Den globale sjømann

Den danske forfatteren Carsten Jensen er både folkelesning og folkefiende hjemme i Danmark. Å være sjømann i en bondenasjon er ikke bare enkelt.

Carsten Jensen er i Norge av to grunner: Først for å snakke om nyutgaven av sin romansuksess «Vi, de druknede» fra 2006, men også for å holde foredraget «Hva f… skjedde med Danmark?». Så vi spør:

– Er det noen sammenheng mellom boka og foredraget?

– Ikke den helt store, men jeg gjorde meg noen tanker om Danmark da jeg skrev boka. Om du hadde spurt vanlige dansker for to generasjoner siden om hva slags land Danmark var, ville de fleste svart sjøfartsnasjon uten å tenke seg om. Tenk på kongesangen: «Kong Christian stod ved højen mast». Danskenes vei til anerkjennelse og makt gikk over havet. Stiller du det samme spørsmålet i dag, vil de fleste svare velferdsstat. Spør du så om hva slags land Danmark har vært historisk sett, vil de svare bondenasjon.

Og det er, ifølge Jensen, resultatet av et historisk hukommelsestap.

– Hvorfor er det blitt slik? Min teori er at når man blir besatt av sitt etniske opphav, som danskene er blitt de siste årene, er det mer nærliggende å finne svarene i plogfuren enn på havet, for sjømannen gir usikre, svevende svar når det gjelder nasjonal identitet. Men det er tragisk at noe slikt skjer i dag da globaliseringen er en del av hverdagen vår.

– Sjømannen var av yrke mer globalisert?

– Enten vi liker det eller ei, er vi nødt til å leve med det fremmede, og det gjorde sjømennene. De var ofte ombord på båter med mannskap fra mange land og kulturer, og sammen skulle de få båten fra havn til havn. Han omfavnet kanskje ikke det fremmede, men når han kom hjem til Danmark visste han at det fantes flere måter å leve på. I globaliseringens tidsalder har sjømannen en bedre ballast enn bonden med sin mer innskrenkede verden. Derfor ble boka delvis skrevet som et forsøk på å utvide danskenes horisont.

– I det nye etterordet til romanen skriver du at danskenes syn på seg selv som jordbruksnasjon skyldes grundtvigianismen. Hva er dette?

– Nikolai Grundtvig var en prest som drev folkeopplysning blant bøndene på 1800-tallet, og i Danmark er alle grundtvigianere, uansett hvor gamle de er eller hvor de kommer fra. Hans tankegang har en enorm utstrekning. Fra ham har vi to tradisjoner: Den ene er det opplyste og demokratiske Danmark, den andre er det populistiske Danmark. For selv om han sto for lærdom, så var det den praktiske lærdommen som var viktigst, og han var skeptisk til den kunnskapen man kunne lese seg til gjennom bøker. Med denne tradisjonen i bakhånd kunne vår forrige statsminister, den borgerlige Anders Fogh Rasmussen, ta et oppgjør med ekspertene og kulturradikalerne. Populismen har vunnet en fullstendig seier i Danmark.

I dag er Fogh den nye generalsekretæren for Nato.

– Hvilket vil si at han gjør det Pentagon ber ham om å gjøre. Noen lurer på hvordan en så enerådig mann trives med å ta kommando, men han lot seg i mange år styre av Pia Kjærsgaard, lederen av Dansk Folkeparti på ytterste høyre fløy. Det er den virkelige tragedien i dansk politikk i dag: De borgerlige partiene har råtnet opp innenfra og sviktet sine egne idealer i samarbeidet med Dansk Folkeparti. I tillegg har vi en udugelig venstreopposisjon som ikke utgjør et skikkelig alternativ.

Her berører vi det som gjør at Jensen i dag er å regne som en folkefiende i Danmark: Hans stadige kritikk mot både høyre og venstre. Og det ble ikke bedre da han i januar i år mottok den svenske Olof Palme-prisen for 2009 fordi han «i ord og handling har tatt stilling for de utsattas posisjon i sitt eget land og i verden,» for å sitere juryen. Ikke bare har han rapportert fra Afghanistan, Balkan og Burma, men også stått på barrikadene for asylsøkere i Danmark og kritisert den danske innvandringspolitikken. Nettutgaven til avisa Politiken skrev at «Carsten Jensen får 400.000 kr. for at kritisere Danmark,» undervisningsministeren kalte ham landsforræder, Kjærsgaard fordømte ham og høyrebloggerne kokte over av vrede.

– Jeg visste jeg ikke ville bli populær i Danmark av å motta Palme-prisen, men hadde ikke forventet all den hetsen. For å si det med en dansk klisje: Man må sgu’ ta’ det med godt humør.

Jensen synes ikke han fortjente prisen som ofte går til dissidenter i diktaturer.

– Men den var en oppmuntring, for jeg kan ikke legge skjul på at jeg av og til føler meg isolert. Derfor var det hyggelig å få oppbakking fra vanlige folk jeg møtte ute på gata og i butikkene. «Jeg er så glad for at du fikk prisen,» sa de, som om det var deres private opprør mot det offisielle Danmark.

Et paradoks ved Jensen er at om han er en folkefiende politisk sett, så er han folkelesning som romanforfatter. «Vi, de druknede» er et fenomen i Danmark.

– Pia Kjærsgaard beskyldte meg en gang for å være lite folkelig, og mente jeg burde reise mer rundt i Danmark. Men det gjør jeg jo. Jeg reiser en hel masse rundt i Danmark for å snakke med boklesere, og jo lenger ut i provinsen jeg kommer, jo mer populær er jeg. Gamle mennesker som ikke har mer enn folkeskolen har pinadø lest alle de 700 sidene romanen består av. Leserne av den konservative avisa Jyllands-Posten kåret romanen til den beste danske romanen som er gitt ut de siste 25 åra.

Jensen er likevel ikke mer folkefiende enn at han forsvarer det samme som Dansk Folkeparti – velferdsstaten.

– I begynnelsen var det mange som mente at Dansk Folkeparti var moderne nazister. Da syntes jeg det var viktig å si fra at nei, det er de ikke, for det fedrelandet de forsvarer er identisk med velferdsstaten. Det de er redde for, er at fremmede skal underminere og overbelaste dette systemet. Derfor greier de å tiltrekke seg sosialdemokrater, og derfor er sosialdemokratene enige med dem i så mye.

– Du har tidligere skrevet at velferdsstaten har et vattfõret menneskesyn.

– Velferdsstaten er en av de største triumfene i menneskehetens historie, men det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til den. Selv de beste systemene har behov for å justeres av og til. Det grunnleggende for meg er å være uavhengig og stille de respektløse spørsmålene.

– Politiken berømmet deg for å ha gått på tvers av den politiske ortodoksien på 00-tallet, men du skrev samfunnskritikk også på 80- og 90-tallet. Kan det bare være at du er en kverulant som aldri kan holde kjeft?

– Ja, det kan man godt si. Noen sier at den ideelle kritiker er en rompe med ører, og det synes jeg er et godt bilde på meg selv. Med en rompe har man et effektivt middel til å kvitte seg med avfall, og med ører følger lydhørhet og kritisk sans. Det er gode egenskaper.

Dette intervjuet sto på trykk i Dagbladet forrige uke. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s