Det de voksne gjør

voksenting

Maria Børja har skrevet en bok om sårbarhet, kropp, navlebeskuing, doer og prestasjonsangst. Ja, også sex, da.

– Jeg husker jeg tenkte: Hva faen har jeg gjort?

Maria Børja debuterer i disse dager med boken Voksenting – en bok som handler en god del om sex. Og allerede i første scene befinner oss nede på kne sammen med en ung kvinne som, vel, gjør noe med en fyr som han liker ganske så godt at hun gjør.

– Jeg tenkte på mor og far og folk jeg kjenner godt. Hvor ærlige kom de til å være om hva de syntes om boken? I de ukene da den var hos trykkeriet var jeg skikkelig nervøs. Men da jeg sto der med ferdig bok i hendene hadde jeg en god følelse, og tenkte at okej, dette får jeg stå inne for, og de som gir den en sjanse vil oppdage at boken handler om langt mer enn de provoserende og slitsomme seksuelle greiene.

– For den handler jo om langt mer enn sex?

– Takk! Ja, det gjør den.

Og mottagelsen har vært god.

– Jeg var på en opplesingskveld for debutanter, og på do kom ei jente bort til meg og sa «tusen takk for boka, det var så digg å lese den.» Noe sånt betyr mer enn en god anmeldelse. I alt har jeg fått ni anmeldelser nå, der seks har vært gode, en er jeg ikke helt sikker på, mens hun i Stavanger Aftenblad hata den. Hun kalte den for blotting. Og det er klart: Når hun åpner boken og den går rett inn i en seksuell situasjon, og hun ikke liker det, er det vanskelig å finne andre ting i den etter det.

– Men den handler jo om langt mer enn sex?

– Den handler mye om hvordan vi behandler hverandre. At vi mennesker er sårbare, lurer på hvor mye andre liker oss, og at vi kan være slemme. Jeg tror det ligger et sted mellom linjene her at vi må ta vare på hverandre. Dessuten har jeg forsøkt å fram at vi er fysisk sårbare. Vi er av kjøtt og blod som eldes, og vi står i konstant livsfare for å bli sjuke når vi minst aner det. Etter hvert som jeg blir eldre, merker jeg at setter mer og mer pris på det å være frisk og sunn, og noe av arbeidet med denne boka begynte med ambisjonen om å skildre disse øyeblikkene som egentlig ikke kan holdes fast med ord – de vakre og sanselige. Hvordan føltes de? Jeg ville holde dem fast.

Dermed er vi over på sex. Børja merket imidlertid raskt at skildringene ble kjedelige om de ikke også tok opp i seg alt det som ikke er så vakkert.

– Om noen skriver «åh, han var så vakker, og helt fantastisk å ligge med,» da gir det ingen gjenkjennelse. Det blir mer spennende når du også tar med alt griseriet som gjerne er en del av det. Derfor går jeg ofte tett på for å få med alle detaljene, og da ser man både pistrete hår, arr og blodårer. Alle skammer seg over det. Man ser ikke alltid suveren ut, og alle skammer seg over det.

Men det er en tosidighet ved dette å fryse fast øyeblikkene og skildre dem. Det fører til at man inntar en posisjon som betrakter.

– Ved å gå tett på oppstår en analytisk betrakterposisjon, og da har man gått i den fella jeg advarer mot: Man deltar for å posere. Vi kan være ganske navlebeskuende. Hva skal man kalle et sånt symptom? Vi er klare over vår fysiske framtoning, og ser oss selv utenfra og lurer på hvordan vi tar oss ut i stedet for å bare gi oss hen når vi burde gi oss hen. I det seksuelle blir dette satt helt på spissen. Det skjer en kobling mellom utseende og opplevelse som er usunn.

Børja forteller at bildet på bokas omslag er valgt for å understreke denne tematikken.

– Det er jo litt sånn ooh, sexy, men ser du nærmere på det, oppdager du at hun ikke er helt perfekt, og vikler du ut innbretten ser du at hun sitter på do.

Hun ler.

– Jeg har veldig lett for å sende personene mine på do. Tro det eller ei, men jeg har faktisk sensurert meg selv underveis i arbeidet med denne boken. Når jeg skriver, er jeg inne i en organisk strøm der ting bare kommer, men når jeg leste gjennom novellene tenkte jeg oj, her var vi ofte på do, gitt.

– Hvorfor det?

– Det er et så privat og personlig sted. Ingen av oss ønsker å bli sett der. Det er et sted der vi for alvor er oppmerksomme på at vi er fysisk sårbare vesener av kjøtt og blod. Selv om du ser aldri så suveren ut og har masse frigjort sex, kan du likevel få diaré neste uke.

Børja illustrerer med en historie:

– En gang jeg var sammen med en liten gutt måtte jeg på do, og han ville være med inn. Nei, sa jeg, det kan du ikke, jeg vil være alene der, men det forsto han ikke. Derfor ble han sittende utenfor døra og fortsatte å prate med meg. Barn har jo ikke den samme skamfølelsen som oss voksne. De har ikke denne selvbevisstheten om ansikt og kropp som vi får når vi blir eldre. Uansett: Jeg tok vekk en del doscener.

Tittelen, Voksenting, var et ord som bare slo rot, forteller Børja.

– En stund hadde jeg også en novelle som het det, men den kom ikke med til slutt. Jeg måtte ha et ord som tok opp i seg alt det seksuelle uten å spille på det.  «Ting» er et morsomt ord. Det kan brukes om alt mulig, og det er jo et godt ord for sex, eller det å leke mor, far og barn når man er liten. Voksenting. I en videre forstand spiller det på en brytningsperiode jeg opplever at min generasjon baler med. Vi vil gjerne fortsette å være ungdommer i all evighet, og når vi får roller som gir oss ansvar skal vi liksom fortsette med å flippe ut om natten og ikke sove, slik at vi sliter oss helt ut. I tillegg fyller vi leilighetene våre med voksenting; vi skal ha de fineste sofaene, de fineste gardinene, selv om vi sjelden er hjemme, for vi skal jo være ute, jobbe overtid og reise mye. Her om dagen leste jeg at to av tre drømmer om å delta i gruppesex. Vi skal være så frigjorte, åpne og progressive, jada, og jeg merker det ofte på meg selv. Jeg har lett for å skryte av at jeg har gått tre mil på ski. Hvorfor er det ikke nok bare å nyte en skitur?

Børja lurer på om det ligger like mye av en klassekritikk av den urbane middelklassen her som en generasjonskritikk.

– Kanskje klarer vi ikke å fylle livene våre med det innholdet vi egentlig vil? Sånn sett er boken et hjertesukk også. Kan vi ikke bare føle oss fram til en tilstand der vi har det godt, der vi ikke stiller så høye krav til alt dette med leilighet, kjæreste og jobb? Slappe av litt med alt dette materielle? Hm – dette ble en litt tung analyse. Men jeg tror at vi ville blitt lykkeligere om vi hadde latt strebingen ligge og i stedet brukt mer tid på det vi virkelig liker å gjøre. Vi må gjøre voksenting fordi de er morsomme – ikke presse oss selv inn i en form fordi vi tror vi må.

Dette intervjuet står også på trykk i nyeste Ny Tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s