Min morfar og feminismen

Hanne Nabintu Herland har et leserbrev på trykk i Aftenposten i dag. For noen uker siden hadde hun en kronikk i Klassekampen der hun sa mye av det samme, og da skrev jeg dette leserbrevet for å få svar på noe av det jeg lurte på. Hun svarte imidlertid aldri. Her er teksten:

Min morfar og feminismen

Morfaren min er født i 1918. I 1949 ble han far til min mor og tante, tvillinger. På den tiden hadde mormoren min alle politiske rettigheter takket være den kvinnekampen som hadde blitt ført før hun ble voksen. Hun hadde både stemmerett og arbeid utenfor hjemmet. Min morfar, derimot, manglet det vi i dag ser på som en grunnleggende rettighet: Retten til å trille min mor og tante i barnevogn. Det kunne han vanskelig gjøre uten å bli sett rart på i 1950. Så han lot være.

Hanne Nabintu Herland skriver i Klassekampen den 3. juli at man bør sette spørsmålstegn ved tanken på at «historien innebærer en jevn vekst mot et stadig høyere nivå i innsikt», og at det er et åpent spørsmål hvorvidt «50-tallet var begredelig til sammenligning med 2009». Det har hun fullstendig rett i. Derfor er det gledelig å kunne konstatere at i hvert fall på ett område har ting blitt bedre. Hadde det vært slik at noen i dag pekte på meg og ertet fordi jeg trillet barnevogn, ville jeg opplevd det som ganske så urettferdig. Det slipper jeg heldigvis å oppleve. I dag er det vanlig at menn triller barnevogn. Tidene forandrer seg.

Herland er bekymret over det hun kaller «feminiseringen av mannen og maskuliniseringen av kvinnen». Det siste innebærer ifølge Herland at kvinner blir betraktet som gammeldagse om de liker å glede en mann med et godt måltid eller å tilfredsstille ham seksuelt.

Her reiser det seg noen personlige spørsmål: Er jeg som mann feminisert om jeg liker å glede henne med et godt måltid? Om jeg ønsker å tilfredsstille henne seksuelt? Er jeg da med på å «forringe dynamikken mellom kjønnene»? Hva mener Herland med «dynamikken»? Eksisterer det en evig og allmenngyldig «dynamikk» mellom kjønnene som vi ikke bør kludre med?

Herland kommer ikke veldig mye inn på, i hvert fall ikke direkte, hva feminiseringen av menn innebærer, med ett unntak: «barselpermisjon skal nå presses på mannen i atter et forsøk på å feminisere ham.»

Nye spørsmål reiser seg: Er det utelukkende feminint å ta vare på barna sine? Er det lite maskulint å være hjemme for å ta vare på og oppdra den lille? Er det et uttrykk for langt fremskreden feminisering om jeg av egen fri vilje velger å tilbringe tid sammen med barnet mitt?

Kvinnekampen har, direkte eller indirekte, ført til en lang rekke goder for menn. Jeg er som ung mann i dag i en langt heldigere posisjon enn det min morfar var. Valgmulighetene er langt flere. Det blir ikke lenger sett på som spesielt umandig å trille barnevogn.

Derimot er det slik, at om man beveger seg utenfor den politisk korrekte sirkelen av menn som undertegnede tilhører, så er det mange menn som ser på det som «feminint» og «umandig» å være lenge borte fra arbeidet. Det kan dessuten være det ikke lønner seg økonomisk eller karrieremessig. Derfor er det vi har begynt å snakke om tvang i forbindelse med pappapermisjonen. Da må man spørre: Sier spørsmålet om tvang noe om hvilke verdier som fremdeles er de rådende i samfunnet – selv etter tiår med en kvinnekamp som ifølge Herland er gått for langt?

Advertisements

2 kommentarer om “Min morfar og feminismen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s