Lee Miller

Fotografen og modellen Lee Miller gjorde seg like godt på begge sider av et kamera. En ny utstilling på Stenersenmuseet i Oslo dokumenterer en egenartet kunstner.

Hvor skal man begynne å fortelle om de mange livene til Elizabeth «Lee» Miller? Med karrieren hennes som fotomodell for Vogue på 20-tallet? Hennes tid som kunstner i Paris med fotografen Man Ray? Årene hun drev eget fotostudio i New York? Tiden i Egypt? Bildene hun tok den andre verdenskrig i Europa?

Det er blitt sagt om Lee, som hun foretrakk å bli kalt, at hun var en kvinne som det tyvende århundret var nødt til å skape, – uavhengig, frigjort, kreativ, modig og talentfull – men at hun var sin egen oppfinnelse.

Hun ble født nord for New York, i den lille byen med det rare navnet Poughkeepsie, i 1907. Foreldrene var progressive folk som mente at jenter og gutter burde ha like rettigheter til utdannelse og arbeid. Faren var i tillegg en ivrig amatørfotograf som hele tiden tok bilder av barna sine. Sett med dagens øyne er det noe urovekkende ved at han også tok nakenbilder av datteren sin mens hun var i puberteten, men kanskje hadde han sine grunner.

Lee ble voldtatt i en alder av syv år. Faren kan ha tatt nakenbildene som et ledd i en terapiprosess for at hun ikke skulle skamme seg over kroppen sin.

Ifølge en av brødrene hennes forandret voldtekten «hele livet og holdningen hennes – hun ble vill.» Lee ble kastet ut fra den ene skolen etter den andre i løpet av ungdommen.

Hun hadde likevel en kreativ åre som ga henne en retning. Faren hadde tidlig gitt henne et kamera og lært henne å fremkalle bilder i mørkerom. I tillegg skrev hun dikt og filmmanus, leste mye, så teater og film, og ble med i en lokal teatertrupp. Hele tiden drømte hun om Paris.

Som 18-åring gikk drømmen i oppfyllelse. Lee fikk dra på sommerferie til Paris for å lære fransk. «Et blikk på Paris, og jeg sa til meg selv: Dette tilhører meg, dette er mitt hjem,» sa hun senere. Paris sydet av surrealisme, dadaisme og art deco. Picasso var i byen, Gertrude Stein holdt kunstnerhoff, og Hemingway skrev «Og solen går sin gang» denne høsten 1925. Det tok ikke lang tid før Lee telegraferte foreldrene og fortalte dem at hun ville studere der. Hun begynte på en skole for teaterteknikk, uvitende om at hun noen år senere ville omgås alle disse kunstnerne – og selv bli respektert som kunstner.

Å komme hjem til Poughkeepsie ble for smått. Lee flyttet til New York og arbeidet videre med teater.

Der inntraff en usannsynlig episode: Lee var i ferd med å vimse ut i veien foran en bil i høy hastighet, da hun ble trukket tilbake på fortauet av en velkledd mann. Han het Condé Nast, eide magasinene Vogue og Vanity Fair, og foreslo for den billedskjønne Lee at hun burde begynne som modell. Mars 1927 var hun på forsiden av Vogue. Hun ble en del av glitteratiet, og festet med folk som George Gershwin, Charlie Chaplin og Dorothy Parker.

Å ta godt betalte modelljobber var selvfølgelig praktisk, men for Lee var det enda viktigere at hun nå ble kjent med – og fikk lære av – de aller beste fotografene i New York. En av dem skrev et anbefalingsbrev hun kunne ta med til Man Ray da hun bestemte seg for å dra tilbake til Paris i 1929. Målet var å bli kunstfotograf.

«Mitt navn er Lee Miller, og jeg er din nye lærling.» Slik introduserte hun seg da hun møtte Man Ray på kafeen Le Bateau Ivre. Ray skal ha svart at han ikke tok imot lærlinger, og at han dessuten sto på farten ut av Paris for å dra på ferie. «Jeg vet det,» sa hun, «og jeg blir med deg.» Det ble begynnelsen på et samboerskap som varte i tre år. Det ble også begynnelsen på hennes kunstneriske karriere.

Lee fortsatte som modell, nå for franske Vogue, mens hun sammen med Man Ray tok portretter og eksperimenterte med foto dag og natt. Han var en del av det surrealistiske miljøet i Paris, som også telte navn som André Breton og Salvador Dalí, og i 1931 hadde Lee en rolle i filmen «Le sang d’un poète» av Jean Cocteau.

Også hun holdt seg til de surrealistiske idealene. På et portrett hun tok av Chaplin i 1931, har hun plassert ham slik at det ser ut som om lysekronen i taket vokser ut av hodet hans. Hun tok med seg et lite kamera ut på gatene i Paris, og tok bilder av karuseller, utstillingsdukker og arkitektoniske detaljer, og ikke minst av hender, som var et yndet objekt for surrealistene. Bildene deltok på utstillinger og ble trykket i magasiner.

Forholdet til Man Ray tok slutt fordi hun følte han forsøkte å kontrollere henne. Den 17. oktober 1932 ankom hun New York for å etablere et eget fotostudio. Hun leide lokaler på Manhattan, og hadde snart en stor kundekrets. En utstilling med bilder fra Paris fikk glimrende kritikker.

Det syntes som om Lee hadde alt hun kunne ønske seg. Derfor kom det som en overraskelse på alle at hun den 1. september 1934 seilte av gårde til Kairo med en mann hun hadde giftet seg med i hemmelighet en måned tidligere, den egyptiske ingeniøren Aziz Eloui Bey.

I et brev hjem til broren forklarte hun senere hvor lei hun hadde vært av fotografering da hun reiste. Egypt åpnet, bokstavelig talt, nye landskap for Lee, og gradvis kom inspirasjonen tilbake. Hun organiserte flere ørkenekspedisjoner i årene 1936–1939. Sommeren 1937 møtte hun gamle venner i Paris, som Man Ray og Picasso, og innledet en affære med den britiske kunstneren Roland Penrose, som hun også besøkte i England. Hun skrev tilbake til Aziz: «Jeg vil ha den utopiske kombinasjonen av sikkerhet og frihet, og følelsesmessig har jeg behov for å være fullstendig absorbert enten av arbeid eller en mann jeg elsker.»

Lee sa aldri farvel til Aziz. Hun tok bare båten fra Port Said til London for å dra på ferie i juni 1939, og kom aldri tilbake.

Dermed var hun i England da «Battle of Britain» begynte sommeren 1940. I løpet av de første krigsårene dokumenterte hun ødeleggelsene for britiske Vogue.

I september 1944 ble Lee den første kvinnelige fotografen som lagde en reportasje fra det befridde Normandie, og nå hadde hun også begynt å skrive artikler. I oktober leverte hun en sak fra kunst- og motescenen i det frie Paris.

Det skulle bli tøffere. Lee fulgte de allierte troppene innover i Europa, og tok bilder av kamphandlinger, ruiner, døde mennesker, og, til slutt, konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. I juni 1945 hadde Vogue et stort oppslag med bilder av hauger med utsultede lik.

Det ble for mye. Etter krigen ble hun rammet av depresjoner. Hun og Penrose giftet seg i 1947, og etter hvert trakk hun seg mer og mer tilbake – på kjøkkenet. Hun ble en mesterkokk.

Først etter at Lee døde i 1977, fikk sønnen Antony for alvor vite om hennes tidligere liv som modell, fotograf, journalist og kunstner. 60 000 fotografier og negativer lå stuet bort i esker på loftet. Et siste surrealistisk pek fra et av det forrige århundrets mest bemerkelsesverdige liv.

Advertisements

En kommentar om “Lee Miller

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s