David Sylvian-intervju

For to år siden, da David Sylvian kom til Norge for å holde konsert, gjorde jeg dette telefonintervjuet med ham for Morgenbladet. Der snakker han blant annet om det kommende albumet sitt, og det er klart for utgivelse nå den 14. september. I den anledning tenkte jeg det kunne være kult å publisere intervjuet på bloggen min. Mer informasjon om det nye albumet kommer senere.

sylvianblogg

Verden på dørstokken

September. En ny høst. Det er en helt perfekt tid for David Sylvian å holde sin første konsert i Norge. Få andre sangere og komponister har gjennom en lignende karriere greid å lage melodier og tekster like glassklare, skjøre og mørke som nettopp ham. Og i løpet av den turneen han nå er ute på, lover han et gjenhør med gamle sanger.

– Jeg trodde ikke jeg skulle legge ut på en turné som denne, sier Sylvian på telefon fra London.

– Etter mitt forrige soloalbum, «Blemish» fra 2003, hadde jeg en følelse av å ha tatt et langt skritt fremover og lagt det gamle materialet bak meg. Så viser det seg at disse sangene fremdeles har en klangbunn i meg. Derfor er noe av målet med denne turneen å utforske disse sangene en siste gang før jeg kutter repet bakover. Men jeg er ikke sikker på om det vil lykkes.

Sylvian har forsøkt dette en gang før. Rundt tusenårsskiftet tok han et oppgjør ved å gi ut en dobbel samle-cd med sanger og en enkel cd med instrumentaler, henholdsvis «Everything and Nothing» og «Camphor».

Til sammen utgjorde de et dokument over en av de mest bemerkelsverdige karrierene innen popmusikk. I 1981, som vokalist i bandet Japan, var Sylvian tenåringsidol, popstjerne, verdens vakreste mann, på god vei til et liv i sus og dus og fet bankkonto. Hva skjedde? Han ville ikke mer. Sylvian forlot rampelyset for i stedet å satse på musikk og en indre utvikling.

I 1984 dukket han opp igjen med albumet «Brilliant Trees». Her utforsket han jazz og minimalistisk musikk. Senere kom andre album som solgte i færre og færre eksemplarer, men Sylvian har aldri sett noe heroisk over sin egen utvikling. For ham har den vært helt nødvendig.

– Når jeg har lagd noe, har min intuitive følelse alltid vært å legge det bak meg og arbeide videre. Å gå tilbake er for meg å gå i motbakke.

Så da spør jeg ham i stedet om hva han holder på med nå.

– Jeg er halvferdig med mitt neste soloalbum. Det vil følge utviklingen fra «Blemish». Jeg har møtt musikere og spilt inn instrumentalspor i Wien og Tokyo, og skal spille inn mer i London senere i år, noe som forhåpentligvis til sammen vil gi meg det jeg trenger for å sette sammen et nytt album.

De siste årene har Sylvian arbeidet mye med improvisasjonsmusikere.

– Du går inn i et rom, og en musikalsk samtale begynner. Jeg ber om friheten til å ta opp alt og bruke det jeg liker. Men det er vanskelig. I Wien holdt vi på i åtte dager før jeg fikk det jeg var ute etter.

Sylvian er ellers av dem som omfavner mulighetene internett gir til å spille inn musikk. Filer sendes fra kontinent til kontinent via e-post, han ber om ditt fra noen og datt fra andre, og syr det til slutt sammen i sitt hjemmestudio.

– En slik innspillingsmetode kan virke kald sammenlignet med det å møtes i studio. Jeg ser det motsatt: Nettet gir musikere muligheten til å møtes direkte. Det er noe veldig vakkert i det å møtes i en rent musikalsk samtale. Da er jeg heller ikke avhengig av hvem som til enhver tid kan møte opp på dørstokken min.

– Du har hele verden på dørstokken?

– Ikke sant? Og den innsatsen de legger ned der de spiller inn sine bidrag i ensomhet, er ikke mindre enn om vi hadde møttes.

På denne måten var det Sylvian innledet samarbeidet med de norske musikerne Jan Bang, Erik Honoré og Nils Petter Molvær i 2002. Han ba dem om å remikse sangen «Mother and Child» til en instrumental for «Camphor», og Molværs trompet erstattet Sylvians vokal.

Da albumet «Blemish» skulle remikses, ba han nok en gang Bang og Honoré om hjelp, denne gang med sangen «The Only Daughter». Og til prosjektet Nine Horses og deres album «Snow Borne Sorrow» i 2005, fikk han Arve Henriksen til å spille trompet på flere av sangene. Henriksen spiller også på Sylvians aller nyeste plate, «When Loud Weather Buffeted Naoshima», som var et bestillingsverk til et japansk kunstmuseum.

– Vil noen av de norske musikerne dukke opp på scenen i Oslo?

– Jeg garanterer ingenting, men det er en viss mulighet. (Arve Henriksen ble faktisk med på konserten.)

Med seg på turneen har Sylvian kontrabassisten Keith Lowe, pianisten Takuma Watanabe og sin bror, trommeslageren Steve Jansen. Han lover en intim konsert der den sparsomme instrumenteringen vil resultere i annerledes versjoner av de svært så gjennomarbeidede studioinnspillingene.

– Steve er med fordi han på sett og vis forstår sangene bedre enn meg. Keith var med på den første turneen min, mens Takuma er et relativt nytt, musikalsk bekjentskap som jeg ønsker å utforske noen ideer med. Det er musikere jeg vet kan gi musikken det intime uttrykket jeg ønsker at den skal ha nå.

– Har noen artister inspirert deg når det gjelder sceneopptreden?

– Oj, jeg er nesten aldri på konserter. Den siste jeg var innom var en festival for ny musikk i Köln, der noen av de jeg har spilt med tidligere skulle opptre, som gitaristen Christian Fennesz. Jeg var der for å finne ut om det var noen flere interessante musikere der. Men noe jeg så nylig, på dvd, og virkelig tok pusten fra meg, var et konsertopptak med Jacques Brel. Jeg har alltid likt ham, men det å se ham på scenen ga et dypere innblikk i den magien og karismaen han utstrålte. Helt fantastisk.

Kjærligheten til Jacques Brel deler han med sangeren Scott Walker – som også er Sylvians store helt. Walker ga i fjor ut sitt første album på ti år, «The Drift». Hva syntes han om det?

– Vel, jeg er veldig glad for at Scott endelig får litt anerkjennelse for det han har lagd opp gjennom årene. Han er virkelig en undervurdert artist. Når det gjelder «The Drift», fungerte den ikke for meg. Jeg greide ikke å knytte meg til den. Ingen kan imidlertid si annet enn at den er et unikt verk, og at han er den eneste som kunne ha laget den.

Turneen har fått navnet «The World is Everything Tour». Sylvian forteller at det er et sitat fra Ludwig Wittgenstein – første proposisjon fra Tractatus Logico-Philosophicus.

– Navnet gir uttrykk for en undring over hvordan vi skal forstå verden i dens nåværende tilstand. Den er blitt så mye mindre, mer tilgjengelig, og dermed tar den større plass i livene våre, angår oss mer. Vi er mindre isolert enn før.

Dette reflekterer den utviklingen tekstene til Sylvian har gjennomgått de siste årene. Der han tidligere hentet inspirasjon fra diktere som Thomas Gray og W.B. Yeats, og benyttet seg av motiver fra natur, religion og mytologi, har han i nyere sanger som «World Citizen» og «The Banality of Evil» tatt tak i mer utadvendte temaer.

I «The Librarian» fra 2005 synger han om susende kuler, et lite barn, løgner og fluktruter.

– Er det en sang om misnøye med dagens verden, og flukt?

– Ja, det er definitivt en sang om verden i dag, og den er skrevet som et åpent brev til en av mine døtre. Men jeg vil ikke si den handler om flukt. Slik jeg ser det, blir vi stadig forsøkt hjernevasket til å innta et snevert og materialistisk syn på verden. Denne sangen forsøker å skissere et grep om virkeligheten, en bredere og dypere tilnærmelse til verden, et mer altruistisk blikk, istedenfor bare å drive hjelpeløst rundt. Slik jeg ser det, er dette det motsatte av flukt.

Advertisements

3 kommentarer om “David Sylvian-intervju

  1. Jeg fant en Gone to Earth LP(!) i en bruktbutikk samme året den var utgitt. Har fulgt Sylvian siden…. En utømmelig inspirasjonskilde…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s