De som må flytte

Byutviklingen fører til at arbeiderklassen får stadig færre steder å bo. Tone Huse har snakket med og skrevet bok om de som blir fordrevet.

– Dobbel cortado?

Mannen bak disken på kafeen Cedar Sunrise i Grønlandsleiret vet hva Tone Huse skal ha før hun bestiller. På den store tv-skjermen vises sendinger fra fotball-vm i Sør-Afrika, innehaveren snakker arabisk med venner og norsk med somalieren som skal ha en brus, på veggene henger italienske Mona Lisa, arabisk kalligrafi og et sommerbilde av franske Monet. Innendørs preges kafeen av mannlige somaliere som skal se fotball, mens utendørs sitter unge nordmenn med hvit snipp og solbriller.

Med andre ord: Grønland oppfører seg akkurat så «eksotisk» og «fargerikt» som boligannonsene liker å fortelle oss at det er.

Huse, som nylig ga ut «Tøyengata. Et nyrikt stykke Norge», en sakprosabok om den gaten som begynner rett rundt hjørnet for kafeen, setter seg ned med cortadoen og svarer på første spørsmål:

– Hvorfor har du skrevet en bok om Tøyengata?

– Den er en spennende gate som egner seg godt til å beskrive noe som skjer i de aller fleste vestlige byer for tiden: gentrifisering. Det vil si at arbeiderklasse og innvandrere viker plass for hvit middelklasse. Som regel skjer dette i regi av en nyliberal form for urbanisering hvor man utvikler byrommet på en slik måte at det tiltrekker seg velstående mennesker. Byen struktureres etter deres preferanser, og dermed lukker man ute alt det de opplever som forstyrrende, truende eller utilgjengelig. Det gjør at bykjernen sperres for folk med lav inntekt.

Tøyengata, sier Huse, er et mikrokosmos som lar oss betrakte denne prosessen mens den pågår.

– Der ligger både det som er på vei ut og det som er på vei inn. Du har billige, kommunale leiligheter ved siden av nye og dyre leiligheter, det nye Olav Thon-kjøpesenteret Grønland Basar ved siden av de tradisjonelle småbutikkene med grønnsaker, frisører og tekstiler, og ikke minst Munch-museet som skal flyttes og en rekke mindre gallerier.

Tidligere studier av gentrifisering har i stor grad undersøkt hva det er som fører til at middelklassen flytter inn i et område som tidligere har vært dominert av arbeiderklassen. Huse har forsøkt seg på en annen vinkel:

– Jeg ønsket å finne ut hvordan de som allerede bor i området opplever alle forandringene. Og jeg ville skrive boken på en måte som gjør den tilgjengelig for de som bor her.

Derfor er dette blitt en slags reportasjebok der Huse lar oss møte en god del av de som er med på å gjøre Tøyengata til det den er i dag: Gjengen som har bodd i området i tretti år og jevnlig treffes på Treffen, Ayaan som arbeider med somaliske kvinner som sliter med å håndtere den norske hverdagen, Andrea som kan fortelle om hvordan fattigdommen preget gata på 60-tallet, vekteren som snakker om uønskede elementer i Grønland Basar, Mine som bor på bakrommet til frisørsalongen, Petter som tilhører den kreative klassen som har kjøpt seg moderne leilighet, og Halima som forteller om utfordringen å ha barn på en skole der 96 prosent av elevene snakker 25 ulike språk.

Mange av de hun snakker med er begynt å føle seg fremmede i et område der de har sterke røtter.

– Boken er ikke akkurat en feiring av bypolitikken, sier Huse.

– Tøyengata er blitt sett på som et sted som bør behandles. Byfornyelsen, som begynte i 1979, hadde det i og for seg greie målet at en utslitt boligmasse måtte rehabiliteres. Men det lot seg ikke realisere fordi den var forutsatt å være selvfinansiert, noe som gjorde at beboerne ble sittende med mesteparten av regningen. Det førte til at mange ble tvunget til å flytte. De jeg intervjuet, brukte ord som «ofre» og «overlevende» for å beskrive prosessen, noe som tyder på at det gikk hardt for seg. Beboerne opplevde at det meste av byfornyelsen foregikk langt over hodene deres. Det endte med at Stortinget til slutt ryddet opp i kommunens rot ved å sanere store deler av gjelden i 1994.

Byfornyelsen rev opp det de fattige områdene tross alt hadde: Et sterkt sivilsamfunn og samhold. I stedet for de gamle beboerne, kommer nye som ikke kjenner området, og mange av dem er unge par som flytter videre når de skal ha barn, noe som fører til mindre stabile bomiljø.

– Ett av målene med gentrifisering er at man ønsker å oppgradere et område som er preget av fattigdom, lav utdanning og dårlig helse, og utjevne de store ulikhetene som har preget skillet mellom øst og vest, men det fungerer ikke på den måten. Når middelklassen flytter inn, blir området for dyrt for arbeiderklassen, og dermed blir resultatet i stedet økt segregering: Stadig flere områder av byen stenger de fattige ute, og de får derfor stadig færre steder å velge mellom når de skal finne seg bolig.

Huse mener at ett av kriteriene for å skape en god by må være at politikerne utvikler den i samarbeid med beboerne.

– Se på Bjørvika-prosessen: Det er lite bydel Gamle Oslo har hatt å gjøre med hvordan det er i ferd med å bli. Alt skjer som en følge av reguleringer vedtatt i rådhuset, og de åpner for få muligheter til å bruke byen på som går utenfor en kommersiell ramme, sier Huse, som i boken siterer kjøpmann Imran Bhatti: «Man kan lage det eksotisk her så mye man bare vil. Men hvis de høye herrer har andre planer for bydelen, ja, da blir det slik. Alt kan skje.»

Den samme Bhatti sier også at «her finnes det mange forskjellige kulturer, en masse forskjellige folk som kommer og går, kjøper og selger,» og det synes Huse oppsummerer hverdagen i nabolaget der hun selv bor. Til å være en bok som handler om indre Oslo øst, handler «Tøyengata» påfallende lite om det man som regel diskuterer når det gjelder området: religion og kultur. Huse hevder hun egentlig ikke har blitt konfrontert særlig mye med akkurat det.

– Jeg ba folk fortelle om forandringene strøket gjennomgår, og hvordan de opplever det. De som tilhører minoritetsbefolkningen snakket om integrering, savnet de følte etter mer kontakt med majoritetsbefolkningen, vanskelighetene med å skaffe seg bolig, viktigheten av en god skole, frykten for økte leiepriser og kriminalitet. Religion fremsto ikke som særlig relevant. Det er vel helst en privatsak, tror Huse, og håper boken kan være med og knuse noen myter.

– Den viser at vi har det meste felles.

Dette intervjuet ble først trykket i Ny Tid.