe? Mitt svar er nei. Fordelen med å skrive en roman, og ikke en historiebok, er at du kan gi Rumkowski denne moralske ambivalensen. Leserne får selv bestemme hva de synes om ham.

Rumkowski forlot Lodz med det siste toget som gikk til Auschwitz i august 1944. Da hadde ikke tyskerne bruk for ham mer. Han døde der.

Rumkowski etterlot seg et stort kildemateriale om livet i gettoen. På hans initiativ begynte tidlig arbeidet med det vi i dag kaller «Gettokrøniken» – en 3000 sider lang dagbok som forteller om store og små begivenheter bak murene. Denne har vært Sem-Sandbergs hovedkilde i arbeidet med romanen.

– Den må brukes med forsiktighet, for den er et stykke på vei Rumkowskis versjon, men noe skjer med krøniken når jødiske journalister fra Berlin blir satt til å arbeide med den høsten 1941. De er vant til å arbeide under sensur, og fra og med da kan du lese mye mellom linjene, og se en oppfatning av Rumkowski som ikke er spesielt vennlig.

Sem-Sandberg har først og fremst lett i «Gettokrøniken» etter livene til helt vanlige mennesker.

– Poenget var å stille de maktesløse menneskene opp mot de mektige. Dernest ville jeg ha med et så bredt spekter av skjebner som mulig. En annen hovedperson, i tillegg til Rumkowski, er Adam Rzepin, en hvermannsen som er overalt og bare forsøker å overleve. Tsjekkiske Vera Schulzová er en representant for de tyskspråklige jødene som kom til gettoen, herr Feldman er graveren, Mirjam og Werner er barn, og så videre.

Ingen overlever i Sem-Sandbergs bok. Det er også en fryktelig tilværelse som skildres, av trangboddhet, sult, sykdommer, fattigdom, vold, kakerlakker, supper som smaker ammoniakk, tørre og mugne brød – og hele tiden frykten for å bli deportert til en skjebne de bare aner er verre enn livet i gettoen. Likevel har «De fattige i Lodz» solgt over 120 ooo eksemplarer i Sverige, og den er blitt oversatt til en mengde språk.

Hvordan har en så mørk bok blitt en bestselger?

– Det er ikke en mørk bok, og de som leser den synes heller ikke det. Den skildrer en verden som varer i fire og et halvt år, og her møtes mennesker som aldri ellers vil ha møtt hverandre, det oppstår kjærlighet og folk er solidariske med hverandre. På mange måter er det en lys og oppmuntrende bok. Sant nok: Jeg hadde aldri våget å tro den skulle bli en bestselger, men at den har blitt det, synes jeg er gledelig.

Dette intervjuet ble først trykket i Dagbladet. Bildet av forfatteren er fra Svenska Dagbladet.

Advertisements

2 kommentarer om “Livet i gettoen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s